Kultur

Ny britisk jazz på sitt beste

To helt forskjellige album fra det samme miljøet viser spenningen og spennvidden i britisk jazz.

Dagsavisen anmelder

---

Nubya Garcia

Odyssey

Concord

---

---

Nala Sinephro

Endlessness

Warp

---

Britisk jazz er i medvind. Oppsvinget ble forsterket da gruppa Ezra Collective i fjor fikk Mercury-prisen for årets beste britiske album, uansett sjanger. Dette har tatt dem videre til konsert på Wembley Arena (som riktignok ikke må forveksles med Wembley stadion), og en opptreden på det britiske «Skal vi danse». Uten kompromisser, men likevel med gode muligheter til å krysse grenser. Deres tredje album, «Dance, No One’s Watching», er nettopp utgitt. To andre nye album forsterker inntrykket av mangfoldet på de britiske scenene.

Nubya Garcia er en av mest spennende artistene i denne nye bølgen. For dem som følger med kan saksofonisten være kjent fra konserter på Nasjonal Jazzscene allerede i 2019, Øyafestivalen i 2022 og senest i Molde for fire måneder siden. Hennes tredje album gjør Garcia til en enda større attraksjon.

Filmanmeldelse av «Gloria! – Mirakelet i Veneto»: Tramp i klaveret (+)

Et stykke fra Norge, 50 år etter, vet hun neppe hvor dristig det er å bruke den samme albumtittelen som Terje Rypdal hadde på sitt største mesterverk. Dette var en digresjon. Nubya Garcias «Odyssey» er en lang, eh, reise i jazzens muligheter. Som et dyrt bestillingsverk fullt av gode ideer, storartet oversikt, herlige groover og suverent spill i alle ledd.

Albumet begynner med Esperanza Spalding som gjestesanger i «Dawn». Hovedpersonen blir snart nok midtpunktet med en saksofon som låter henrivende intenst, i fantasifullt samspill med hennes faste band, med Joe Armon-Jones (tangenter), Daniel Casimir (bass) og Sam Jones (trommer). Komposisjonene til Nubya Garcia henter takt og tone fra en rekke andre stilarter, men har en grunnleggende jazzholding i sine frie utspill. Arrangementene ofte også rikt orkestrert. Alt dette ender med tung, tung reggae i «Triumphance». Hva mer kan man ønske seg?

Saksofonisten Nubya Garcia er en av de fremste artistene i ny britisk jazz.

På lista over «artister vi har gått glipp av på Bylarm» melder Nala Sinephro seg på. Siden konserten hennes i Kulturkirken Jakob i fjor var i samarbeid med Ultimafestivalen fikk hun kanskje spille mer enn de vanlige tildelte 25 minuttene? Det er nesten nødvendig for å synke inn i den stillferdige, meditative stemningen hun skaper på det nye albumet «Endlessness». En stor, helhetlig tanke, delt opp i ni «Continuum»-spor som hver har sin egen karakter.

Nala Sinephro er født i Brussel, men bor i London, der hun er en del av det utvidede jazzbegrepet. Hun spiller hovedsakelig på synther, mindre på hovedinstrumentet harpe denne gangen. Det elektroniske kombineres ofte med større orkestreringer. Sånn minner dette av og til om det lovpriste samarbeidet mellom Pharaoh Sanders, Floating Points og London Symphony Orchestra.

Musikken til Sinephro er vakker og behagelig, og likevel med mange detaljer som holder lytteren våken. En rekke gjestemusikere er med på å gi de enkelte sporene sin egen karakter, folk fra grupper som de nevnte Ezra Collective, Sons Of Kemet og Black Midi. Tre av låtene byr i tillegg på liflig saksofonspill av – Nubya Garcia. «Endlessness» varer ikke evig, men er en tre kvarter lang høytidsstund.

Nubya Garcia: Odyssey
Nala Sinephro: Endlessness

Konsertanmeldelse: Ramón med hjerte og smerte i Oslos største tivoli (+)