---
5
FILM
«Sterben»
Regi: Matthias Glasner
Tyskland – 2024
---
Alt behøver ikke være så tungt og alvorlig hele tiden. Noen ganger vil man bare gå på kino for å lene seg tilbake, slappe av og kose seg litt. Men det får vi gjøre en annen gang, for her kommer «Sterben»; et tre timer langt tysk mastodontdrama om døden. Husk popcorn og eventuelt tisseflaske! For å vær rettferdig er denne lang-langfilmen konstant uforutsigbar, preget av mye nattsvart humor og betydelig livligere enn tittelen antyder.
Regissør Matthias Glasner er ikke en mann som skygger unna det vonde og vanskelige: han utforsket en seriemorder med hjernekreft i «Sexy Sadie» (1996), sto bak det nesten tre timer lange voldtektsforbryter-dramaet «Den frie viljen» (2006), mens «This is Love» (2009) tok for seg pedofili og sexslaveri. Glasners siste kinofilm, «Nåde» (2012) var delvis norskprodusert, og hadde en rolleliste full av norske kjenninger som Ane Dahl Torp, Stig Henrik Hoff og Bjørn Sundquist. Den var heller ikke utpreget munter.
For dem som skulket tysktimene på skolen betyr «Sterben» å dø, og er tittelen på et klassisk musikkstykke hovedpersonen Tom Lunies (Lars Eidinger) dirigerer. Det et samtidig et tema hans familie og omgangskrets på hvert sitt vis blir konfrontert med; enten det er dødelig sykdom, alderdom, abort, aktiv dødshjelp, kreft, ulykker eller selvmord. Vi er jo alle døende, men noen kommer til endestasjonen fortere enn andre. Matthias Glasner serverer en kompleks og krevende familiekrønike i fem akter (pluss en epilog), men den er til de grader verdt innsatsen. Første kapittel sirkler rundt foreldrene til Tom, og understreker ettertrykkelig at alderdom slett ikke er noe for pyser.
En nabo finner hans kreftsyke mor Lissy (Corinna Harfouch) rådvill på stuegulvet innklint i bløt bæsj, mens den demente ektemannen (Gerd Hans-Uwe Bauer) surrer rundt bukseløs med tissen svingende fritt. Dette er, som naboen Susanne (Catherine Stoyan) påpeker, en uholdbar situasjon - men den nedlatende representanten for forsikringsselskapet hevder at ekteparet er i så god form at de ikke kan motta mer økonomisk støtte til avlastning. Etter et hjerteattakk ender Lissy opp på sykehuset, mens Gerd sendes på et pleiehjem der han visner helt bort. Noe som leder oss til andre kapittel, der vi spoler litt tilbake og opplever hendelsene fra synsvinkelen til sønnen Tom. Hans ekskjæreste Liv (Anna Bederke) er i ferd med å føde en baby som ikke er hans, barnefaren Moritz (Nico Holonics) ankommer sykehuset etter fødselen, og situasjonen er komplisert.
En utslitt Tom lover mamma Lissy at han vil ordne ting, men er så overveldet av sine egne greier at han ikke skjønner omfanget av hva foreldrene går igjennom. Han har fortsatt følelser for eksen Liv, som aborterte deres barn i starten av forholdet. De var unge, og livet var vanskelig. Han ville beholder barnet, men hun ville ikke. Årene de hadde sammen havnet i skyggen av denne avgjørelsen. Nå har Tom blitt en slags surrogatfar, og gamle følelser blusser opp igjen. Han investerer alle de fortrengte følelsene inn i musikkstykket «Sterben», som vokser til å bli noe helt spesielt. I alle fall så lenge ikke fremføringen blir aktivt sabotert av den kronisk deprimerte komponisten Bernard (Robert Gwisdek), en ustabil hissigpropp som er Toms bestekompis og Livs tidligere elsker.
Som sagt, kompliserte greier. Tredje kapittel lar oss ble kjent med Toms alkoholiserte lillesøster Ellen (Lilith Stangenberg), som våkner desorientert opp under en hotellfrokost i Latvia uten å ane hvordan hun havnet der. Tannlegeassistenten Ellen selvmedisinerer med sterksprit og drar ut på en rotbløyte med den gifte tannlegen Sebastian (Ronald Zehrfeld).
Les også: Nav-forskere peker på én hovedgrunn til uføreeksplosjonen blant unge (+)
De neste kapitlene utforsker den kompliserte dynamikken mellom familiemedlemmene, konfronterer Tom med et umulig veivalg og leder opp til urfremførelsen av «Sterben» - som går av skinnene på en spektakulær måte. Alle medlemmene av denne dysfunksjonelle familien sliter med sitt, og virker desperat ulykkelige. Men som Tom sier på et tidspunkt: «ikke alle har et talent til å være lykkelige». I et mer tradisjonstro drama ville trolig disse krisene bundet familien nærmere sammen, men isteden blir avstanden bare større.
Les også: Trygderettsadvokat: Disse AAP-fellene må du unngå (+)
Matthias Glasner ser ut til å ha en allergi mot enkle løsninger, og vet at folk flest ikke er i stand til å forandre seg noe særlig. Fortellertempoet er litt haltende, men «Sterben» er så full av velobserverte personskildringer og minneverdige scener at det nok materiale her til å fylle et halvt dusin spillefilmer. Jeg overdriver bare litt: ifølge regissøren hadde han opprinnelig redigert dette materialet til tre separate langfilmer (som muligens vil bli sluppet på et senere tidspunkt). Glasner var imidlertid kontraktfestet til å levere en film som ikke var lengre enn tre timer, så mye materiale måtte ofres på produsentens alter. Det merkes særlig i segmentet om søsteren Ellen, som inneholder noen elementer som aldri blir tilstrekkelig forklart, gjør kronologien litt diffus og får meg til å mistenke at betydelige deler av hennes historie ble fjernet på klippebordet.
Det er samtidig passende at Ellens synsvinkel er så desorienterende, og plasserer oss i en tåkete virkelighetsoppfatning preget av flatfyll-blackouts og forvirrende tidshopp. Dette er Glasners første kinofilm på tolv år, og alle årene med manusarbeid har gjort historien usedvanlig gjennomarbeidet. Han bearbeider noen dypt personlige greier her, med en rekke scener som er så spesifikke at de må være selvopplevde. Ifølge regissøren startet prosjektet like etter at foreldrene hans døde, og utgangspunktet var å skape film som brakte dem tilbake i live. Den er dedikert til «min familie, de levende og de døde».
Regissørens alter ego er komponisten Tom, som går rundt i en konstant tilstand av utmattet resignasjon, ikledd en lue med ordene «Don’t Panic». Ord å leve etter. «Streben» er krevende, men aldri tyngende. Mørk, men aldri håpløs. Seriøs, men ofte skikkelig morsom. Ujevn, men inneholder samtidig flere av de sterkeste øyeblikkene jeg har sett på kino i år.
Les også: 4.000 uføre har kommet i jobb ved hjelp av «ukjent» Nav-grep. Det vil Brenna ha mer av (+)
