---
ROMAN
Maria Kjos Fonn
«Margaret, er du i sorg»
Aschehoug
---
Maria Kjos Fonn sirkler skarpt og nærgående inn hvordan ubearbeidet sorg etter en mor som tar livet av seg, kan innhente et menneske etter mange år. Medisinstudenten Margaret skal inn til sin første disseksjon. Bleke ansikter i køen av studenter før dørene åpnes og lukten av formalin stikker i nesa. På benken ligger liket av en gammel kvinne. Jeg-fortelleren Margaret er uberørt og melder seg som den første til å skjære. Hun skal jo bli kirurg som pappa, som bestefaren. Det ble klart allerede da hun som 9-åring, to år etter mammas selvmord, fikk et mikroskop av faren. Det var ikke et lekemikroskop.
Den døde kvinnens ansikt er dekket av et håndkle, men Margaret ser i et flash rosefarget hår og et lite smil, et minnebilde fra barndommen. Noe skjer, hun blir dårlig. Maria Kjos Fonn har imponert med sine modige og velskrevne historier fra de mørkere utkantene. Som i romanen «Heroin Chic» fra 2020, og i «Kinderwhore», som var hennes første roman etter at hun debuterte med den kritikerroste novellesamlingen «Dette har jeg aldri fortalt til noen», i 2014. Hun lar oss ikke i fred, heller ikke i høstens roman, som har kvaliteter som er gjenkjennelige.
«Margaret, er du i sorg» viser en kompetent litterær stemme som elegant blander lyriske og drømmeaktige sekvenser med variasjoner over kjente eventyr. Hun serverer treffsikre setninger av en type som frister til sitater: «Barn av selvmordere føler ikke avmakt, men makt», konkluderer jeg-fortelleren i romanens åpning, stemmen til en kvinne som kanskje prøver å holde smertefulle innsikter på avstand. Og som kan si med en type mørk ironi at «Selvmord er en kyndig oppdragelse. Du lærer å være stille, passe inn i ethvert rom, fordi du vet du når som helst kan gå ut».
Les også: Karl Ove Knausgårds «Arendal» er et melankolsk mellomspill
Hun kommer også med modige, provoserende påstander som «Det er ingenting som skiller raseriet, volden, den totale mangelen på empati fra selvmorderen og han som går ut på T-banestasjonen og knivstikker den første han kommer over». Denne jeg-fortelleren er en hardt arbeidende student med klare mål for livet sitt. Hun skal bli den beste, hun leser og noterer og får toppkarakterer til legepappaens store tilfredsstillelse. Minnene om den døde moren er pakket bort. Også samtalen om henne er fraværende. Så når kjæresten Ola etter disseksjonstimen spør Margaret om hun tenkte på moren sin mens hun skar, svarer hun: «Jeg skal bli kirurg. Jeg tåler død».
Maria Kjos Fonn er god på dialoger og situasjoner med underliggende spenning. Små detaljer og tilsynelatende hverdagslige handlinger, som å stryke på seg litt lipliner får tyngde som symboler for skjulte tanker og stress. For Margaret har aldri kunnet snakke med faren om morens selvmord. Når hun stiller spørsmål om morens sykdom, blir hun avvist med beroligende ord om at det ikke er noen fare for en som er så smart og sterk som Margaret. Men den smarte og sterke opplever flashback under disseksjonen av den døde kvinnen. Den flinke studenten Margaret begynner å falle. Beskrivelsen av dette fallet, av den traumatiserte studenten som plutselig en førjulsdag på Aker Brygge kjenner at vinger vokser ut på ryggen, og at hun ikke vet om hun flyr eller faller, er et skremmende bilde av et sammenbrudd.
Les også: Har du kontroll på årets Nobelprisvinner Han Kang? Her får du det (+)
Hun blir innlagt. Og leseren får den hjerteskjærende erindringen om den psykisk syke mammaen som tar livet sitt nettopp det døgnet ektemannen er på seminar og seksåringen Margaret er alene med moren. En brutal historie, usentimentalt formidlet gjennom et barns blikk. Det er en stor tilleggskvalitet i romanen at den lar fortelleren reflektere så modig over selvmordet som handling sett fra et moralsk og filosofisk ståsted. Disse tankene er bakt inn i tekst og handling på en overbevisende måte.
Maria Kjos Fonn varter også opp med en nydelig kjærlighetshistorie, som ligger og blinker bak den miserable fortellingen om Margarets reise inn i minner og traumer. Kjæresten Ola, en bondesønn fra Innlandet, er beskrevet som «åkerblond og sukkerbitblond», «en mann som slurpet i seg livet og var rå og varm på samme tid». Når en slik mann venter på deg bak uker og måneder med mørke, finnes det håp. Og Maria Kjos Fonn lar ikke sine lesere i stikken. I denne romanen finnes det også håp.
