Kultur

Big Star: De største kultheltene feires 50 år etter

Knapt nok noen hørte på den amerikanske gruppa Big Star i de få årene de eksisterte. Nå feires de med hyllestkonserter av et stjernelag av gamle fans. 29. oktober kommer de til Folketeateret i Oslo.

Dagsavisen anmelder

Aldri har et gruppenavn vært mer ironisk. Den amerikanske gruppa Big Star ble ikke så store stjerner som de hadde fortjent. I stedet står de igjen blant verdens største kulthelter – sånne som betydde svært mye for ganske få. Imidlertid har legenden om Big Star vokst i årenes løp, og blitt så stor at de nå skal hylles på en turné der sangene deres blir spilt av ei supergruppe av beundrere, med Mike Mills fra R.E.M., John Auer fra The Posies, Chris Stamey fra the dB’s, Pat Sansone fra Wilco, og den originale trommeslageren i Big Star, Jody Stephens.

Kvinetetten som hyller Big Star i 2024, med Pat Sansone, Jon Auer, Mike Mills, Chris Stamey og den opprinnelige trommeslageren Jody Stephens.

Min største opplevelse som platekjøper kom mot slutten av en interrailtur, i Amsterdam sommeren 1978. En liten platebutikk tilbød fem LPer for ti nederlandske gylden. Hjertet banket fortere da jeg fikk øye på hva de hadde i hyllene. Siden reisekassa var bunnskrapt fikk jeg forhandlet meg fram til to plater for fem gylden. Jeg forlot butikken med to av de mest ettertraktede platene i min verden, ­Big Stars «#1 Record» og «Radio City». For rundt regnet 12 norske kroner til sammen.

Les også: Frank Hammersland - siste møte med en stor artist

Disse albumene var aldri blitt gitt ut i Europa. Plateselskapet til Big Star var i store vanskeligheter, platene slo aldri an i USA uansett, og ble makulert som «cut outs»: Amerikanske plater som ble regnet som uselgelige fikk hjørnet på omslaget klippet av, og gikk ut på markedet til spottpris. Noen eksemplar av Big Star havnet i Europa, der de fikk et svært godt rykte blant de få som fikk hørt dem. Men historien om Big Star begynner med en kjempehit, fem år før gruppa spilte inn plater selv:

«Gimme a ticket for an aeroplane»: Til forskjell fra andre kulthelter hadde Big Star en tidligere popstjerne i rekkene. Alex Chilton hadde vært sanger i The Box Tops, som toppet hitlister verden over med «The Letter» i 1967. Ett minutt og 58 sekunders pur perfeksjon. De fleste trodde at det var ekte soulsanger som sang, men det var altså en 16 år gammel hvit gutt. Som ble kommandert av produsenten Dan Penn til å synge ei og ei linje i studio, så det låt så «soul deep» som mulig.

– Jeg fikk ikke gå hjem før han var helt fornøyd. Jeg kunne ikke gjøre opprør heller, da ville jeg bare bli sendt tilbake til skolen, sa Alex Chilton da jeg møte ham foran en konsert i Oslo i 1986. Da spilte han på den lille klubben Renegat, en klar indikasjon på at årene etter The Box Tops ikke gjorde ham til en stor stjerne.

The Box Tops lagde mye smakfull popsoul fra hjertet av Memphis, men de ble aldri etablert som noen stor hitmaskin. De fulgte opp «The Letter» med «Cry Like A Baby», men mer ble det ikke på dem i USA. I England fikk de en fulltreffer med den nydelige «Soul Deep» i 1969, men så var det også helt slutt. Noen år etter var Alex Chilton tilbake i et nytt band.

– Jeg traff Chris Bell og ble med i gruppa hans, som senere skulle komme til å bli Big Star, fortalte Chilton. Big Star var bygget opp rundt Chiltons og Bells svært treffsikre låter, med gruppas kontante, presise og fengende poprock. De burde ha blitt verdensberømte. Big Star var et av flere amerikanske kraftpopband som tok vare på 60-årenes melodiøse arv fra britisk pop, og ga den et strøk av ny entusiasme på 70-tallet.

– Jeg hadde fortsatt penger fra The Box Tops, jeg trengte ikke mer. Vi ville bare forsøke å gjøre suksess med plater vi syntes var bra. Vi var store beundrere av britisk rock fra 60-årene. For meg var ikke musikken den samme lenger etter 1966. Det ble slutt på tre minutters låter, det ble for mange gale hippier, mente Alex Chilton.

Big Stars to første album ble gitt ut på plateselskapet Ardent, en avdeling av de legendariske soulleverandørene Stax. ­

– Vi var ikke helt ukjente, vi hadde alltid mange fans. Men Stax var ikke flinke til å selge slik musikk. Distributørene fikk platene våre sammen med de andre Stax ga ut, og så spurte de vel «hva er nå dette», trodde Chilton.

Den første av disse het «#1 Record». De fleste låtene er kreditert Chilton og Bell sammen, men Chilton forteller at de skrev de fleste uavhengig av hverandre. Her kom evige herligheter som «The Ballad Of El Goodo», «Thirteen» og «When My Baby’s Beside Me».

