---
5
FILM
«Nr. 24»
Regi: John Andreas Andersen
Norge, 2024
---
Filmen om Norges høyest dekorerte person er blitt et pedagogisk og drivende drama om de vanskelige valgene man stilles overfor i en krigssituasjon, når målet er fred og frihet. Kort sagt verdier som kommer med en svært høy pris. Det visste Gunnar Sønsteby et og annet om. Gutten som opprinnelig kom fra Rjukan, var bare 22 år da krigen brøt ut i 1940 og han ble vitne til nazistene som marsjerte opp Karl Johans gate.
Sønsteby var politisk bevisst, hadde klare verdivalg og var trassig. Ved krigsutbruddet kom han snart i kontakt med folk som ville kjempe, men etter de første nederlagene ble han en del av en motstandsgruppe som spredte illegale aviser, men fikk snart større oppgaver. En tilsynelatende overmenneskelig evne til overlevelse og store doser flaks var medvirkende til at Sønsteby, som fikk kodenavn «nr. 24» og en rekke dekknavn, ble Norges mest kjente motstandsmann, etter hvert leder av Oslogjengen og en av Gestapos og Statspolitiets fremste målskiver.

«Nr. 24» etterfølger «Max Manus» og «Quislings siste dager»
«Nr. 24» føyer seg inn i en etter hvert lang rekke filmfortellinger de senere årene som tar for seg større eller mindre brokker av okkupasjonshistorien i Norge i årene 1940–1945. Det hele startet på et vis med den bredt anlagte «Max Manus», som fikk folk til å gå mann av huse. Senere har mange filmer med vekslende hell utfordret kinopublikummet, og de beste av disse filmene har snevret seg inn mot konkrete personer eller hendelser ved krigshistorien. Sist nå med «Quislings siste dager».
Det går en slags rød tråd mellom «Max Manus» og «Quislings siste dager», og det er Gunnar «Kjakan» Sønsteby. Max Manus fikk han inn i det som ble sabotasjegruppa Oslogjengen, som Sønsteby selv skulle bli leder for. Og det var Sønsteby som plasserte Vidkun Quisling i bilen som fraktet «ministerpresidenten» fra Møllergata til cella på Akershus festning. Med bred pensel tegner regissør John Andreas Andersen opp et filmportrett om det Sønsteby utrettet under krigsårene, men også den arven han etterlot seg for framtidige generasjoner.
Utgangspunktet er Erlend Loes manus som bygger på blant annet arbeidet som ligger til grunn for Arnfinn Moland og Petter Ringen Johannessens nye bok «Nr. 25 Gunnar «Kjakan» Sønsteby: Krigen – Freden – Arven». Den ene historiker og tidligere leder av Norges Hjemmefrontmuseum, den andre historiker og Sønstebys assistent gjennom en årrekke.
Les også: Jonas Bals om Trumps og Putins fascisme: – Den sterkes frihet brukes til å kue den svake
Fra «Skjelvet»-regissør John Andreas Andersen
Filmen veksler i hovedsak mellom to tidsperioder, som aldri avviker hovedpersonen selv. Vi får et kort innblikk av en oppvekst i frihet i Telemark, før vi skriver 9. april 1940. Her er ingen unødige sidespor, ingen dramatiserende frierier utover faktaforelegget som allerede ligger til historien. John Andreas Andersen, som tidligere har laget «Skjelvet» og «Nordsjøen», gjør rett i å stole på at Sønsteby i seg selv bærer denne fortellingen.
Filmen tar utgangspunkt i den aldrende motstandsmannen som skal holde et av sine utallige foredrag, for anledningen foran skoleungdom i sin gamle hjembygd Rjukan. Erik Hivju spiller gamle Sønsteby med naturlig autoritet og karisma, mens Sjur Vatne Brean spiller Sønsteby som en ung mann i støpeskjeen, som raskt avfinner seg med sin skjebne, om det så betyr døden, og som åpenbart har en jernvilje når det kommer til personlige forsakelser og evnen til å planlegge.

