---
5
ALBUM
Hedda Mae
«Channel Mae»
ADA Nordic/Warner
---
Hvis det hadde vært noe sånt som rettferdighet innen musikkbransjen, skulle Hedda Maes debutalbum «Channel Mae» brutt lydmuren med full kraft. Det har vi i grunn trodd siden vi så Bergensartisten på Bylarm i 2019, hvor hun bokstavelig talt og med smilende låtteft hoppet inn i pop-offentligheten.
Siden har hun forsterket inntrykket, men etter 2022-EP-en «This Might Get Loud» forsvant hun litt fra radaren i arbeidet fram mot denne høstens debutalbum. Kanskje har også hun blitt utsatt for et slags «Don’t Kill My Vibe»-press, som Sigrid i sin tid satte ord på?
Hedda Mae og Bonnie & Clyde
Selv sier Hedda «Mae» Aalvik Grønhaug i pressemeldingen at «Channel Mae» har «endt opp med å bli et slags selvbiografisk album som representerer reisen ut av en giftig relasjon, satt i en Bonnie & Clyde- aktig kontekst».
At hun er ute på den andre siden er det ingen tvil om. Man kan høre at selvsikkerheten, fandenivoldskheten og viljen til å slå tilbake preger låtene på «Channel Mae». At hun får det hele til å låte så duggfriskt og ukomplisert sier antagelig mest om vanskelighetsgraden. Albumet byr på en pop- og synthmiks som går rett til kjernen av alt pop handler om, helt fra hun tar kontrollen på «Top Of The World» med linjene «Aaa, get in babe, tonight we’re on the loose».
Les også: Ropstads nye album er sprengfullt av intens gitarrock
«Channel Mae» som radio
Men før den skrur vi på «radioen», som «DJ Spin Doctor» som vert over et fett og klassisk RnB/storband-teppe. Disse kuttene på «Channel Mae» gir oss historien om Bonnie og Clyde som var man midt i et radioshow som avbrytes med øyenvitneskildringer av bankran, politijakt og farlig kjærlighet. Disse «ranene» er kanskje metaforer på temaene Hedda Mae tar opp, og uansett smart og effektivt.
Konseptuelle mellomstikk kan fort blitt påtrengende, men dette er så underholdende og godt gjort at det fungerer som gull i miksen. Særlig siden Hedda Maes låter – som den lyse og rytmiske RnB-poplåten «Suit Up» - har røtter i det samme landskapet når det kommer til funky og soulmettede arrangementer og instrumentering vaklende mellom 1970-tallet og det mer synthbaserte 1980-tallet. Kort sagt amerikansksmittet retro-pop med lettantennelige refrenger som oser av store doser blås og smittende perkusjon.
Les også: Einstürzende Neubauten skapte Babylon Berlin på Sentrum Scene
Hedda Mae og nettroll
Fire av låtene har vi hørt før, som «La Di Frickin Da», en reaksjon på kommentarene Grønhaug fikk fra nettroll, samt det hitstykket «Blow A Kiss». Benjamin Giørtz er som før medkomponist og produsent på albumet. Den spretne electropopkilevinken «Cool Boy» glir inn blant albumets beste, og er et glitrende eksempel på Hedda Grønhaugs stadig sterkere evne til å skrive direkte, frekke og kontante tekster som ikke legger mye mellom uansett hva tematikken er. Sånn sett føyer hun seg inn blant låtskrivere i sin egen generasjon eller forbildene like over, som Taylor Swift, Billie Eilish eller norske Girl in Red.
Når det gjelder «giftige relasjoner» gir hun kontante beskjeder i flere låter som fyres opp gjennom et åpenbart engasjement på egne og andres vegne, enten det er linjer som «The show is over now babe/Did you really think I’d give in to an ignorant fuck?» i låten «Cool Boy», eller «I’m a fool for buying into all your lies» som i «Wild».
Og ikke minst i den sukkersøte konklusjonen «…the only person I wanna thank is myself, cause I’ve carried myself through that shit (…) I’m just looking forward to a life without you in it» i låten «Someone Better», som når den nærmer seg balladen med en vokal som skapt for de store arenaene, framstår blant platas største øyeblikk.
Anmeldelse Frank Hammersland: Siste farvel med en stor artist
