Kultur

Ramón med hjerte og smerte i Oslos største tivoli

Ramón er best når han gir sangene rom til å feste seg. I hans første utsolgte Oslo Spektrum-konsert forsvant nyansene i den store festen.

Dagsavisen anmelder

---

4

KONSERT

Ramón

Oslo Spektrum

---

Ramón inntok et utsolgt Oslo Spektrum med sin største konsert hittil, med tivoliet fra hans andre album «Torres Tivoli», et fantastisk danseensemble og en og annen badeglad kommentar til fansen. Og selvsagt med noen av de siste par årenes aller største norske hitlåter, de fleste av dem ganske så triste i utgangspunktet. En konsert i Oslos største storstue måtte nødvendigvis bli en utfordrende balansegang mellom det triste og det leie, og ønsket om å skape godstemning for tusenvis av frammøtte.

Ramón Torres Andresen fra Ski har på kort tid blitt en popstjerne med mye hjerte, men også smerte utenpå skjorta. Sangen «Ok, jeg lover» og albumet «Så klart det gjør vondt» fant gjenklang hos svært mange som har opplevd smerten i kjærligheten, men også det mer personlige som har å gjøre med selvbilde, kropp, familie og tilhørighet. Årets «Torres Tivoli» er et generasjonsdokument som ikke begrenser seg til 26-åringens egen oppvekst og bakgrunn, men et album med dels vonde, dels bearbeidende låter om foreldre som svikter, om kroppspress, mobbing, kjærlighet, identitet, brudd og tunge tanker. Han har likevel en evne til å se og ikke minst bruke humoren uansett hvor svart bakteppet er. Som han synger på en av sine beste låter, det handler om å: «samle på tap som var det trofeer».

Les også: Anmeldelse av nye låter fra Resa Saffa Park og Highasakite, som byr på Emilie Nicolas

Ramón og Torres Tivoli i Oslo Spektrum

Konserten starter med teppefall, bokstavelig talt. Køene snor seg rundt Oslo Spektrum og til Torres Tivoli. Når det gedigne teppet foran scenen faller er band, dansere og en fargesterk bakgrunn med videoskjermer blant mye annet, i full fyr allerede. Selvsagt er «Klovn» låten som tematisk tar oss lukt inn i tivoliet, sirkuset, inn i kveldens største fest i Oslo for om lag 9.500 publikummere. Kjønnsfordelingen på gulvet i det minste, er rundt regnet 90 prosent jenter.

Ramón

Stemmen er uanstrengt, kraftfull og formidabel når han fortsetter med «Tivoli». Dette er selve sangen om en uforutsigbar barndom: «Pappaen min tok meg på tivoli/lukta spriten men jeg sa ingenting/jeg ville ha sukkerspinn/pappa kan du fikse no sukkerspinn/så lover jeg ikke å ikke si no til mamma», snor seg utover Oslo Spektrum. Klovnen som begrep har alltid smilt seg gjennom det ulykksalige. Men Ramón smiler ikke i utide. Det er et godt anslag.

Anmeldelse nye låter: Myra trenger en hånd og ULD vil ikke vente

Allsang i Oslo Spektrum

«Rodeo» følger opp med flammene sleikende opp til taket, før han kaster rysjeskjorta og gir seg i kast med sin kanskje hardeste sang, «Sint, Såra & Sykt Sjalu», som sparker energisk fra seg. Vi skal opp i tempo. Når han mumler fra scenen at han har et problem, er det etablerte hits som gjelder. Med danserne som backup ender «Oops!» opp med at han deler publikum i to leirer og ber dem konkurrere om hvem som synger høyest eller best, alt ettersom. Det trikset kommer kanskje litt for tidlig i konserten, men Ramón gir seg ikke. Han drar tilbake til 2021 med ordene «få høre dere!», og oppfordrer til allsang i «Smil pent». Bare smil tilbake.

.

Ramón skjuler ikke hvor stort det er å være i Spektrum. Publikum hyler, som de ofte gjør når det er «Popstjerner» på scenen, og i nettopp denne låten er han alene på catwalken i lyset fra tusenvis av mobillykter. Videosnutter i bakgrunnen fra badehumoren som gikk viralt på TikTok antyder at noe er i gjære. Nei, han har ingen stamp på scenen, men et velbrukt og effektivt konsertstunt hvor han sammen med gitaristen dukker opp på en liten sidescene midt i hallen. En stille akustisk «For alltid» med spanske strenger starter seansen på gulvet, før en øm versjon av «Risk» får sangfølge fra en halv sal.

.

