Kultur

Med krydder i nesa og blod på hendene

Det er noe grenseløst og storslagent over Erika Fatlands reisebøker. Som i høstens «Sjøfareren» der hun serverer det portugisiske globale imperiet med hud og hår, blod og svette, med gull og krydder, kors og sverd.

Dagsavisen anmelder

---

SAKPROSA

Erika Fatland

«Sjøfareren. En reise gjennom Portugals tapte imperium»

Kagge forlag

---

Det krever også svette av leseren å komme seg gjennom 700 sider tettpakket med kolonihistorie, hundrevis med intervjuer og samtaler og Erika Fatlands egne dristige reisekrumspring i koloniherrenes fotspor. Men først og fremst står forfatteren for underholdning i særklasse, og historietimer du ikke visste at du savnet. For dette er hun også tildelt Bokhandlerprisen for 2025.

Tidvis reiser hun med stil og nøktern komfort – i to av Höegh Autoliners frakteskip. Med rang av «Junior officer» spiser hun ved kapteinens bord mens det digre skipet med 20.000 biler i bånn siger nedover Atlanterhavskysten fra spanske Santander mot vestkysten av Afrika.

Fatland følger hele Portugals kolonihistorie

Dette digre frakteskipets med sjømenn fra hele verden, de fleste fra Filippinene, er reisebrevets innpakning. Globetrotteren, forfatteren og sosialantropologen Erika Fatland kan kunsten å ordne sitt stoff så leseren ikke skal gå seg vill i kolonihistorien.

fatland

Det krever et klart blikk og et ledig språk å presentere et koloniprosjekt i strekk fra Kapp Verde øyene i Atlanterhavet (funnet ved et uhell), innom afrikanske land som Angola på vestkysten og Mosambik på østkysten, derfra til den indiske Malabarkysten og Goa, videre til Macao og Malakkastredet, til Øst-Timor i Indonesia og til Bandaøyene i Molukkene og tvers over Stillehavet til Brasil.

Les også anmeldelsen av Kyrre Andreassen «Ikke mennesker jeg kan regne med»: Skilt, sinna og sår

Rømte fra Napoleon og Lisboa til Brasil

Der Portugal etablerte et portugisisk keiserrike. Ja, hele den portugisiske kongefamilien dro over havet til Brasil i hui og hast i 1807 for å komme unna Napoleon, som da sto farlig nær Lisboa. Hele det offisielle Portugal, nær 15.000 mennesker rømte fra landet, forteller Erika Fatland. De hadde det så travelt at de ikke rakk å få med all bagasje og nødvendig mat. De holdt på å sulte i hjel under overfarten!

Denne boka byr på en opphopning av slike komiske og brutale historier som lyssetter historien fra stadig nye vinkler. Erika Fatland går kronologisk fram, og presenterer de portugisiske ekspansjonene gjennom godt merkede kapitler. Der de enkelte landene og øyene presenteres gjennom fakta som innbyggertall, beliggenhet og merking av handelsstasjoner.

Hun gjør «strandhogg» gjennom hele det gamle koloniriket, som var verdens første globale imperium. Hun reiser ikke bare til vanns men i høyeste grad til lands – på putrende gamle motorsykler og i utrangerte biler og noen ganger i drosjer – gjennom områder der veiene tidvis forsvinner. Hun bor på hoteller og i gjestehus eller hos private hun intervjuer. Dialogene og intervjuene skifter med lange og solide historiske innslag. Det dreier seg om en kolonihistorie som strakte seg over 400 år.

Les også: Visste du at Jon Fosse kommer med sin første roman etter Nobelprisen?

Sjøfareren Vasco da Gama

Og det var ikke bare den dristige sjøfareren Vasco da Gama som sto for innsatsen. Erika Fatland presenterer hele rekka med sjøfolk som ble beordret ut på havet av ambisiøse og griske konger som både ville fylle krigskasse og få ære og berømmelse i tillegg. Viktigst var krydderet. Det var verdt sin vekt i gull.

Slavetransporten var også viktig og lukrativ. Erika Fatland er klar i sin beskrivelse av Portugal som kolonimakt. Ingenting tyder på at de var mindre brutale eller mindre rasistiske enn andre kolonimakter, som fulgte etter i raskt tempo. Først nederlenderne og så engelskmennene. Da portugiserne skjønte at de for en portugisisk hest kunne få 14 slaver – ble det fart på slavehandelen.

Erika Fatland forestiller seg skip med vettskremte hester den ene veien og enda mer vettskremte mennesker tilbake til moderlandet Portugal. De portugisiske koloniekspansjonene og ambisjonene hadde voldsomme menneskelige omkostninger.

Les også: Full kontroll på årets Nobelprisvinner i litteratur? Her får du det (+)

Portugals brutale krig i Angola

Det var Ikke uvanlig at fire skip dro ut, og bare ett kom tilbake. Sjømenn druknet på skip som sank eller gikk på grunn, de døde i hopetall av skjørbuk og andre sykdommer, eller ble drept i brutale trefninger med en lite vennlig lokalbefolkning. De lange innslagene med historie mykes opp med intervjuer og samtaler med mennesker som Erika Fatland treffer på sin vei. Hun kommer i kontakt med høy og lav, og som kvinne har hun den fordelen at hun raskt inviteres inn i kjøkken og stue. Denne kjeden med mennesker fargelegger teksten, den byr på glede og komikk, og gjør de ofte historisk kompakte delene av boka lettere å fordøye.

Gjennom Erika Fatlands svært solide beretning blir man nok en gang minnet om grådigheten og brutaliteten i kolonihistorien. Da portugiserne kom til Det indiske hav hadde handelen mellom østkysten av Afrika og den indiske kysten vært preget av fredelig handelssamkvem i flere hundre år. En tradisjon som portugiserne i løpet av kort tid snudde på hodet.

Av dette imperiet er i dag knapt smuler tilbake, bortsett fra Madeira og Azorene ute i Atlanterhavet, der forfatteren i slutten av fortellingen sitter på den største øya, Pico, i selskap med et esel og reflekterer over imperiers vekst og fall. Særlig over et Portugal som ikke vil gi opp sin siste store koloni Angola før etter en brutal krig, i 1977.

Globetrotteren og forfatteren Erika Fatland har bevist enda en gang at reisebrev og historieundervisning kan være solid underholdning. Boka er forsynt med kildehenvisninger, som klokelig er samlet på de siste sidene.

Les mer om bøker her