---
4
TEATER
Inspirert av Stanislaw Lem roman «Solaris»og Andrej Tarkovskijs filmatisering.
Av og med: Fredrik Hannestad, Saila Hyttinen, Anders Mossling, Per Platou, Solveig Laland Mohn, Håkon Mathias Vassvik, Jakob Oredsson, Enpen Klouman Høiner, Adam Manthey Steen, Camilla Eeg-Tverbakk, Vilde Jønland
Verk Produksjoner
Black Box Teater
---
Stanislaw Lems science fiction-roman «Solaris» fra 1961 har vært utgangspunkt for en rekke film- og sceneproduksjoner opp igjennom årene. Andrej Tarkovskijs film fra 1972 er kanskje den mest kjente filmatiseringen, og på teaterhus rundt om i verden settes det stadig opp nye forestillinger basert på romanen. Høsten 2021 kunne man for eksempel se en sceneversjon av «Solaris» på Det Norske Teatret. Når Verk Produksjoner nå lager en forestilling inspirert av Lems bok og Tarkovskijs film, oppleves det ikke som et veldig originalt kunstnerisk valg, men den blir i det minste en del av en lang «Solaris»-tradisjon. Og forestillingen deres har mye å by på, selv om den aldri får taket på Black Box til å løfte seg.
Det er viktig å understreke at Verk Produksjoner er inspirert av «Solaris». Den som drar til Black Box for å se dem spille en sceneversjon av den kjente romanen, blir i verste fall skuffet, i beste fall overrasket. De mest kjente momentene i Lems opprinnelige fortelling er med, men disse kommer stykkevis og delt og fortelles ganske nøkternt av skuespillerne, slik at vi egentlig aldri kan leve oss inn i det de forteller.
Les også: Adama Janlo om oppvekst, rasisme, blindsoner og blodsbånd i Oslo
Kelvin i verdensrommet
Historien om psykologen Kelvin som reiser ut i verdensrommet til en romstasjon ved planeten Solaris, blir bare et grunnlag for teaterensemblets egne tekster og fortellinger. Disse fortellingene handler om teatret, om å tro på noe, om hvilke fortellinger som er viktige for oss, og om hvordan vi, både i kunsten og hverdagen, er i stand til å skape noe ut av ingenting. Hva nå enn ingenting måtte være – noe det også funderes over i denne forestillingen.
Verks «Solaris» er blitt en filosofisk vandring som trekker linjer mellom Solaris-universets krefter og kreftene som styrer skuespilleres liv og arbeid. Skuespillerne forteller tilsynelatende om egne personlige erfaringer de har hatt i studietiden, i ulike teaterprosjekter, eller på privatfronten. Om fortellingene er biografiske eller ikke, er ikke godt å si. Men det at man sitter i salen og lurer litt på akkurat det, belyser nettopp noe av forestillingens tematikk; nemlig at publikum må tro på det de ser og hører på scenen, og skuespillerne må selv tro på det de gjør for å virke sannferdige. Mens alle eksempelfortellingene skuespillerne byr på, fremstår som levende, troverdige og biograf-nære, knytter man seg som publikum mindre til historien fra «Solaris».
Verk Produksjoner, Stanislav Lem og Solaris
Med skuespillernes fortellinger i bakhodet er det nærliggende å lure på om det er fordi de selv ikke tror nok på det de gjenforteller fra romanen. At det ikke gir nok gjenklang i dem selv. Trist er det i alle fall, at forestillingens inspirasjonskilde og referansegrunnlag aldri får skinne så sterkt som det kanskje var tenkt.
Parallellene som trekkes mellom skuespiller-livet og science-fiction-universet, er interessante, men de blir mange, og det hele går etter hvert i ring uten å komme noen vei. Solaris-universets effekt på menneskene på romstasjonen, blir et sentralt punkt i forestillingen. I Solaris-universet skapes nemlig nye mennesker av minner som de eksisterende menneskene de har med seg. Mennesker som ikke finnes på jorden, kan plutselig bli levende igjen på Solaris. Kelvin treffer for eksempel igjen sin avdøde kone, som han får tatt farvel med på nytt, og slik kan man lese «Solaris» som en fortelling om sorgbearbeidelse.
Hos Verk Produksjoner er fokuset imidlertid rettet mot vår evne til å skape noe å tro på, og vi får stadig høre nye variasjoner over hvordan vi (og ikke bare skuespillere) hele tiden lever i et grenseland mellom fiksjon og virkelighet. Men summa summarum det er også bare det vi får. Verk Produksjoner kommer ikke så mye lenger, og det er trist, for jeg skulle faktisk ønske denne forestillingen hadde gjort meg litt klokere og at jeg hadde fått et nytt blikk på meg selv og andre mennesker.
Les også: Leken, besk og vakker «Haugtussa»
Håkon Mathias Vassvik, Saila Hyttinen, Anders Mossling og Espen Klouman Høiner
For den som så Verks forrige forestilling på Black Box, «Opening Night» i 2021, kan «Solaris» oppleves som en slags videreføring av tematikken i denne forestillingen. Også der ble det reflektert over teatrets vesen, og Håkon Mathias Vassvik, som stod alene på scenen, fortalte tilsynelatende egenopplevde historier fra skuespillerlivet på en slik måte at man virkelig kunne kjenne kjærligheten til teatret blomstre i scenerommet. I «Solaris» har Vassvik flere skuespillere ved sin side som alle er kjente navn i Verk-sammenheng: Saila Hyttinen, Solveig Laland Mohn, Anders Mossling og Espen Klouman Høiner. Og alle har de den samme evnen til å fortelle medrivende og tidvis morsomt om skuespiller- og teaterlivet. Jeg skulle bare ønske de hadde klart å formidle Solaris-universet på en like levende og nyansert måte. Det er som om teaterkompaniet ikke helt har turt å ta denne produksjonen helt ut i svingene, og selv om både koreografi, kostymer, scenografi, lys- og lyddesign er med på å illudere noe underlig og «univers-aktig», blir dette mest stemningsskapende effekter. For den som har behov for en filosofisk reise i den mørkeste delen av høsten, kan allikevel «Solaris» være en fin, men kanskje ikke livsendrende, tur.
Forestillingen er en del av stipendiatprosjektet til Fredrik Hannestad og Saila Hyttinen og er en samarbeidsproduksjon mellom KhiO og Black Box teater
