---
5
TV-SERIE
«Lykkeland sesong 3»
Manus: Mette M. Bølstad
Konseptuell regi: Petter Næss
Produsert av Maipo for NRK
Åtte episoder a 45 minutter
NRK og NRK TV
---
Nymans vil på safari, lykken er en toppløs Saab 900 og «The Future’s So Bright, I Gotta Wear Shades». Den tredje og siste sesongen av «Lykkeland» sprayer håret høyt og tar oss med til siste halvdel av åttitallet, en både samfunnsøkonomisk og sosial brytningstid hvor oljebransjen staker ut kursen mot en framtid som for noen er lys, for andre et stort og mørkt gap. De opprinnelige heltene er trette, og det går ikke så bra med alle de nye heller, tross støtsikre skulderputer.
«Lykkeland» er en av NRKs største dramasuksesser, og har i de to første sesongene vist en balanse mellom de fiktive og saftige intrigene og et virkelighetsbilde av en nasjon i endring. Den har løftet fram den naive optimismen og suksessene i den norske gullalderen, men også de dramatiske sidene og brutale konsekvensene av prøving og feiling i olje- og gassindustriens tidligste faser. «Lykkeland 2» endte med Alexander Kielland-ulykken, det svarteste kapittelet i norsk offshorehistorie og innen norsk industri generelt i nyere tid. Sesong 3 tar oss sju år fram i tid.

Les også: Karl Ove Knausgårds «Arendal» er et melankolsk mellomspill
Anne Regine Ellingsæter og Herman Flesvig
Det ulmer av generasjonsskifte, raske penger, maktkamp og teknologirace – og for noen, en drøm om et oljefond. Oljedirektoratet er ikke lenger nok for Anna (Anne Regine Ellingsæter), nå en stjerne på egen hånd som jager millioner i de mange start up-selskapene som vokser fram i regionen. Amerikanerne har forsvunnet fra scenen, en av dem omkommet. Anna er blitt enke, men Amerika er med.
I en av seriens sentrale episoder, der familiebånd skal nøstes opp, legges handlingen til Oklahoma, og Anna får en fornemmelse av hvor Norge er på vei. I Tek-eventyret får Anna selskap av den litt skrudde arbeidsnarkomanen og ingeniørgeniet Sture, som i Herman Flesvigs skikkelse blir et vagt humoristisk nav i en historie med mange forgreininger.
Les også: Den norske filmen «Elskling» er en stille fortelling om den stormende kjærlighetens bakevjer
I «Lykkeland sesong 3» kommer lykken med slagsider, i beste fall dryppende av besk ironi. Det er det nye Norge som her tegnes opp, et land hvor populistiske partier lett finner feste, hvor teknologien fjerner grovarbeidernes livsgrunnlag og hvor festen går over styr. Lider Norge av Hollands Syke? Boresjefen på Gullfaks og Annas bror Rein (Ole Christoffer Ertvaag), er usikker på hva framtida bringer for han. Muligens har noen av de mest kontroversielle politikerne svarene som lokker han mest.

Laila Goody fra bedehus til fiskebåt
Om bakteppet er mørkt, viser Sesong 3 også en løsrivelse på flere plan. Mette M. Bølstads manus har noen overtydelige vendinger for dramaets skyld, men her graver hun også dypere i hver enkelt karakter, finner brister og styrker som gjør hver og en troverdige i sammenhengen. Petter Næss er den konseptuelle regissøren gir konsekvensene av handlinger og valg tid til å utvikle seg, og selve figurene får stort alburom. Som den inngrodd skeptiske og gudstro Randi, som gjennom årene og de to første sesongene har pint og plaget alle potensielle syndere i smått og stort.
Nå møter bedehusenes fanebærer seg selv i døra når hun treffer en jordnær fisker (Stig Henrik Hoff). Laila Goody er igjen fabelaktig i en rolle som bokstavelig talt rødmer, være seg av skam eller lyst eller begge deler. Framtidshåp på en helt annen måte er det også i funnet av den unge skuespilleren Henrikke Lund-Olsen i rollen som 12-åringen Marie, Toril og Fredriks datter og Randis barnebarn. Hun formelig stråler i en uanstrengt rolle som går tvers gjennom TV-ruta, særlig i scenene med Goody.

