---
5
MUSIKK
Erlend Ropstad
«Like evig som oss»
Indie
---
Erlend Ropstad har for lengst funnet seg sjæl, med sin egen stil, for å bruke et par begreper fra den norske pophistorien som han selv er en del av. Det er ingen tvil om hvem vi hører når det nye albumet begynner med en hylende sirenegitar, før bandet faller tungt inn i «Jeg husker åssen du sang».
Ropstad kommer med sterke erindringer om en gang da mye sto på spill: «Men jeg husker åssen du sang/For faen som du sang den gang». Fy faen som Ropstad synger selv nå, han får hver eneste sang til å være sann, uansett hvor selvopplevde tekstene måtte være. Men akkurat denne har vi grunn til å tro kommer rett fra minnebanken: «Vi traff hverandre igjen/i noen sekunder en gang/du sa faen Erlend/nå er du langt fra Vennesla/Du hadde ikke trengt å dra så langt som du kunne».
Fra Vennesla til toppen av norsk rock
Erlend Ropstad har kommet langt fra Vennesla. Helt til toppen av norsk rock. For eventuelle yngre lesere kan vi fortelle at dette er hans tiende album. Han begynte som visesanger med engelske tekster. Med de norske tekstene ble musikken høyere og mer elektrisk. Dette er «tinnitus i sjelen», for å sitere ei linje fra «Like evig som oss».
Erlend Ropstad og Lars Winnerbäck
Albumet fortsetter med «Kyrie Eleison». Nei, ikke den av Bjørn Eidsvåg, eller en av de andre sangene med det samme gammelgreske begrepet som betyr «Herre, vis meg nåde». Ropstad har fått med seg den likesinnede Lars Winnerbäck i sin beretning om de som legger ut på en farefull ferd over grensene til lands og til havs, og i beste fall lever videre som flyktninger. «Se i nåde til de som lever/og alle som omkom/de som svømte seg helt tom», synger Ropstad i et av sine vers. Noen må fortsatt lage sånne tekster.
For det meste er det likevel personlige forhold som preger innholdet. Sterke situasjonsbeskrivelser og erindringer der lytteren må lage sin egen kontekst. Det er mye «jeg husker» og «husker du» i sangene. Alle disse korte fortellingene kan snart skrives ut som en roman. Eller som han spør i en av sangene: «Den filmen om oss/er det noen som har lagt den ennå?» Men om jeg skulle ønske meg noe i tekstene til Ropstad framover er det flere andre fortellergrep innimellom.
Les også: Einstürzende Neubauten skapte Babylon Berlin på Sentrum Scene
Ropstad synger og spiller med Gunnar Sæter på trommer og Øystein Frantzvåg på bass. Og noen gjester innimellom. «Alt som var bra» høres ut som en hyllest til The Who, der han maner fram gitarspillet til Pete Townshend og Sæter deljer løs på trommene som Keith Moon. Stor tøffere blir det som kjent ikke. Mot slutten kommer Lars Horntveth med en saksofonsolo, Mathias Eick følger etter på trompet, de gamle Jaga Jazzist Horns som var så ettertraktet blant rockeband en gang. Sammen hever de spenningen enda et hakk.
Ropstad-duett med Julie Falkvik
Det er godt med noen avbrudd fra det mest intense øset. Den pianobaserte «Evigheten ender» er albumets ballade, med duetthjelp av Julie Falkevik og mer trompet fra Mathias Eick. Albumet slutter stemningsmettet og atmosfærisk med livets store spørsmål i «Da kom hvalene». Først og fremst er albumet likevel igjen sprengfullt av intens gitarrock. Det bør bare være et tidsspørsmål om når Erlend Ropstad blir annonsert for Tons of Rock.
Les også: Tons of Rock-sjefen skrur volumet opp til 11
Mens jeg skriver denne anmeldelsen kommer e-posten om at påmeldingen til Spellemannprisen åpner i neste uke. Det minner oss om Ropstad har vært nominert for de fleste av platene sine, først i viseklassen, senere i rock. En av dem med flest nominasjoner uten å ha vunnet. Han bør bli det igjen, og denne gangen må han bli ropt opp for å hente harpa hjem!
