---
5
TEATER
«Snøfall 2 – Noah og skyggene»
Av Synne Teksum
Regi: Synne Teksum
Musikk: Henrik Skram
Koreografi: Magnus Myhr
Med Malik Edo, Johannes Joner, Sindre Postholm, Gunnar Eiriksson, Natalie Bjerke Roland, Karoline P. U. Schau, Helle Haugen, Sigrid Husjord, Aella Arietta Emily Nomatshaka Baqwa Ruud, Rebekka Nystabakk med flere
Oslo Nye Teater
---
Teaterversjonen av den første «Snøfall»-julekalenderen på NRK begeistret både kritikere og publikum i 2018. Seks år senere er det klart for «Snøfall 2 – Noah og skyggene» på Oslo Nye Teater, bare et år etter TV-premieren, igjen med Synne Teksum som regissør.
Gjennom noen smarte valg har igjen Teksum kokt en 24-episoders julekalender ned til en drøy to timer lang forestilling. Likevel går det fort unna, og noen av figurene må tre til side for å gi plass til knaggene i historien, samt et knippe sangnumre og noen velrettede slapstick-sekvenser – blant annet utløst av IQs oppfinnelser, en rolle som selvsagt gjentas av Johannes Joner. Det mest imponerende er imidlertid det visuelle, hvordan Gjermund Andresens rike og omskiftelige scenografi har en skala og samtidig et detaljnivå som tar pusten fra en.
«Snøfall 2» viser potensialet til Oslo Nye Teater
«Snøfall 2» viser hvilket potensial som ligger i Oslo Nye Teater når det virkelig satses, og her er resultatet blitt levende og rikholdig teaterkunst for barn og familier, ispedd både dans og figurteater. Med en original og norsk historie som maner fram magien når den trykker på alle knappene.
Sentralt står Noah (Malik Edo). Han gleder seg til jul, men så får de vite at moren Elise (Rebekka Nystabakk) har kreft. De har oppdaget en skygge på lungene, og den må behandles omgående. Kanskje får hun ikke feiret jul hjemme, og Noah må bo i Antikvariatet til Selma (Karoline P.U. Schau) og Ruth (Helle Haugen) mens mamma er på sykehuset.
Dette alvoret «Snøfall 2 - Noah og skyggene» er fint turnert også i sceneversjonen, selv om den kunne dvelt litt mer ved det såre som handler om å håndtere det aller vanskeligste, særlig for barn som pårørende. Handling og figurer vil ellers være kjent for svært mange, og henvisningene til den første «Snøfall» er nærmest selvforklarende.
Hos Selma samler brevene til julenissen seg opp i den magiske postkassen. Selv om Selma forteller Noah hvordan brevene om natten forvandler seg til brevfugler og flyr til Snøfall, tror ikke Noah på julenissen. Ikke før han en dag får se brevfuglene selv. Han ønsker seg sterkt til Snøfall for å få julenissen til å oppfylle hans aller største ønske, at moren skal bli frisk.
«Snøfall 2» med Julius og Winter
Men i Snøfall har Julius (Sindre Postholm) og de andre sine egne bekymringer og skygger. I skogen Mørke utenfor Snøfall er ondskapen i Dunkelsteinen i ferd med å våkne. I motsetning til for eksempel «Narnia», som «Snøfall» henter inspirasjon fra, finnes det ingen ond isdronning i denne eventyrverdenen. Derimot har vi den litt vimsete bibliotekaren Luna (Natalie Bjerke Roland) som går i ett med tapetene, eller bøkene alt etter som. Hun tørster etter oppmerksomhet og skriver ut sine lengsler i egne historier. Yndis (Sigrid Husjord) får lese en av dem, og utbasunerer at Luna er et geni. Hun må straks skrive en til. Det er imidlertid en hake, og den sitter på petimeteret Winter, Julius’ assistent og arkivar. Travle Winter ber Luna arkivere alle brevene med ønsker som er sendt til Julenissen, men hvordan skal hun få tid til å skrive romantikk da?