Det blir en intim setting rundt det hele, med et par av hans beste låter, «Wow» og «Stå i kø». Med sistnevnte åpner trompetsoloen scenen igjen og gir Ramón tid til å løpe tilbake. I svart glitrende lakk og med folksom catwalk. En nydelig, avslutning på en svart sang, og når han synger «En fest ble til mer enn å spy fra balkongen/før drakk du en øl, nå lager du engler i snøen», faller snøen fra taket.

Anmeldelse nye låter: Kaizers hyller familien og Emily Hammer går imellom

«Jeg elsker deg, men»

Ramón erkjenner at nå ble det trist her, men spør likevel etter knuste hjerter. Så gjentar han ritualet hvor han under konserter får en hel sal til å bue ut en ekskjæreste til en tilfeldig publikummer. Her er det Emma som melder seg, og hun har fått hjertet sitt knust. Han trenger knapt selv synge «Jeg elsker deg, men» selv. Salen tar selv grep og Emma er helt sikkert fornøyd. Den navngitte eksen, av alle steder i Oslo Spektrum, finner ingen venn i Ramón.

.

Ramón har på kort tid er blitt en av Norges største popartister, mens sangene hans ikke er publikumsfrieri på den utadvendte måten. Han skaper ettertenksomme og poengterte sanger som alle kan kjenne seg igjen i. Noen tusen av dem kom til Oslo Spektrum. De fikk det de kom for, men kanskje ikke så mye mer. Ramón la opp til show, allsang og dans.

Han fikk det han kom for, han også, men alt imellom, nyansene, den nære kontakten med publikum – annet enn allsangen fra kjernefansen og «har dere det fortsatt bra?» – måtte han jobbe hardt for. Ramón er dreven på scenen inntil det profesjonelle, men blir nesten for selvsikker, med full kontroll i koreografien og knapt med en nerve i kroppen, tilsynelatende.

Highasakite og Ramón

.

Han gjør en knallversjon på norsk av Highasakites «Since Last Wednesday», tolket under TV 2s «Hver gang vi møtes» som «Ingen har sett eller hørt». Nytt kostymeskift, «blod» på skjorta og en skarp poplåt før det er tivolittid igjen med «Chupa Chups». En gøyal feststemt stund med introduksjon av danserne og en scene badet i rosa som matcher kostymene. Den glir sømløst over i en medley som fortsetter med «1 minutt».

Stemmen sitter der den skal, kontrollert, så like sømløst over i «Jeg vil bare danse», som er et publikumsfrieri av en annen verden. Det er en smart sekvens av låter, gjennomarrangert til fingerspissene og med et band hvor gitarist Jens Idsø Andersen leder an og imponerer også med egne soloer og fin fargelegging. Så sklir de litt overraskende inn i «Porque», hvor velkommen spansk perkusjon og tunge trommer skaper kontraster i den lekne og flamencoinspirerte låten som hadde fortjent et enda større publikum.

.

«Racer» starter stille, men løfter seg da Gabrielle kommer på, før «Konfetti» bygger opp til en smårocka versjon av «Torres Tivoli»s kanskje beste poplåt, «Henda i været», nå i rosa og svart og med gitaren langt framme. Også den opprinnelig spilt inn med gjesteinnhopp, men her i Spektrum greier Ramón seg helt fint uten svenske Daniela Rathana.

Anmeldelse Frank Hammersland: Siste farvel med en stor artist

Ramón vinner med Jonas Benyoub og Gabrielle

«17. mai» er hans største hit i den tyngre avdelingen, og han får Spektrum til å hoppe hipp hipp hurra i svart og rosa sjakkmønster, før «Ok, jeg lover» kulminerer med Jens Idsø Andersen ute på catwalken til en duell mellom gitarist og vokalist mens hjertefingre heves over hele salen. Det er en arbeidsseier mot alle odds, og den er i havn.

.

Men det kan da ikke være slutt? Nei, vi må jo få inn nok en «Vinner», en av Oslos beste karer som gjør et rap-innhopp her som viser hva Ramón-konserten kunne vært hvis han hadde vært litt mindre opptatt av å ha full kontroll absolutt hele tiden. Også Jonas Benyoub, som Gabrielle i «Racer», kommer inn bare helt kort mot slutten av «Vinner».

Disse stjernetreffene kunne Ramón gjort så mye mer ut av. Men nei. Hei, et vers, så av scenen igjen. Det siste ble et kort, men stort høydepunkt i en konsert som ble hakket for mekanisk, hvor de friflytende følelsene og den følelsesdrevne spontaniteten i Andresens låter fikk litt for begrenset spillerom. Men uansett bekreftet Ramón i Oslo Spektrum en helt egen evne til å bevege de store massene fra sitt personlige ståsted.