Nordsjødykkerne i «Lykkeland 3»
Det er likevel uunngåelig at denne sesongen viser offshoreindustriens styggeste skyggesider. «Lykkeland 3» blir den mest politiske av de tre sesongene. 80-taller er også tiden da bevisstheten rundt miljøvern, sikkerhet og sosialdemokratiets rolle i kampen om oljekronene spiller inn, og blant annet legges Brundtland-rapporten fram. «Lykkeland 3» har dessuten premiere samtidig med at en fotoutstilling om nordsjødykkerne åpner på Stortinget. Den er en påminnelse på rett sted om den vonde prosessen fram mot oppreisning og erstatning som skjøt fart i nettopp de årene «Lykkeland» her omfatter, og som tross gjennomslag i 2013 ennå ikke er ved veis ende.

Martin (Mads Sjøgård Pettersen) er bare en av pionerdykkerne som begynner å slite med hodepine, hukommelsestap, smerter og psykiske plager. Kartleggingen av senskader til dykkerne som jobbet harde økter helt ned på tre hundre meters dyp, er i emning. Christian Nyman (Paal Herman Ims), som har klatret i gradene som underdirektør og styremedlem i Nyman Rederier, støtter både bestekompisen Martin og andre av de tidligere dykkerne. Og siden han selv har dykket, lever han i uvisse om sin egen situasjon. Noen av seriens fineste og mest gripende øyeblikk skildrer vennskapet mellom Christian og Martin, nydelig spilt av Pettersen og Ims.
Les også: Renate Reinsves prestasjon gjør Halfdan Ullmann Tøndels «Armand» rystende og god

Dynastiet-aktig Pia Tjelta og Malene Wadel i «Lykkeland 3»
Christian er kanskje, mot alle odds, blitt den naturlige arvtakeren til Nyman Rederier, Faren Fredrik (Per Kjerstad) har drevet familierederiet til uhørt storhet i Stavanger, men slett ikke uten påvirkning og stø kurs fra kona Ingrid Nyman (Pia Tjelta). Mens den aldrende Fredrik nå nages av framtidsuro og sjalusi overfor sønnen, har Ingrid fortsatt blikket rettet framover mot safari- og savannedrømmen sammen med ektemannen, og med begge hendene bokstavelig talt på rattet. Med Dynastiet-hår og en «over toppen»-holdning som kun kan skapes av gamle penger, stjeler Tjelta hver en scene hun er med i.

Svigerdatteren Toril (Malene Wadel) derimot, har fortsatt festen som nyrikdommen inviterer til. Nå er hun utelivsdronning i Stavanger, og fra klubben Rockokko forsyner hun tørste oljepamper, forretningsfolk, skårunger, snyltere og bekjente med det de måtte ønske av flytende og pulver. Hun forsyner seg selv også, grådig og stadig mer ute av kontroll.
Les også: «So Long, Marianne» er et langt og lyrisk kjærlighetsdrama

NRKs siste «Lykkeland»-sesong
«Lykkeland sesong 3» sies å være den siste i NRK-serien. Den er ikke så mye en oppsummerende sesong, som den er en veiviser inn i uoversiktlig framtid, hvor Timbuk 3-låten «The Future’s So Bright, I Gotta Wear Shades» blir et naturlig soundtrack. De to første sesongene lot handlingen drives av mer eller mindre typete figurer modellert på virkelige personer eller instanser. Disse nye episodene bygges i større grad rundt de fiktive aktørene vi har fulgt hele veien, men nå mer løsrevet fra seriens overordnede tematikk. Det mellommenneskelige dramaet vies nå mer plass.

Det har gått sju år siden sist. Skuespillerne har ikke blitt sju år eldre, men med glitrende skuespillerinstruksjon sammen med et topptrimmet lag på produksjonsdesign (Astrid Strøm Astrup), klær, hår og sminke, kjøper man lett illusjonene de ulike skuespillerne ikler seg, og både Wadel og Ellingsæter storspiller i klart definerte roller som gjør dem på hver sin måte til denne avsluttende sesongens hovedroller. Sammen med det øvrige ensemblet danner de et tverrsnitt i et tidsbilde preget av en omveltning som fascinerer og underholder til ettertanke.