Kultur

Ny dokumentarfilm: Bruce Springsteen forbereder seg på slutten

Bruce Springsteen spiller på valgmøter for Kamala Harris. Vi andre får nøye oss med en ny dokumentarfilm som viser turnélivet med The E Street Band de siste årene. Oslo er med.

Dagsavisen anmelder

---

5

DOKUMENTARFILM

«Road Diary»

Med: Bruce Springsteen & The E Street Band

Regi: Thom Zimny

Disney+

---

Da pandemien rammet konsertlivet lovet Bruce Springsteen fansen og bandet sitt at det skulle det festes som aldri før når spillestedene åpnet igjen. Turneen etterpå ble den første på seks år. De holder på ennå. Denne lange reisen er utgangspunktet for den nye dokumentarfilmen «Road Diary». Den er langt fra en dag-for-dagbok fra alle konsertene, men handler mest om refleksjonene Springsteen og hans E Street Band gjør seg nå som også de er blitt gamle menn.

Turneen startet samtidig som det var 50 år siden Springsteen begynte å finne formen med The E Street Band, og ga ut sitt første album. Veteranene tenker tilbake på hvordan dette startet. De var først et eklektisk jazz- og bluesrockband for de mindre klubbene, men sangeren ble en stadig mer utagerende underholder inspirert av soullegendene James Brown og Sam & Dave. – Disse veiledet meg på scenen og formet showet vårt, sier han selv om opptredener som snart fortonte seg som store vekkelsesmøter. Dette fra mannen som hans gitarist Steven Van Zandt en gang syntes var den mest introverte han noen gang hadde møtt.

Les også: Bruce Springsteen på Voldsløkka: Stor, større, størst

«Road Diary» begynner som en tradisjonell turnéfilm. Vi møter dem først i øvingslokalet, mange fortsatt med munnbind. Bandet, der de fleste er i 70-80-årsalderen, oppdager at de spiller de gamle sangene veldig sakte. Dette må det gjøre noe med! De konstaterer at de nå har 40 gitarer med seg til hver konsert, mens alt og alle fikk plass i ei stasjonsvogn i startfasen.

Bandet flytter seg fra øvingslokalet til tørrtrening på en stor, tom arena. The Boss er fort fornøyd med samspillet. Kamera og mikrofoner fanger opp en samtale mellom Springsteen, gitaristen Nils Lofgren og pianisten Roy Bitten: «Vi kan øve i morgen». «Vi trenger det ikke». «Det er liten sjanse for at vi kommer til å fucke opp uansett». «Det er det folk betaler for. De vil se det live. Det medfører noen få feil.»

Springsteen drar hjem for dagen. De andre blir likevel igjen. I et altfor kort glimt får vi høre hvordan de høres ut med Nils Lofgren som sanger. «Little» Steven blir formelt utnevnt til musikalsk leder, i sjefens fravær. På tide etter 40 år, synes han selv. Han legger vekt på at publikum ikke skal komme og si «det låter fint, men de er bare gamle menn som går gjennom rutinene». Alt dette gir en godt forståelse av hvorfor E Street Band etter 50 år er en av verdens mest velspilte grupper, samtidig som de beholder den entusiastiske spontaniteten.

Før en av konsertene samler midtpunktet troppene i en ring rundt seg, hausser opp stemningen og sier «dette er stedet jeg varmet opp for Chicago (gruppa, vår anm.) og ble pepet ut. Det kommer ikke til å skje i kveld». Vi er med dem rundt til en rekke steder i USA og Europa, inkludert Oslo. Her er noen korte glimt fra konsertene på Voldsløkka i fjor sommer, og møter med et par lokale fans, som representerer den mest engasjerte delen av tilhengerne hans. Filmen kommer ikke inn på det mest omdiskuterte aspektet av turneen, de oppblåste billettprisene, spesielt i USA.

Bruce Springsteen sang på valgkampmøte for  Kamala Harris i Philadelphia mandag.

Dette ble en turné der repertoaret var ganske likt fra kveld til kveld. I motsetning til tidligere, mer fleksible konserter med plass til ønskelåter og overraskelser innimellom. Flere ganger i løpet av filmen kommer Springsteen tilbake til sammensetningen av akkurat denne settlista, sanger med det han kaller «motstandskraft og nødvendighet». De handler om «livet og døden og alt imellom».

Sentrale i så måte er de fire innslagene fra albumet «Letter To You» (2020), som skal vise oss hvem han er på dette tidspunktet i livet: Den siste gjenlevende fra hans første band, The Castels. «Last Man Standing», med sin lange tale i forkant, er sentral. Dette temaet blir til slutt hovedbudskapet i filmen, der vi også får sa ham i turneens faste avskjedssang «I’ll See You In My Dreams».

Vi skjønner at konsertene eneste coverlåt, det eneste fra soulalbumet «Only The Strong Survive» (2002) også føyer seg inn i dette: The Commodores’ «Nightshift», en hyllest til soulsangerne Marvin Gaye og Jackie Wilson, blir også et minne om E Streets Danny Federici og Clarence Clemons, som døde i henholdsvis 2008 og 2011.

Denne musikken, som begynte som et uttrykk for å være ung og fri, handler nå stadig mer om at det ubønnhørlig går mot slutten. Ukas nye album fra The Cure og Willie Nelson dreier seg rundt de samme tankene. E Street-gitaristen Nils Lofgren var faktisk en av de første som lagde et album om dette nye temaet for rockegenerasjonen, «Old School» i 2011, da han nettopp hadde fylt 60. Springsteen er 75 nå. Perspektivene forandrer seg. Mange av oss er svært godt voksne. Likevel, det er ikke over før det er over: Til slutt i filmen sier Bruce Springsteen at han har tenkt å fortsette å synge og spille til hjulene faller av, og så lenge bandet vil være med. Det er for sent å gi seg nå.