«Gutta på skauen» og Gunnar Sønsteby
Den unge Sønsteby er ikke nødvendigvis sjarmerende i Breans valg om å dyrke «alminneligheten» som Sønsteby selv mente var en av hans fremste egenskaper. Dette balanseres godt med den gamle mannens drøftinger underveis i foredraget om hva krig gjør med folk. Spørsmålene han får fra ungdom i salen, blant dem Anne som spilles av Flo Fagerli (Nini Stoltenberg i «Makta»), skaper en effektiv inngang til den dramatiske historien om motstandsarbeidet han ledet og deltok i fram til freden i 1945.
Det handler om illegal virksomhet, om tidvis skjørt kameratskap, frykten for å bli tatt, om tortur og brå død, om store sabotasjeaksjoner, dobbeltspill, svik og likvideringer. Det siste omfattet også nordmenn som sto på feil side, og i Statspolitiet. Når filmen etterlater seg inntrykket av å være noe mer enn et rent helteepos, er det fordi den stiller spørsmål «Gutta på skauen»s valg og prioriteringer. Filmskaperne har ikke som mål å finne svar, men måten de omhandler likvidasjonene av nordmenn, som i alle år ble hemmeligholdt, er likevel sterk. At filmen ikke går inn i den mye diskuterte situasjonen rundt hjemmefronten da de norske jødene ble deportert senhøsten i 1942, er tilsvarende underlig.
Les også: Lykken er skjør og bakteppet mørkt i den tredje og avsluttende sesongen av «Lykkeland» på NRK
Sabotasje, likvideringer og tortur
Det filmen framhever er de personlige kostnadene på bakgrunn av valgene både Sønsteby og de andre i kretsen rundt han måtte ta, eller ble påtvunget. De vonde scenene med Gestapos tortur, viser menneskeforakten og ondskapen som bidro til å rettferdiggjøre sabotasjeaksjoner og likvideringer. Sønsteby selv kan virke som en uberørt gåte, men Brean nyanserer han godt, og når han som gammel sitter med bitepinnen han brukte for å ri av migreneanfallene, antyder Hivju senvirkningene.

Pål Ulvik Rokseths eminente foto støtter opp under Andersens regi. I de fullskala og likevel detaljerte tilbakeskuende scenene fra 1940-tallets Oslo, og i enkelte storslåtte naturscener, merkes nok regissørens blikk og egen bakgrunn som en av norsk films fremste fotografer. Blant skuespillerne finner vi en rekke fine rolleprestasjoner i sidegalleriet rundt Sønsteby, som Philip Helgar som Edvard Tallaksen, Jacob Jensen som Jens Christian Hauge og Ines Høysæter Asserson som Reidun Andersen. Lisa Loven Kongsli er god som Sønstebys viktige kontakt Gudrun Collett, det samme er Cato Skimten Storeng i en nærmest dialogløs rolle som den gamle Sønstebys assistent, og senere biograf, Petter Ringen Johannessen.
Les også: Den norske filmen «Elskling» er en stille fortelling om den stormende kjærlighetens bakevjer
Thriller fra andre verdenskrig
John Andreas Andersen vil åpenbart nå ut til en yngre målgruppe gjennom filmens utgangspunkt i foredragssalen, i kombinasjon med stilrene valg og en drivende handling der thrillerelementer og spektakulære enkeltscener bokstavelig talt blir eksplosive. Som en film om skikkelsen Sønsteby, om den delen av motstandsbevegelsen han var aktiv i, og som velsmurt krigsdrama, fungerer «Nr. 24» akkurat slik den skal, effektiv og samtidig opplysende.

At «Nr. 24» er en god filmopplevelse, er imidlertid ikke det samme som at den vil tåle granskningen fra historikere. Andersen vektlegger situasjoner og spektakulære hendelser, men legger også inn fiktive mellommenneskelige sekvenser hvor følelsene kommer i spill. Likevel må han nødvendigvis prioritere hardt. Han kapper svinger i handlingen mens enkelte utfyllende nyanser innskrenkes til fordel for ren action. For eksempel var operasjonen da Sønsteby etter en ordre fra Stockholm skal ha fatt i seddelmatrisene fra Norges Bank, som først ble avslørt i erindringsboken «Rapport fra Nr. 24» i 1960, mer omfattende og med flere personer involvert enn hva filmen forteller.
En annen episode er likvideringen av den beryktede nazisten og politiinspektøren Gunnar Lindvig, som deltok i organiseringen av deportasjonen av de norske jødene. Også her forenkles detaljene, hvor møtet med kontakten Sophie Juel framstår som tilfeldig, mens hun i virkeligheten lenge hadde hatt vært et mellomledd for Sønsteby i nettverket av dekkleiligheter. Samtidig er dette friheter som ligger i den fiktive fortellingens natur, som er med å lette fortellergrepene. Hvis konklusjonene stemmer overens med faktaene rundt virkelighetens «Nr. 24», svekker ikke nødvendigvis detaljene det troverdige filmportrettet av en av Norgeshistoriens mest kjente og likevel hemmelige personer.