Under innspillingen av oppfølgeren «Radio City» i 1974 sluttet Chris Bell. Dette ble likevel enda et glitrende album, med udødelige låter som «Back Of A Car», «September Gurls» og «I’m in Love With A Girl». Det hjalp dem dessverre ikke til å få en brøkdel av den oppmerksomheten de fortjente.

Det hører med til denne historien at Chris Bells solosingel «I Am The Cosmos» ­ fra 1978 er minst like fin som de beste sangene til Big Star. Men Bell omkom i en bilulykke like etter at denne kom ut, og er blitt en stor kulthelt på egen hånd. Albumet som også het «I Am The Cosmos» kom typisk nok for denne historien ikke ut før i 1992.

Chris Bell på omslaget av albumet "I Am The Cosmos", som omsider kom ut i 1992, 14 år etter hans død.

Big Star gikk mer eller mindre i oppløsning etter «Radio City». Men sammen med trommeslageren Jody Stephens begynte Chilton å spille inn nye sanger.

– Vi hadde ikke tenkt å kalle oss Big Star. Jeg var fri til å følge mine egne instinkter. Men plata kom aldri ut. Folkene på Ardent gjorde ikke så mye for å få andre selskap interessert i den. Jeg ville ikke fornye kontrakten med dem, og eieren ville bare bli kvitt meg.

Les også: Badfinger - popmusikkens tristeste historie som tegneserie

Forvirringen kan høres på dette tredje albumet til Big Star, som plateselskapet syntes ble for komplisert for det store markedet. Det kom omsider ut på et like lite plateselskap i 1978, med tittelen «Third/Sisters Lovers». Dette er helt klart «uneasy listening», men samtidig et inntrengende eksempel på at mennesker i store vanskeligheter kan lage fantastisk musikk.

Musikken på Big Stars «fortapte» tredje LP er ikke akkurat den solfylte poprocken som preget de første platene. Her er fengende spor som «Kizza Me» og julesangen «Jesus Christ», men også rare og forstyrrende sanger som «Holocaust», «Kanga Roo» og «Stroke It Noel» som viste helt nye sider ved Chilton.

– Jeg var en forvirret person. Jeg forsøkte å få overblikk over min egen situasjon, og få orden på livet. Jeg hadde ikke så mye igjen, så jeg fortsatte å henge rundt Memphis og drikke, sa han i 1986.

– Var du fortsatt en salgs stjerne på lokalt plan?

– Kanskje, men jeg var også begynt å bli en lokal klovn.

Alex Chilton under konserten på Renegat i Oslo i 1986.

Der slutter den første delen av fortellingen om Big Star. Alex Chilton fikk orden på livet, han var soloartist i mange år, og produsent for en rekke andre, med The Cramps som de mest kjente. Han spilte i Oslo flere ganger, som den nevnte kvelden på Renegat i 1986, der han gikk igjennom sine greatest hits, til og med «The Letter», og en rekke Big Star-favoritter. Han var også på HeadOn i 1997, med det pur unge bandet Bigbang som oppvarming, samme kveld som John Fogerty spilte i Oslo Spektrum. Siden Chilton spilte fortsatt sang «The Letter» fikk vi høre én amerikansk nr. 1-hit live i Oslo denne kvelden, en plassering Fogerty aldri nådde med Creedence Clearwater Revival.

Les også: Tindersticks tindrer igjen

Nyutgivelser av de gamle platene til Big Star, fulgt av mer entusiastisk omtale, førte sakte, men sikkert til at flere fikk vite om dem. Uten Big Star hadde det kanskje ikke blitt noe Replacements, Nirvana, Lemonheads, Bangles eller R.E.M.

Etter mange år som soloartist startet derfor Alex Chilton og Jody Stephens Big Star om igjen i 1993, med sine langt yngre beundrere Ken Stringfellow og John Auer fra The Posies. De gjorde en rekke konserter, blant annet på festivalen Down On The Farm i Halden, og ga også ut et nytt album. Men bare noen dager før en konsert på South By Southwest-festivalen i Texas i 2010 døde Alex Chilton av et hjerteattakk. Konserten gikk av stabelen som hyllestkonsert, med flere av dem som nå kommer for å feire Big Star igjen. Sondre Lerche var også med. Denne konserten ble etterpå gjentatt i Memphis og New York. Lerche var også med på en stjernespekket gjennomgang av hele «Third/Sister Lovers»- albumet i London i 2012. Når Big Star snart feires i Oslo i er han imidlertid på turné i Japan.

Selv om hyllingsturneen markedsføres som et 50-årsjubileum for «Radio City» ser dette ut til å bare være halvparten av innholdet på konsertene de har gjort i USA så langt. Albumet framføres i sin helhet, men hele Big Star-historien er med. Også «I Am The Cosmos», til minne om Chris Bell. Jeg vil gjerne se den konserten som har flere gode låter enn alt dette i høst.

Les mer om musikk her