---
4
FILM
«Gloria - Mirakelet i Veneto»
Regi: Margherita Vicario
Italia/Sveits - 2024
---
l 1807 stengte Napoleon Bonaparte ned de fleste religiøse institusjonene som hadde gitt tusenvis av foreldreløse kvinner musikalsk utdannelse i Italia, og kun en liten promille av komposisjonene deres har overlevd frem til vår tid. Regidebutant/manusforfatter/komponist Margherita Vicario forestiller seg at det kunne det ha befunnet seg en neoklassisk utgave av Taylor Swift blant dem, som fant opp moderne popmusikk et par hundre år før tidligere antatt.
«Gloria! – Mirakelet i Veneto» er ikke akkurat et historisk autentisk kostymedrama, men en blanding av feministisk fantasi og musikalsk folkeeventyr. Ifølge den poetiske slutteksten er filmen dedikert til «alle de kvinnelige komponistene som ble gjemt mellom sidene i historien, som tørkede blomster». En av disse tørkede blomstene er foreldreløse Teresa (Galatéa Bellugi), som tilsynelatende er stokk stum og har tilbragt store deler av livet som beskjeden tjenestepike bak murene i Sankt Ignazio-klosteret i Veneto. Vi befinner oss på treskelen til 1800-tallet, en tid da kvinner til nød kunne bli sett, men fortrinnsvis ikke hørt.
Teresa har et talent til å gjemme seg bort, og bærer på dype traumer etter at familien hennes ble drept av franskmenn. Vi får dessuten små hint om at Teresa ble tvunget til å adoptere bort sitt eneste barn, som vokser opp i velstand som sønn av Venetos arrogante guvernør (Natalino Balasso). Teresa har en tøff tilværelse, men i skjul hører hun vakker musikk overalt. I filmens første minutter kan man få bange anelser om at dette vil bli den katolske kostymedrama-varianten av «Stomp», mens Teresa drømmer seg inn i en slags musikalsekvens basert på alle lydene hun hører rundt i klosteret. Heldigvis falsk alarm, og den eneste gangen i hele filmen noe sånt skjer. Så bare å puste lettet ut. Puh!
Les også: Karl Ove Knausgårds «Arendal» er et melankolsk mellomspill
Sant’Ignazio opererer som en blanding av katolsk institusjon, et hjem for foreldreløse pikebarn og en musikalsk kostskole, der den pompøse surprompen maestro Perlina (Paolo Rossi) gir de unge kvinnene en klassisk musikkutdannelse. Den bitre musikklæreren tilbringer mesteparten av tiden med å skjelle ut elevene som «forfengelige, tonedøve bønder», og lar rutinemessig frustrasjonene over sin egen impotente utilstrekkelighet gå utover dem. Han har mye å være frustrert over. For første gang i historien vil en Pave bli utnevnt i Venezia, og i den forbindelse vil Pius VII besøke Sant’Ignazio. Guvernøren akter å arrangere en konsert til ære for paven, og forventer at kapellmester Perlina komponerer et klassisk mesterverk som kan fremføres da. Perlina har en måned på seg, og forsikrer guvernøren at han så overveldet av inspirasjon at han jobber døgnet rundt.
I virkeligheten er Perlina en stakkarslig løgnhals som ikke er i stand til å komponere en handleliste, og blir stadig mer frenetisk i takt med at deadline nærmere seg. I mellomtiden får Sant’Ignazio levert en diger pakke levert på døren: en veldig spesiell gave fra pianomakeren Johann Stein, som etter et besøk på skolen var så dypt beveget av de kvinnelige elevenes musikalske talenter at han på dødsleiet bestemte seg for å donere sin kjæreste eiendel til dem. En unik hammerklaver-prototype (forgjengeren til moderne pianoer).
Les også: Den norske filmen «Elskling» er en stille fortelling om den stormende kjærlighetens bakevjer
Den smålige skittstøvelen Perlina gjemmer dette djevelinstrumentet i en fuktig kjeller, og sier ikke et knyst om gaven til elevene. Han kan jo alltids selge det senere, for å betale spillegjelden til sin hemmelige homofile elsker: spradebassen Cristiano (Vincenzo Crea). Teresas stusselige Askepott-tilværelse snus på hodet etter at hun tilfeldigvis oppdager dette klaveret, og i skjul begynner å klimpre frem vakre melodier på gehør. Denne moderne proto-popmusikken kommer rett fra hjertet, utrykker dypt begravde følelser og gir Teresa stemmen tilbake. Klaveret oppdages dessuten av den nedlatende musikkeleven Lucia (Carlotta Gamba), som fnyser hånlig av at en simpel bondepike kan komponere musikk uten å engang være i stand til å lese noter. De kommer frem til et kompromiss med hjelp av et timeglass: Lucia og tre andre elever får lov til å benytte klaveret til å spille sine egne komposisjoner, så lenge Teresa får tid til å klimpre litt på egen hånd.
De møtes i skjul på natten, og skaper et musikalsk søsterskap mens klokken tikker ned til den store pavekonserten. Så «Sisters are doin’ it for themselves», i henhold til Annie Lennox-evangeliet. Jeg antar at det store mirakelet i den norske delen av filmens tittel er at absolutt ingen hører at de herjer, synger og spiller musikk langt etter leggetid. Troverdighet er definitivt ikke den store styrken i «Gloria! – Mirakelet i Veneto», som har et veldig avslappet forhold til sunn logikk.
Les også: Renate Reinsves prestasjon gjør Halfdan Ullmann Tøndels «Armand» rystende og god
På den ene siden vil regissør Margherita Vicario rette søkelyset mot de forferdelige leveforholdene til italienske kvinner på 1800-tallet, der enten giftemål eller selvmord representerte den eneste fluktruten fra harde leveforhold, voldtekt var en del av hverdagen og religiøs undertrykkelse en selvfølgelighet. På den andre siden er de fleste mennene i filmen inkompetente fjols, som lett lar seg vippe av pinnen av intellektuelt overlegne ungpiker. Alt bygger seg opp til et crescendo som sikkert er ment å være en livsbejaende feiring av søsterskap, kvinnelig solidaritet og musikkens evne til å bringe oss alle sammen – men mest føles som en forrykt feberfantasi, der mennene virrer hjelpeløst rundt med metaforiske bøtter på hodet og plutselig ikke er i stand til å skjønne hvordan dørhåndtak fungerer. Mens kvinnene velter patriarkatet med en musikalsk triumf som oppfyller alle deres drømmer, fremfor å for eksempel bli halshugget for grov pavefornærmelse. Men en fin fantasi, uansett.
Det er verdt å nevne at den unge regissøren Margherita Vicario er en velkjent skuespiller og popstjerne i hjemlandet, som kommer fra en familie full av prominente filmfolk. Hun har åpenbarte talenter som regissør, og har skapt en visuell delikat film drevet av dyktige, kvinnelige skuespillere. Jeg mistenker at hun med hell kunne ha tatt skrittet helt ut og forvandlet «Gloria!» til en moderne musikal, eller eventuelt nøyd seg med å gjøre dette til en serie musikkvideoer bundet sammen av et konseptalbum.
