---
4
TV-SERIE
«Kids In Crime sesong 2»
Serieskaper: Kenneth Karlstad
8 episoder (á 20 min.)
TV 2 og TV 2 Play
---
Stakkars Sarpsborg. Som om byen ikke har ligget og duppet lenge nok i Østfolds bakevje, så popper Kenneth Karlstad en ny sesong av TV-dramaet «Kids In Crime» som gjør «Særp» til en gustenhvit, blodsprengt og blåskummende plett på norgeskartet.
De grensene «Kids In Crime» ikke greide å tråkke over i første sesong, tar serieskaperen på alvor denne gangen. Her er det verken hvileskjær eller kollisjonsputer, og dramatikken gyver som en Amstaff rett i strupen på handlingen omtrent der den slapp sist. Mange sår skal sys sammen. Freddy Hælvette er borte fra jordens overflate etter å ha blitt skutt. Monica jager neste pille som en sommerfugl på speed, Tommy sliter med å holde pisseprøvene rene og vasker bort angsten med GHB, og Pål er på ingen måte i vater han heller: såret, vonbroten, Xanor-gomlende og suicidal. Og både den fysiske og mentale lyden av kaoset denne kvartetten forårsaker, skrus til elleve når Freddys forsvinning fører til Østfold-tørke av det eneste som betyr noe, fri tilgang på Rohypnol, eller «hyppæræ».
Les også: NRKs nye serie «Ora jaska» står solid på egne bein
Den første sesongen av «Kids In Crime» vant både publikum og priser etter premieren i 2022, en grensesprengende serie om kriminalitet og tung psykorus i ungdomsmiljøer i Sarpsborg tidlig på 2000-tallet, mye av det sugd fra serieskaper Kenneth Karlstads egne erfaringer fra da han vokste opp det. Om ikke serien akkurat førte til «Kids In Crime»-turisme til «Særp», ble miljøbeskrivelsene og blandings(mis)bruken av beinhardt alvor og grov humor, og et rollegalleri med tidenes dysfunksjonelle skråplansunger, en hit.
Første sesong dreide seg om 17 år gamle Tommy (Kristian Repshus) og dels Pål (Martin Øvrevik). I sesong 2 rettes følgespotten mot Monica, en notorisk pillejeger, men kanskje ikke helt uhelbredelig i Lea Myrens skikkelse, som denne sesongen i stor grad hviler på. Og det gjør den godt, med bestemoren Lissy, eller Mommo (Wenche Bjerke), som fabelaktig fundament for en historie som videreutvikler serien når det gjelder minoriteter og de som faller utenfor, her nærmere bestemt i et skammens norsk kapittel.
Vi får vonde påpekninger om den norske statens – og folkets – behandling av «det reisende folket», de som ble kalt «tatere». Og det blir de fortsatt kalt her, i et 2000-tall med rasisme, fordommer og ren menneskeforakt.
Lissy er av det skandinaviske romanifolket, som helt opp mot vår tid ble diskriminert og jaget, fratatt barna, lobotomert og sterilisert. Nesten hele første episoden er et tilbakeblikk på tenåringen Lissys (her spilt av Moa Aukland) opphold på Bjerketun i Bærum i 1958, en «spesialskole» for jenter der «taterunger» ble internert, og som var beryktet for sitt brutale institusjonsmiljø gjennom mishandling og sterilisering. Så Lissy ble naturlig nok en hard negl, og en hard bestemor. Men «Mommo» og Monica finner hverandre også over noen mykere realiteter de må finne seg i å dele.
Les også: «Tre menn til Vilma» er en velspilt dramakomedie basert på romanen av Gudrun Skretting
Forholdet mellom de to utgjør den sårt sammenbindende og skjøre tråden i «Kids In Crime 2», og det behøves når gamle gubber er mer svinske enn noen gang, når Freddy går amok, når Peggy Hund leverer en ilsk Amstaff biter – og kilden bak hele Østfolds «hyppær»-lager er en anonym, livsfarlig faktor som Freddy selvsagt skylder penger.
Dette blir en fortelling om løgn, pillær og knallhard 2000-talls techno, om pengær og avanserte jaktgevær, og en «hjemme alene»-fest som går så til de grader av skaftet at selv Irvine Welshs dopmareritt fra Edinburghs aller skitneste buk i «Trainspotting», knapt er i nærheten.
Manusforfatter og regissør Kenneth Karlstad skrur stikka til, og det rike ensemblet teller flust av gode typeroller og enkeltprestasjoner. Vi skal ikke «spoile» de mest oppsiktsvekkende. Men igjen, blant hovedrollene vil Jakob Oftebros blåskumfrådende og totalt imploderende Freddy Hælvette bli mastergradspensum for «bad guy»-skuespillere, mens Repshus som Tommy «Montana» har noen helt ubetalelige svette og kleine scener, som når han skal avgi urinprøve med en hjemmeborra … ja, vent og se.
Gjennomgående er dette Lea Myren sesong. Hun gjør Monica Larsen-skikkelsen til en helhetlig troverdig figur, lang langt der ute på svingstangen, samtidig sårbar og selvsagt like råtøff og handlekraftig når det gjelder, som bestemoren.
Les også: Lykken er skjør og bakteppet mørkt i den tredje og avsluttende sesongen av «Lykkeland» på NRK
Pål Rønneviks veivende og i glimt geniale foto er like kornete som pikslene på datidens Nokia-telefoner, og den pissegule lufta i de røyk- og fjøsluktfylte furuhælvettestuene kan skjæres med kniv. Det er så man instinktivt holder seg for nesa, godt hjulpet av Sofie Diana Gjermundsens tidstro produksjonsdesign. Det mangler heller ikke på kontraster i det visuelle uttrykket. Den mest slående ligger i scenene fra Bjerketun på 1950-tallet, som er filmet i vakkert og krisp «film noir»-svart hvitt.
Helhetsmessig er det likevel så rufsete innimellom at det går utover logikken, og noe av det samme gjelder historien, med en rekke døde trådender og litt for mange scener som tværes ut tross episoder på bare 20 minutter. Jo da, små blågrønne pillemenn er morsomme. En stund. Det er som om Karlstad sammen med de ellers gode klipperne Patrick Larsgaard og Thomas Grotmol blir så betatt av noen sekvenser at de helt glemmer å bruke saksa. Når det er sagt er det lite å si på selve framdriften. Om den ikke er like rettlinjet som pulverstripene på glassbordene, så er den svarthumoristisk pille for pille-effektiv, helt til den henger i lufta i siste scene som en lovnad om en sesong 3.
Les også: Familiefar sliter økonomisk – hetses: «Dette burde han ha tenkt på før han fikk barn»
Les også: Beregne pensjon? Ikke gå i denne fella, advarer ekspert (+)
Les også: «Snøfall 2»: Julemagien lyser på Oslo Nye (+)
