---
4
TEATER
«Ganu Fɔlɔ Donkɛ»
Av Adama Janlo og Cliff A. Moustache
Regi: Cliff A. Moustache
Med Adama Janlo
Musikere: Ibou Cissokho, Solo Diarra, Bafana Nhlapo, Olve Flakne
Nordic Black Theatre og Oslo World
Cafeteatret
---
Fortellingen om Norge i dag er et flettverk av historier, noen av dem også personlige og av naturlige årsaker vanskelige å fortelle. De angår likevel fellesskapet. At flere av disse historiene når ut, kan vi takke Nordic Black Theatre for. Teatret med tilhold i Caféteatret på Grønland i Oslo, og som har rundet 30 år som institusjon, har opp gjennom årene viderebrakt de store fortellingene, enten de har handlet om internasjonale storheter som Bob Marley og Martin Luther King, eller – i norsk sammenheng – Ruth Reese.
Sistnevnte var en av Nordic Black-grunnlegger Cliff A. Moustaches nære samarbeidspartnere i teaterets gryende innledningsfase, og en klippe i det antirasistiske arbeidet i Norge i tillegg til å være en sentral artist og sanger. Over hundre år etter Reeses fødsel går det en rød tråd fra hennes gjerning til forestillingen «Ganu Fɔlɔ Donkɛ», eller «Historien om mitt liv». Den fortelles av Adama Janlo (27), artist og sanger fra Oslo, nærmere bestemt med utgangspunkt i bydelen Sagene og Gambia.
Adama Janlo fikk Ung Artist-stipend
Janlo er et stjerneskudd innen RnB, blues og beslektede musikkformer. I år ble hun tildelt Norsk Bluesunions Ung Artist-stipend på Notodden Bluesfestival, men glem for et øyeblikk Blues Brothers-hattene. Hun står ganske fjernt fra sjangerens arketyper. Når det i sammenhengen føles naturlig å nevne Ruth Reese, så har det ikke med direkte artistisk likhet å gjøre (selv om gospel-inspirasjonen er felles), som med hvordan også Janlos historie snor seg langs de samme utfordrende og vonde tematiske linjene. Det blir en påminnelse om at arbeidet til Reese på ingen måte er avsluttet. Heller ikke Nordic Black Theatres.
«Ganu Fɔlɔ Donkɛ» viser at dette teateret er på sitt mest interessante og vesentlige når det er med og løfter fram de lokale historiene. Vi husker Ruth Reese-forestillingen «Give Me A Crown», Tøyen-stykket «Benk» og vandreforestillingen «Sirkus Grønland».
Fra Beyoncé til Nina Simone
I «Ganu Fɔlɔ Donkɛ» inntar fire musikere sammen med Adama Janlo Cafeteatret. Fortellingen er utelukkende hennes egen, skrevet i samarbeid med Cliff A. Moustache, som også har regien. Det er konsert og fortellerteater, der de sentrale virkemidlene foruten musikken er lyset (Shiva Sherveh, som også har det lille som er av scenografi), samt illustrerende og/eller private fotografier på bakveggen.
Musikerne kommer inn først mens de slår an rytmene, med tilløp til kor og sang, før Janlo selv navngir to av hennes tidlige referanser. Beyoncé og Stevie Wonder. Legg til Nina Simone, som også nevnes i løpet av forestillingen, og Janlo kan plasseres et sted omtrent i midten av dette triangelet. Vokalmessig er hun i ferd med å kunne matche hver og en av dem, noe som helt klart kommer til syne når premierealvoret slipper taket og hun slipper seg løs i sangene.
