---
4
TEATER
«Lille Eyolf»
Regi: Trine Wiggen
Med: Marian Saastad Ottesen, Mads Ousdal, Selome Emnetu, Christoffer Masters, Ola Waastad, Vanja Kern Vestenfor
Nationaltheatret, Torshovteatret
---
«Lille Eyolf» er et av Henrik Ibsens mørkeste psykologiske dramaer, hvor terskelen ned i skyggene er senket allerede idet vi kommer inn i handlingen. Vi møtes av død, tragiske relasjoner, skyldfølelse, sjalusi, svik og selvbedrag over en lav sko. At det hele utspiller seg i en trang, mørk fjord med et nærvær en av Ibsens mest fascinerende og truende skikkelser, Rottejomfruen, gjør ikke forelegget lettere. De er alle, innbilt eller ikke, under det Ibsen kalte «forvandlingens lov».
Det er ti år siden Sofia Jupither satte opp «Lille Eyolf» med Pia Tjelta og Kåre Conradi, en suksess som er blitt gjenopptatt en rekke ganger. Det gir oppsetningen på intime Torshovteatret en viss fallhøyde. Regissør Trine Wiggen angriper stykket annerledes, og forsøker å skape en enda mer fortettet versjon samtidig som hun vil lette på det brutale i handlingen ved å blåse opp den underliggende humoren og det absurde ved figurene, flaksende hjelpeløst som i enden av avrevne følelsesbånd under stadige vindkast.
Dette er nok en Ibsen-oppsetning på Oslo-scenene i høst som bruker humor som virkemiddel. De to andre er begge «Hedda Gabler»-oppsetninger, og det er interessant hvordan Rita Allmers, moren til Eyolf, her er formet som en slags Hedda Gabler-skikkelse. En kvinne som føler seg fremmedgjort i det lille dalsøkkets øverste sosiale sjikt, og som i løpet av handlingen vil komme til den erkjennelsen at hun har hatt et «lukket hjerte» for de fattige barna nede ved stranden.
Les også: Verk Produksjoner tar oss med på en filosofisk reise i «Solaris»
Mads Ousdal og Marian Saastad Ottesen i «Lille Eyolf»
Handlingen vår begynner når Alfred Allmers (Mads Ousdal) kommer hjem etter å ha vært til fjells i nær to måneder for å skrive ferdig sin lenge planlagte bok. Han framstilles som en følelsesnummen tusseladd som har flyktet fra både ektefellen og seg selv. Nå vil han forandre seg, og møtes med åpne armer av Rita (Marian Saastad Ottesen), og enda åpnere armer av hans halvsøster Asta (Selome Emnetu). I randsonen Eyolf (Vanja Kern Vestenfor), sønnen som ble delvis lam etter at han falt ned fra stellebordet som spedbarn. Eyolfs ulykke ble foreldrenes ulykke i et øyeblikks distraherende erotisk lykke, og hvem har da skylden?
Fanget og innestengt har de glidd fra hverandre, Alfred martret av skyld over Eyolf, hun desperat etter å få tilbake livet og ikke minst begjæret de nøt av før ulykken. Og mellom dem kommer Asta som ytterligere en kile. Forholdet mellom Asta og Alfred er nært, innhyllet i dulgte følelser som var de noe mer enn bror og søster, i den grad de faktisk er det. «Lille Eyolf» handler om det som kommer imellom, om det er livsendrende ulykker eller fremmede som entrer scenen og skaker ting i ubalanse.
Det er Alfred Allmers som tillegges «forvandlingens lov». Den han vil leve etter, men strever med å etterleve. Ingeniør Borgheim (Christoffer Masters), også i denne oppsetningen den en tilstedeværende pragmatiker-skikkelse hos Ibsen, tror ikke på verken loven eller Alfred. I Borgheims blikk blir Alfred en beslektet figur med «Vildanden»s Hjalmar Ekdal, med livsløgnen innen rekkevidde.
Les også: Adama Janlo om oppvekst, rasisme, blindsoner og blodsbånd i Oslo
Trine Wiggen løfter fra, sjalusien
Trine Wiggen og dramaturg Elin Amundsen Grinaker har til dels modernisert Ibsens tekst, med grovere replikker, forenklinger og slangord særlig i første halvdel, før det hele strammer seg til. En pil og bue er byttet ut med luftgevær, og lille Eyolf er ikke et barn, snarere en trassig og avvisende tenåring. Kostymer og referanser kan plassere handlingen både for 130 år siden, og i vår egen tid. Dette understreker usikkerheten mellom karakterene.
