---
ROMAN
Karl Ove Knausgård
«Arendal»
Oktober forlag
---
Det er januar 1976, og fimbulvinter på Sørlandet. Skip fryser fast i fjorden, der isen er tjukk nok til å bære hele biler.
Et stykke utenfor Arendal får Syvert Løynings oransje Open Ascona motorhavari. Han var på vei hjem til kona og de to sønnene. Nå blir det en natt på hotell i stedet, mens en mekaniker ser på bilen. Egentlig kunne han tatt inn hos mor, som etter farens død forlot Syverts barndomshjem og flyttet tilbake til sin hjemby Arendal. Men det blir for komplisert.
Les også: Har du kontroll på årets Nobelprisvinner Han Kang? Her får du det (+)
Ting er ofte litt kompliserte i Syverts liv. Han er en grubler. Kanskje litt ensom. Sliter en del med angst, noe kona skammer seg over. Av og til, særlig i drømme, ser han syner. Dessuten drikker han for mye. Det vil si – selv syns han egentlig han drikker nokså passe. Men kona liker det ikke. Ikke dét heller.
Syvert drømmer om Asja, som han møtte og hadde en affære med da han besøkte Sovjetunionen. «Det var et annet lys i meg når jeg var med henne. Det lyste opp andre deler av meg», tenker Syvert. Men han har gjort det slutt. Måtte la fornuften seire. Kona kan aldri vite noe. Han er jo ikke sånn. Ikke en sånn som er utro, egentlig.
I Arendal er det mørkt. Og altså kaldt. Konkret og metaforisk.
Karl Ove Knausgårds nyeste roman i Morgenstjerne-syklusen, «Arendal», er et melankolsk lite mellomspill i serien. En fin utbrodering, i få sting, av seriens hovedtemaer: Livet. Døden. Minnene og følelsene. Drømmene. Individet versus kollektivet. Alt dette plassert i tida, som jo verken kan gripes eller egentlig forstås, og hvordan skal man da kunne fatte sånt som livets vilje til liv? Kan man egentlig, helt sikkert, vite at de døde ikke er her lenger? Kanskje er all tid synkron, fortid og framtid samtidig. Kanskje er lineær tid en misforståelse, skapt av de svært begrensede sansene våre.
Les også: Historien om de to uønskede søstrene er her. Äntligen! (+)
«Arendal» er en vemodig fortelling, om en mann som har gått seg litt vill i livet. Ingen heroisk helt, tvert om, men ingen superskurk heller. Det er en roman om selvbedrag, men også om de store, uforståelige tingene. Hva er egentlig kjærlighet? Tanker? Fornuft?
Lesere av andre bøker i Knausgårds Morgenstjerne-serie vil kjenne igjen Syvert som faren til en annen Syvert, begravelsesagenten som dukker opp «Morgenstjernen» (2020) og får sin (og en flik av farens) historie grundigere fortalt i «Ulvene fra evighetens skog» (2021). Vi vet allerede hvordan det skal komme til å ende med Syvert senior. Men det vet han ikke selv. Selv om han ser mystiske syner, av og til glimt av noe som kan være framtida.
Les også anmeldelsen av «Morgenstjernen» (2020): Han skriver om skyer. Mental helse og pårørendes møte med psykiatrien. Far og barn. Litteratur. Alkoholens gleder. Alkoholens problematiske følger. Bildekunst. Trær. Musikk. Bilkjøring. Og altså døden (+)
Eller er «synene» bare drømmer, déjà vu og livlig fantasi? Manglende aksept for at det kanskje fins mer mellom himmel og jord enn det vi først aner, er eksplisitt tema i «Arendal».
Denne gangen heldigvis uten de knirkete essayistiske partiene som ofte tynger Knausgårds romaner. Det skjer kanskje ikke så veldig mye i Syverts hverdag. Men det skjer mer enn nok til at det er spennende å følge ham på fot- og bilturer gjennom sprengkulda, inn og ut av puber, som gjest og som vert, far og ektemann. Hvorfor gjør han som han gjør, og hva skjer videre?
Les også anmeldelsen av «Ulvene fra evighetens skog» (2021): «En rimelig vill idé. Men verre enn kristendommens ideer om gjenoppstandelse? Om Gud er død, må vi kanskje ta ansvar selv?» (+)
Knausgård er god på realisme. Arendal og omegn anno 1976 trer tydelig fram, ved hjelp av et par nøye utvalgte tids- og stedsmarkører. Syvert er en troverdig figur, tilgjengelig uten forkunnskaper. Innimellom glitrer det i nydelig presise setninger og observasjoner: «De beste minnene var de som kom uventet. De var ubrukte, ferske, som om de var levende, man kjente dem i hele seg».
Selv om «Arendal» er femte bok i Morgenstjerne-serien, blir det stadig tydeligere at det er en svært løst sammensatt serie, der man egentlig kan begynne i hvilken ende som helst. Grandios hverdagsdystopi i «Morgenstjernen» eller et portrett av kunstneren som sjelløs mann i «Nattskolen». Alt henger sammen med alt. Men ikke på en enkel, lineær og kronologisk måte.
Les også anmeldelsen av «Det tredje riket» (2022): Det bestialske drapet på de tre unge rockeguttene, er en klar dramatisk driver, som i en krimroman (+)
Slik understreker Knausgård tematikken også gjennom den løse formen på serien, der tjukke, rikt befolkede og tematisk tunge romaner som «Ulvene fra evighetens skog» deler plass med kortere, tilsynelatende enklere enpersons-portretter som «Arendal»: Alle mennesker har sin historie, og sine forbindelser til andre mennesker. Man kan dukke ned hvor som helst, skildre noen utvalgte timer av ethvert liv, og slik si noe om personen, og om disse forbindelsene. En bifigur kan bli hovedperson, en hovedperson kan bli bifigur. Det er kun et spørsmål om utvalg, og om hvor man plasserer perspektivet.
Menneskene utgjør en veldig masse, forbundet med mennesker som har levd og mennesker som skal leve på måter vi knapt aner konturene av. Det er alltid mye mer vi ikke fatter, enn ting vi egentlig forstår. Men livet er rikt – kanskje er døden det også. Knausgård er i hvert fall åpen for ideen, i «Arendal» som i resten av serien.
Muligens er den melankolske melodien romanen bare et lite mellomspill i påvente flere komplekst komponerte satser i Morgenstjerne-symfonien. Likevel et fint lite stykke i seg selv.
Les flere bokanmeldelser, forfatterintervjuer og litteraturnyheter på Dagsavisens boksider.
Les også: Familien hennes ble halvert på et år. Derfor orker ikke Rebecca å løpe (+)