Løsningen hennes er kanskje ikke den smarteste, og snart skjer det merkelige ting i Snøfall. Brevfuglene slutter å komme, julerosene visner og lyset fra Urkula blir svakere. Og i Mørke vokser ondskapen. Noen av sekvensene fra Mørke blir riktig så skumle.
Gjermund Andresen viser igjen evnen han har til å skape eventyrlige dekorasjoner, slik han gjorde i «Snøfall» og fjorårets «Kristiania Magiske Tivoliteater», også det på Oslo Nye. Her har han laget et imponerende bibliotek fra gulv til tak, fullt av lekre detaljer. Det samme er det sjarmerende rotete Antikvariatet.
«Snøfall 2» henter impulser fra Harry Potter, Narnia og Astrid Lindgren
Skogen Mørke og de onde skyggene gir klare assosiasjoner til desperantene i «Harry Potter», og Potter-universet er også til stede i biblioteket med sine «levende» malerier av avdøde personer. Og selvsagt tenker man på «Narnia» og Astrid Lindgrens univers fra «Brødrene Løvehjerte», ikke minst når det gjelder hvordan to verdener forbindes av en magisk port, her mellom VU (Verden Utenfor) og Snøfall.
Selve Snøfall er som en nordlysblå verden hvor Mathias Langholm Lundgrens lysdesign forsterker det eventyrlige og vokser seg langt utover scenen, mens han i andre sekvenser, som i biblioteket og i Antikvariatet, lar lyset understreke scenografiens bevisst gammelmodige og nostalgiske preg. «Snøfall 2 – Noah og skyggene» er det Teksum selv kaller «analogt». Her er det ingen teknologiske snarveier, og de enorme kulissene, som i seg selv har tekstur så det holder, skyves og dras for hånd.
Natalie Roland Bjerke og Malik Edo
I Snøfall møtes vi av et myldrende liv av dansende barn og flagrende brevfugler og selvsagt et galleri av voksne figurer som alle barn vil kjenne igjen som har sett serien. De voksenrollene som får mest spillerom er Natalie Bjerke Roland som en herlig Luna, mens den pertentlige og gretne Winter tas på kornet av Gunnar Eiriksson. Og Sigrid Husjord som den plutselig leseglade frisøren Yndis. Det er ikke minst et godt ensemble med barn, med en befriende naturlighet i spillet og dansen som bidrar til hvor levende forestillingen blir opp mot de kjølige omgivelsene.
Hit kommer Noah og blir venner med Amina, på premieren spilt av Aella Arietta Emily Nomatshaka Baqwa Ruud, som også hadde rollen i TV-serien. Men i likhet med mye annet som går fort unna i forestillingen, blir deres vennskap også mest sjablongaktig. To timer er lenge for barn på teater, selv med pause. Man skulle likevel ønske det ble dvelt litt mer ved tematikken man vet knytter seg til flere av figurene. Men her slenges mange tråder ut og mye skal heftes sammen før alle sammen i kor synger for full hals til slutt. Logikken er ikke alltid like soleklar, men hvordan entusiasmen i prosjektet skrur opp underholdningsverdien og det visuelle uttrykket, veier opp for det meste.
Malik Edo, som har vært å se i NRK-serier som «VGS» og i Oslo Nyes «Peter Pan», har fin tilstedeværelse som Noah, en gutt som både gleder seg over det eventyrlige, men som også bærer på redselen og sorgen over morens sykdom. Det energiske og komiske anslaget med sangen «En hund» som åpner hele stykket, sunget av han og Nystabakk, før alvoret treffer, viser noe av den sterke dualiteten i en forestilling som spiller på to parallelle verdener, på lykke og sorg, på frykt og glede og ikke minst lys og den knugende mørket. I lysdesignen og scenografien gjøres alt dette levende, og med det oppstår også teatermagien.
«Snøfall 2 – Noah og skyggene» er basert på NRKs TV-serie av Hanne Hagerup, Ingrid Hafstad og Synne Teksum, med tekstbidrag fra Heidi Linde og Christian Almerud Owe.