Rasisme og sexisme
De har hun skrevet selv, dels som frittstående låter, dels tilpasset nettopp denne forestillingen hvor hun med overbevisning, inderlighet og intensitet forteller sin historie. Vi tror på det hun sier om oppvekst på Sagene, om skolegang, familie og det å bli sett på som annerledes. Hun formidler skuffelser, sårhet, skam, redsel og sinne, alt det som utløses av utenforskap, mobbing og erfart rasisme. Noen av historiene handler også om grov sexisme. Holdningene og menneskeforakten hun skildrer som i korte møter, som korte betroelser skriblet ned på et postkort, tilhører dessverre ikke en annen tid. Dette er Oslo i dag.
Les også: Leken, besk og vakker «Haugtussa»
Forestillingen skifter fokus når Adama Janlos legger barneårene bak seg. Nei, hun liker ikke uttrykket «Strong Black Woman», og illustrerer det med å fortelle om moren, hun som søkte en framtid for seg selv og barna. På Sagene i Oslo har det knapt kunnet romantiseres, bare for å ta ett aspekt ved alt som skurrer ved et slikt uttrykk. Men Janlos egen voksende selvsikkerhet handler også om å ville oppnå, om å bevisst være «nerd», men også om å få musikken med seg hjemmefra, fra faren som spilte trommer.
Fortellingen hennes dreier fra det konfronterende, til det nesten private rundt personlige tap, dødsfall og sorg. Et rørende øyeblikk er sangen «Father», laget og på et vis spilt av den 16-årige Janlo som nettopp har mistet faren som hun har fått en ny relasjon til.
Skrevet med Cliff A. Moustache
Relasjon, sier hun selv. Det er i ordvalget det lugger litt. Teksten som er skrevet av henne og Moustache er som konstruert av «flinke» ord og tillærte vendinger, nærmest et språk som i seg selv er fritt for følelser, slang og spontanitet. Når hun plutselig bruker helt uskyldige slangord som «å chille», er det så man skvetter litt og mer enn aner at bak valgene av ord og vendinger er det en trykkoker av følelser. Og som en ung person i Oslo trolig ville uttalt og formidlet på en helt annen måte, særlig med tanke på oppveksten midt mellom vest og øst i Oslo, i en bydel som er mer øst enn det meste like østenfor.
Les også: Teaterforestillingen «Stumfilm» av Sara Li Stensrud lokker fram det bestialske
Dette er sikkert et bevisst valg, men Janlos engasjerte, inderlige og medrivende formidling matches ikke alltid av tekstens notatstil. Dette burde vært knadd noen omganger til av regissør og medforfatter Moustache. Adama Janlo er ennå mer artist enn skuespiller, og dramatikken i formidlingen vil nok bli mer nyansert etter hvert som forestillingen setter seg. Sangene derimot, er noe helt annet. Her ligger kruttet, intensiteten og de store følelsene også i tekstene, enten det er rolige soulballader eller de mer rocka låtene som framføres, med et band som løfter Janlos talent.
Ibou Cissokho på kora
Ibou Cissokho, med røtter fra Senegal, regnes som en av verdens beste koraspillere. Sammen med Solo Diarra, opprinnelig fra Burkina Faso, Soweto-perkusjonist Bafana Nhlapo og gitarist Olve Flakne er det et sjeldent stjernelag på scenen, som under deler av forestillingen også bidrar med replikker og kommentarer til Janlos historie. Den følger en «Bloodline» som hun sier, med bestemorens nylige død som en naturlig del av historien. Gospel/blues-singelen «Bloodline» har vi her i avisen kåret til en av høstens sterkeste nye låter.
Legger man så Ruth Reese til grunn, og med «Bloodline» som en hyllest til røttene, utgjør «Ganu Fɔlɔ Donkɛ» et vitnesbyrd fra Norge og dagens Oslo, som en fortsettelse av Reeses sterke stemme. Adama Janlos stemme tilhører selvsagt en ny generasjon, og hun definerer selv fortsettelsen. Den starter på mange vis her, på Cafeteatret.
«Ganu Fɔlɔ Donkɛ» - «Historien om mitt liv» - settes opp av Nordic Black Theatre i samarbeid med Oslo World.