Når Alfred kommer ned fra fjellet uten å ha skrevet en eneste linje, søker han seg mot Asta. Samtidig er Borgheims gjerning i bygda snart slutt og han skal reise. Rita og Asta drar begge i han på ulikt vis, mens han selv ikke legger skjul på hvem han vil ha med seg når båten forlater kai. Alle fyrer de opp under sjalusiens forgreininger.
Med trange klær og bar hud er det ikke noe subtilt i måten Rita forsøker å vekke ektemannen Alfred Allmers begjær på. Hun tviholder på noe som en gang var, lett livstrøtt og flørtende kokett, og forholder seg til de rundt henne som var det speil. Han er en egosentrisk subb i forhold, kun opptatt av Asta og seg selv.
På det viset stripper Trine Wiggen dramaet inn til kjernen, spiller på det usagte og på de lokkende understrømmene i det psykologiske spillet mellom figurene som innimellom bryter overflaten som heftige brottsjøer, som i Alfred og Astas nostalgiske lek med dulgte undertoner av noe incestuøst.
Rottejomfruen (Olav Waastad) blir et skremmende bilde på undergangsdragningen og den fremmede som endrer alt. En Rottefangeren fra Hameln-skikkelse modellert ut fra brødrene Grimms fortelling, men også en virkelig kvinne under Ibsens oppveksten i Skien. Ibsen ga Rottejomfruen et språk fra en annen tid, og det har Wiggens beholdt i «Lille Eyolf» når Waastad kommer nynnende inn for fulle seil med ordene: «Med allerydmygst forlov, har herskabet noget som gnaver her i huset?».
Rottejomfruen i «Lille Eyolf»
Rottejomfruen har makt over folk og kryp, og sprer frykt når hun reiser rundt som en annen Pesta. Med Mopsemand i vesken befrir hun folk og steder for alt som gnager, risler og rasler ved å lokke rottene etter seg midtfjords så de drukner. Selv antyder Rottejomfruen at hun pleide å lokke mennesker. Eyolf er dypt fascinert. Det ender i tragedie.
Særlig i scenen med Rottejomfruen, som ligner et vesen fra The Black Lagoon, skrus humoren i stykket opp. Det kan knapt unngås med Waastad i rollen. Men det underliggende truende i Rottejomfruens besøk forsvinner i småfliring, hvor man ikke helt ser hvor rolletolkningene slutter og hvor skuespillerne selv begynner å le av seg selv. Dette er ikke isolert til denne sekvensen alene.
Les også: Leken, besk og vakker «Haugtussa»
Den samme humoristiske tonen finner man i Ritas forestilling av seg selv. Som en diva fra en Film Noir bærer hun tettsittende kjoler eller leggings, kanskje også som skjold mot tilværelsen, men figuren finner ikke helt balansen i stykkets psykologiske mørke. Det er som det kalkuleres med at handlingen og figurene skal være gripende, men i humoren glipper det når det gjelder som mest. Dramaets mørke drukner i tilløpene til subtil galgenhumor.
Ane Ledang Aasheims kostymer er både ekstravagante og hverdagslige, mens Ingrid Tønders scenografi i det lille rommet er både praktisk og symbolsk. Det tykke havblå teppet som fyller hele scenerommet vitner om velmakt, før det etter tragedien med Eyolf blir fylt med mørke klaser av tang og tare, som en steinete strand ved fjære eller er det på havbunnen hvor figurene som i skumringen etter vestlandsstormen skraper mot desperasjonen i Øyvind Wangensteens virkningsfulle lysdesign.
Wiggens regi blir skarpere når konklusjonene skal treffes, når Asta brått tar sitt endelige valg og når ekteparet Allmers går inn i sin egen «vargtimme», i timen da hamskiftet kan finne sted. Med sterkt nærvær spiller Saastad Ottesen og Ousdal fram det lumre i forholdet mellom Rita og Alfred, øyeblikkene av frastøting og samtidig det heftige og overvinnende begjæret. Og til slutt erkjennende når de ved hverdagens begynnelse staker ut kursen videre inn i det klamme mørket.
