---
6
Willie Nelson
Last Leaf On The Tree
Legacy/Sony
---
Willie Nelson, 91 år gammel nå, holder på og holder på. Det er bare et halvt år siden hans forrige album, det fine «The Border». Han var en slags æresgjest på det såkalte countryalbumet til Beyoncé i vår, han har gjort over 50 konserter så langt i år, han opptrådte på valgmøte med Kamala Harris i Texas i forrige uke, og her er han igjen, med 14 nye innspillinger. Det er nesten ikke til å tro.
En av sangene vi har fått høre i god tid på forhånd er Willie Nelsons versjon av «Do You Realize». Opprinnelig gitt ut av The Flaming Lips i 2002. Et psykedelisk, eksperimentelt popband, som ikke er en opplagt kilde for Amerikas største nålevende countrylegende. Sangen var gripende nok fra før, men sunget av Nelson får den en enda dypere mening.
«Do You Realize» er en av dette århundrets nydeligste sanger, en feiring av det mest vidunderlige følelsene i livet, men med påminnelsen om at vi likevel en gang, alle sammen, kommer til å dø. Eksistensialisme satt på spissen, med forundring over universets gåter, på den mest rørende måten man kan tenke seg.
Fra Willie Nelson blir dette budskapet enda sterkere. I ukene som gikk mellom denne sangen kom ut og utgivelsen av det nye albumet døde hans gamle forbundsfelle Kris Kristofferson. Fra deres supergruppe Highwaymen var Johnny Cash og Waylon Jennings for lengst gått bort. Flere av sporene på det nye albumet kretser rundt tanker om livets slutt.
Les også: Van Morrison og Willie Nelson: Heldigvis gir de seg aldri (+)
Albumet er oppkalt etter Tom Waits’ «The Last Leaf On The Tree», det siste bladet på treet: «I’m the last leaf on the tree/the autumn took the rest but they won’t take me». En tekst som passer perfekt til årstida, men som selvfølgelig har en overført betydning også. Her er enda en av vår tids fineste avskjedssanger: «Keep Me In Your Heart», visstnok den siste sangen som Warren Zevon skrev før han gikk bort, den samme som Are Kalvø framførte som «Ha meg i tankane ei stund».
Willie Nelsons nye album kommer samme uke som Robert Smith i The Cure utforsker sine egen alderdom. Det er tekster på albumet til The Cure som Nelson godt kunne tilpasset inn i sin verden, om de bare hadde vært tilgjengelige for ham litt før. Men Robert Smith er omtrent på min egen alder. Willie Nelson er nesten like gammel som faren min. Det er noen perspektiver her som jeg ikke klarer å sette ord på.
Les også: Ny dokumentarfilm: Bruce Springsteen forbereder seg på slutten (+)
Dette skal visstnok være Nelsons 76. solo studioalbum. Hans 153. totalt. Som vanlig kommer vi ikke utenom hans nesten usannsynlige tempo på sine gamle dager. Før 75-årsdagen hans skrev jeg at han etter det vi kaller AFP-alder (62) hadde gitt ut like mange plater som The Rolling Stones gjorde i hele sin karriere.
Apropos disse Stones er Keith Richards solonummer «Robbed Blind» enda et av de mange storartede innslagene på Willie Nelsons nye. Jeg tror at han har gitt 35 album ut de 25 årene som har gått av det nye århundret. I løpet av de fem årene etter 2020 (tenk starten på pandemien) har han kommet med åtte nye plater. Vi begynner å bli utålmodige, nærmest urolige når det nærmer seg et halvt år siden sist.
Noen dager før det nevnte 75-årsjubileet skrev jeg at jubilanten var «bortreist på dagen». Han skulle jo på norgesturné. Willie Nelson har alltid vært «on the road again». Jeg antydet at han sikkert var på turné halve året rundt? – Ja, og mesteparten av det andre halve året også, lo han. – Det er slik vi liker å leve. Vi er musikere og vi elsker å spille, forklarte han.
