---
Roman
Kyrre Andreassen
«Ikke mennesker jeg kan regne med»
Gyldendal
---
Møt Linda Hansen, alias den av årets mange romanfigurer jeg tror jeg kommer til å huske lengst.
For to år siden ble hun skilt. «En dag, etter tjue års samliv, stilte Svein seg opp foran mikrobølgeovnen og sa han ikke lenger hadde følelser for meg», lyder første setning i boka.
Hun er fortsatt sinna på han for det. Kjempesinna! Men også fortvila. Sår. Og lei seg. Hva i all videste verden var det den dusten Svein så i den jålete berta Veronika Hagen, som han bedro henne med og forlot henne for?
Linda vil ha hevn.
Åh, hun er en herlig figur!
Og hun vil fortelle sin historie, vel vitende om at Svein for lengst har spredd sin versjon over hele bygda, og sikkert nabobygdene også. Hun vet godt at folk flest liker ham bedre enn henne. Han har jo vært så befriende åpen hele tida. Snakka ut om den langvarige depresjonen sin i lokalavisa. Gått i angstgruppe sammen med blant andre Veronika. Fortalt alle på jobben om hvor vanskelig han har hatt det oppigjennom åra.
Les også: Visste du at Jon Fosse kommer med sin første roman etter Nobelprisen?
Faktisk har Svein ofte vært åpnere mot andre om saker og ting i livet enn han har vært mot kona. Også da de var sammen, viser det seg etter hvert. Det gjør vondt å avdekke.
Linda, derimot, er av den typen som heller holder kjeft. Hun er veldig klar over at hun er dårlig likt. At ryktene går om henne. Veit det meste om baksnakking.
Ikke minst fordi hun er god på det selv – kjapp til å tenke det verste om folk, inkludert dem som liksom skal være venner. Ofte først ute med en nedsettende tanke, et skarpt stikk, en ordentlig kjip karakteristikk av cirka alle andre i bygda.
Les også: Tre ord om denne boka: Gøy, gøy, gøy! (+)
Åh, hun er en herlig figur!
Interessant nok til at 400 boksider utelukkende inni Lindas hode faktisk fungerer. Ikke minst morsom, på en herlig infam og krass måte.
Ok, så kunne kanskje andre halvdel av «Ikke mennesker jeg kan regne med», der hun pønsker på hevn, vært stramma litt inn. Men pytt sann. Det spiller ingen større rolle.
Les også: Tore Renberg hviler aldri. Den nye boka blir bedre jo lengre uti man kommer (+)
Linda fortjener egentlig plass til endelig å breie seg. Sirklene hun tramper rundt i, alle hendelsene og personene hun ser først fra den ene, og så fra den andre sida, hører med til fortellingen. De gir henne den dybden hun ikke alltid unner andre, samtidig som måten hun skildrer folk på, selvsagt sier masse om henne. Og dem. Og bygda.
Tittelen røper en sårhet. Visst er Linda sinna. Og ufordragelig. Ofte falsk, selv om hun er fantastisk morsom. Definitivt ingen perfekt partner. Men hvem er vel det? Linda har sine grunner.
Det er vanskelig å skrive godt om den typen kjærlighet. Men Kyrre Andreassen får det til.
Romantittelen er sårere enn den kanskje virker med første øyekast. Blant menneskene Linda ikke kan regne med, er hennes egne foreldre. Sukk. Ei svigermor som hata henne fra første stund. Åh! Klassekamerater som forakta at hun var god på langrenn og flink på skolen. Som mislikte at hun hadde lyst å dra fra bygda for å studere juss i storbyen. Typisk.
Spiller ingen rolle at det aldri ble noe av. Linda er for alltid en sånn som tror hun er bedre enn alle andre, i bygdas øyne. Til og med i de såkalte bestevenninnenes. I egne også, for så vidt, men det gjør henne ikke mindre ensom.
Les også: Full kontroll på årets Nobelprisvinner i litteratur? Her får du det (+)
For – og her kommer det virkelig fortvilte i Lindas liv – hun elska faktisk Svein. Tross alt.
Det er vanskelig å skrive godt om den typen kjærlighet. Men Kyrre Andreassen får det til. Han viser fram de der bølgene av ømhet som betyr at man er glad i noen. Vet at ingen elsker fordi den andre er så himla perfekt. Kanskje heller tvert om. Pene, spreke, kompetente Linda elsker den slitne slabbedasken Svein, han som spiser vasne, mikrovarma Gorby-piroger og beklager seg over sånt hun syns er småting.
Eller, hun elska han før. Nå er jo alt ødelagt.
Sinnet skjuler savn. Selv om Svein kanskje ikke fortjente henne. Eller omvendt. Det er uansett vondt å føle seg fanga i et liv som ikke ble sånn det skulle bli. Ikke minst når man faktisk prøvde, helt på ekte.
«Ikke mennesker jeg kan regne med» kan godt leses som en roman om bygdedyr og jantelov, eller som en harselas over nåtidas påtrengende åpenhetskulturen rundt samliv, psykisk helse, alt mulig. Kommer vi egentlig nærere hverandre av å dele alt med alle alltid?
Men jeg har møtt Linda Hansen i storbyen også, og i andre land.
Jeg leser boka som en herlig følelsesfoss, skrevet med et lass empati og en sjelden språkfølelse. Andreassen vet ett og annet om klasse, og om å komme fra et sted, og peprer akkurat passe med deilige dialektord fra Numedal.
Jeg er sikker på at andre også vil elske Linda like høyt – og irritere seg over henne minst like mye – som jeg gjorde.
Boka er en av de ti nominerte til Bokhandlerprisen i år. Jeg håper den vinner.
Les også: Kanskje Oslo Nye overlever likevel? I hvert fall om disse får bestemme
Les også: Flere anmeldelser, forfatterintervjuer og litteraturnyheter på Dagsavisens boksider
