---
KUNST
Sindre Goksøyr: «Ssshh!»
Galleri Briskeby, Oslo, (til 1. desmeber)
BOK
Sindre Goksøyr: «PFFT!»
No Comprendo Press
---
Norsk tegneseriekunst støtte på en skikkelig nedtur forleden, da det ble kjent at spisestedet Grisen på Torshov i Oslo hadde malt over Sindre Goksøyrs veggmalerier fra 2013. Utelivsselskapet NoHo har eid stedet siden 2019. Da de ønsket å pusse opp Grisen malte de over Goksøyrs utsmykning. NoHo dokumenterte malingen av veggene i en gladvideo de la ut på Facebook. De kalte den «Vi har sminket grisen» – helt uten ironi. Da protestene kom, ble videoen fjernet.
Det er vanlig å snakke om «knowhow» i betydningen å ha kunnskap, men selskapet NoHo bør kanskje heller karakteriseres som en «nobrainer»? Overfor Dagbladet unnskylder Karl-Henning Svendsen, daglig leder i NoHo Norway, seg med at de ikke har «(…) klart å finne noen dokumentasjon på maleriet», så de skjønte ikke «(…) at noe skulle stå i veien for restaureringen».
Les også: Fargesterke og overveldende kunstnerliv med Vanessa Baird og Else Hagen
Grisen overtrådte åndsverksloven
De greide antagelig ikke å lese Goksøyrs tydelige signatur, så de informerte ham ikke før de satte i gang med oppussingen. Resultatet er at de har overtrådt åndsverkslovens paragraf 109.
I åndsverksloven heter det at dersom omstendighetene krever at originale kunstverk må ødelegges «skal opphaveren gis varsel i rimelig tid når det kan skje uten særlig ulempe». Hadde NoHo varslet Goksøyr kunne han i det minste fått dokumentert arbeidet skikkelig. Nå er oppussingen – eller «kunstvandalismen og hærverket» som kunstnerkollega Christopher Nielsen kaller det – blitt en sak for juristene.
Det er bra at dette får et juridisk etterspill, for kunnskapen om åndsverkloven er begrenset, både i utelivsbransjen (som har utsmykket flere utesteder med originale kunstverk) og blant folk flest.
Les også: Teaterversjonen av romanen «Stargate. En julefortelling» er sår, absurd og humoristisk
Tegneseriefiguren Noel ga Sproing-pris
Tegneseriefiguren Noel var ikke en del av utsmykningen Sindre Goksøyr (f. 1975) laget for Grisen. Første gang Noel dukket opp, var i tegneseriealbumet «HRMF!» i 2011, en utgivelse Goksøyr fikk Sproing-prisen for. Siden det har han ligget mer eller mindre i dvale, inntil Noel nå er blitt hovedpersonen i «PFFT!», en tykk tegneseriebok utgitt på forlaget No Comprendo Press. Boken følger ham gjennom et liv preget av kjærlighetsproblemer og -gleder, irritasjoner, skjøre vennskap, og mobbing på skolen.
«PFFT!» fra No Comprendo Press
«PFFT!» er ikke særlig lystelig lesing, men nettopp den misantrope grunntonen gjør boken til en leseropplevelse. Boken er holdt i en dempet fargeskala konsentrert om noen få farger, som gusjerødt, gammelrosa, oker og bæsjebrun. Sort, hvitt og litt grønt bidrar til å levendegjøre historien, som fortelles gjennom drøyt 1200 tegninger fordelt på seks ruter pr. side. Innimellom brytes rytmen med helsides tegninger. De har mer innhold og byr på et høyere detaljeringsnivå.
En god del av dette kan du studere i utstillingen «Ssshh!» i Galleri Briskeby, som har sviktet navnet og flyttet til Sofies plass ved Bislett. På galleriveggene finner du silketrykk av originaltegningene. De fleste er laget med en mye gladere fargeskala, noe som gjør det enklere å leve med bildene på stueveggen.
På motsatt vegg kan du studere et utvalg tegninger laget med tusj. Originalene er i sort-hvitt, mens fargene i boken er fylt inn digitalt. Goksøyr er en av få tegneseriekunstnere som fortsatt insisterer på manuelt håndverk i grunnprosessen.
Les også: Leken, besk og vakker «Haugtussa»
Goksøyrs misantropi
Goksøyrs tegneriske raffinement kommer til syne på flere måter, blant annet ved at rammene er rette når historien fortelles i nåtid, mens de bølger når Noel drømmer eller ser tilbake på sin egen historie.
Han har en karakteristisk strek som gir figurene personlighet, fortellingen god fremdrift og sørger for et lett lesbart, visuelt bilde.
Sindre Goksøyr gir form til Noel og hans venner som møter livets viderverdigheter med mollstemt depping og tidvis eksaltert(?) begeistring. I tider som disse, med republikansk valgseier i USA og skjødesløs vandalisering av original kunst, er en god dose misantropi kanskje akkurat det vi trenger?