For mange kan sånne utsagn være fraser man lirer av seg. For Willie Nelson er det ikke tvil om at han mener det. Alle disse platene kan ikke være laget på den forskriftsmessige måten som regnes som forsvarlig i platebransjen i dag. Jeg ser for meg at han bestemmer seg for et tema for hvert album, går i studio med folket sitt, og spiller alt inn i løpet av noen få dager. Det høres ikke like strøkent ut som standarden for alle andre, men desto bedre.
Les også: Ramón med hjerte og smerte i Oslos største tivoli (+)
Willie Nelson synger og spiller gitar i velkjent stil. Ikke hvilken som helst gitar, hans kjære nylonstrengers Trigger er til og med kreditert på omslaget. Vi kan høre at stemmen er litt skjelven, rusten, til og med spak noen steder, men det hører med til alderen, og forsterker faktisk det gode inntrykket. Men denne gangen er det noe som låter annerledes.
I stedet for den faste produsenten Buddy Cannon er det hans sønn Micah Nelson som har hatt overoppsynet denne gangen, og spiller en rekke av instrumentene selv. Med en fornyende effekt. Dette er det nærmeste Willie har vært Johnny Cash sine «American Recordings», med sanger fra usannsynlige kilder, framført på utradisjonelt vis. Ikke et countryalbum i vanlig forstand, men så er ikke dette en vanlig countryartist heller. Han har laget hele album tilegnet alt fra jazz til reggae. I fjor ble han innlemmet i Rock and Roll Hall of Fame.
«Wheels» er sang Micah Nelson opprinnelig skrev for sitt alter ego Particle Kid. Konteksten til det ene ordet i tittelen er uttrykket «å holde det gående til hjulene faller av», en frase Bruce Springsteen også bruker til slutt i sin nye dokumentarfilm «Road Diary», for å beskrive at han ikke kommer til å gi seg før han er nødt. «We’re gonna keep our love going/till the wheels come off», synger Willie Nelson. Det tror jeg på.
Les også: The Cure: En strålende begynnelse på slutten (+)
Neil Youngs gamle Buffalo Springfield-komposisjon «Broken Arrow» blir i denne sammenhengen en slags progressiv country. Den synges som en duett med Micah, som i tillegg til å være sin fars sønn også har spilt med Young i mange år i gruppa Promise Of The Real. «Broken Arrow» er en vanskelig tekst å tolke, men følelsen av amerikanske drømmer som ikke går i oppfyllelse er til å ta og føle på. Neil Youngs «Are You Ready For The Country» blir derimot en løssluppen westernfest slik den framføres her.
«Last Leaf On The Tree» er et dobbeltalbum på vinyl. Det er innholdsrikt. «If It Wasn’t Broken» er hentet fra den unge folkesangeren som kaller seg Sunny War. «Come Ye» er en 60 år gammel sang av Nina Simone. Er det noen andre som opphever generasjonsskillene like elegant? I tillegg til alt dette får vi en fortryllende versjon av en annen av de aller fineste sangene som finnes, Becks «Lost Cause». Jeg gir meg ende over.
Etter lovprisningen av musikken i far og sønns egne «The Color Of Sound» tar Willie Nelson fram en av sine gamle nummer til slutt, «The Ghost» fra 1962. En fremragende sang som jeg villig innrømmer at jeg ikke kjente fra før. Etter hans 70 år lange karriere er det ikke måte på hvor mye vi ikke vet, men heller ikke måte på hvor mye vi har gledet og forundret oss over. Og, vent, det er visst enda mer: Etter et minutts støy som jeg trodde skulle ende som en evighetsrille innerst på vinylplata kommer plutselig «Looking For Trouble». En sånn tullesang som det høres ut som han fant på i øyeblikket, og som bare bekrefter at Willie Nelson fortsatt er full av liv.
Les også: Big Star: De største kultheltene feires 50 år etter (+)
Har du sett denne? USA-kjenner: – Man trodde jo det var over for Trump
Les også: Joni Mitchell åpner arkivene fra sine beste år (+)
