---
5
FILM
«Tre menn til Vilma»
Regi: Charlotte Blom
Norge – 2024
---
Ved første øyekast kan dette minne mistenkelig om den typen generisk-romantisk julefilm som er lett å skippe over i Netflix-menyen, men «Tre menn til Vilma» er langt mer severdig enn den gir inntrykk av å være. Og til tross for at filmplakaten skriker «ÅRETS STORE JULEFILM» med større font enn tittelen, er dette egentlig ingen julefilm i det hele tatt. Snarere den typen publikumsvennlig feel good-film som lett kan plasseres ved siden av Ingvar Ambjørnsen-klassikeren «Elling» (2001).
I likhet med Elling er hovedpersonen Vilma Veierød en sær raring som muligens befinner seg et sted på autisme-spekteret, og lever i selvpålagt isolasjon. Fra den gammelmodige dekoren i familiehjemmet hennes kan vi anta at ingenting i huset har blitt skiftet ut siden hun arvet det fra sin strenge grandtante Ruth, som oppdro Vilma etter at hun mistet moren i en tragisk ulykke i barndommen. I en alder av 35 år står Vilma i fare for å bli omtrent like stram, streng og tett sammenskrudd som den avdøde grandtanten, mens hun lever et liv styrt av rigide rutiner, dødsangst, bekymringer og sære fikseringer.
Les også: Fra Brat Summer til smilende ondskap i «Smile 2»
Denne boblen har blitt så trang at det ikke er plass til andre enn Vilma, som føler at dette med sosial omgang og intimitet er skikkelig besværlig. Lettest å bare skygge unna folk, og unngå personlig kontakt. Hun jobber som pianolærer på en kulturskole i Asker, med en symbolsk Metronome som taktfast tikker over pianoet.
Les også: Drivende godt fortalt «Nr. 24» viser medaljens bakside
Den utadvendte, eksentriske kollegaen Sølvi (Henriette Steenstrup) gjør sitt beste for å bli en venninne, men Vilma føler at det må være et klart skille mellom arbeid og privatliv. Hun har bygget opp hele livet sitt som et skjold mot verden, men i løpet av noen uker i førjulsstyret vil tre menn dytte henne ut av komfortsonen. Den første er Fredrik (Jakob Fort), en klassisk bratsjist som døde av et hjerneslag om bord et fly fra London ikledd løsbart, og etterlot seg et langt brev til datteren han aldri fikk møte. Vilma.
Den andre mannen er presten Ivar (Tobias Santelmann), som banker andektig på døren hennes for å overlevere dødsbudskapet. Mens den tredje er patologen Robert (Ole Christoffer Ertvaag), som har ansvaret for å gjøre liket klart til begravelsen. Vilma er ikke helt sikker på hva hun skal føle om alt dette; hun viste ikke engang at denne faren eksisterte før han forsvant for alltid. Men hjertet banker raskere etter at hun møter den barske presten, så litt sjelesorg kan jo ikke skade. Dypt undertrykte lengsler bobler opp mens Vilma bygger opp romantiske fantasier om hvor perfekte de er for hverandre, uten å ane at Robert står midt oppe i en eksistensiell midtlivskrise og totalt har mistet troen.
Les også: Lykken er skjør og bakteppet mørkt i den tredje og avsluttende sesongen av «Lykkeland» på NRK
Jeg antar at den fjerde mannen som trenger seg inn i boblen til Vilma eventuelt er hennes unge pianoelev Amdi (Metin Niaz), et udisiplinert uromoment som banker på døren for å øve på pianoet hennes, insisterer på at de baker pepperkakehus og serverer Grandiosa-pizza. Vilma bærer på dype barndomstraumer som gjør henne veldig flink til å fortrenge vonde følelser, og unngår i det lengste å lese brevet faren etterlot henne. Deretter glemmer hun igjen brevet på bussen, og mister det siste bindeleddet til sin ukjente fortid. Heldigvis leste patologen Robert hele brevet for å spore opp Vilma, og tilbyr seg å fortelle henne det han husker i en serie tilbakeblikk.
Robert viser seg å være en godhjertet sjel med stor toleranse for Vilmas særheter, men han er samtidig belemret med Tourettes – noe som gjør at han kan rope ut ord som «pikk!» og stikke ut tungen i veldig upassende situasjoner. Fremfor å gjøre ham til en lettvint kilde til pinlige morsomheter er Robert isteden sensitivt portrettert og veldig sympatisk spilt av Ole Christoffer Ertvaag.
Undertegnede så filmen på en førpremiere introdusert av blant andre regissør Charlotte Blom («Staying Alive», «Dianas bryllup», «Pørni»), som fortalte at de rådførte seg med Norsk Tourette Forening for å forsikre at hans rollefigur ble håndtert på en realistisk og empatisk måte. Så oppdrag vel utført.
Skuespillet her er jevnt over veldig naturlig, særlig av filmdebutanten Kjersti Dalseide. Det er en litt tricky rolle: Vilma er en såpass sær hovedperson at vi lett kan miste tålmodigheten med henne, og filmen som helhet kan bli for sentimental hvis man sliper bort de skarpe kantene hennes – men Kjersti Dalseide (og Charlotte Blom) fikser den balansegangen over all forventning.
Det hjelper dessuten at Maren Skolems vittige manus er såpass friskt og at dialogen flyter så bra. Undertegnede har ikke lest den bestselgende romanen av Gudrun Skretting, men tipper at alle kan si seg godt fornøyde med denne filmversjonen. Hun har allerede publisert oppfølgerne «Din Vilma» og «Vilma for alltid», så det vil forundre meg veldig om det ikke dukker opp flere filmer - og at dette blir starten på en «Vilma»-serie.
Les også: Den norske filmen «Elskling» er en stille fortelling om den stormende kjærlighetens bakevjer
