---
4
FILM
«Smile 2»
Regi: Parker Finn
USA, 2024
---
En av årets store overraskelser på skrekkfronten i 2022 var «Smile», en oppriktig uhyggelig, kompromissløst iscenesatt film med streng «R»-aldersgrense og veldig effektivt regissert av debutanten Parker Finn. Den fikk mye forhåndsomtale takket være en snedig (og senere prisbelønnet) viral-markedskampanje, der skuespillere ble diskret sendt ut på TV-overførte baseballkamper, plasserte seg strategisk i tribunene og smilte forrykt til kameraene flere timer i strekk. Disse PR-stuntene friket folk ut skikkelig og fikk mye oppmerksomhet i sosiale medier, noe som sikkert bidro til at «Smile» ble en så stor kassasuksess, og kjapt tjente inn langt over ti ganger budsjettet.
«Smile 2» - et annet beist
Nå har regissør/manusforfatter Parker Finn fått mer penger til rådighet og forholdsvis frie tøyler til å skape den mer ambisiøse fortsettelsen «Smile 2». Hatglisende statister ble sendt ut igjen for å markedsføre oppfølgeren på blant annet flere konserter og MTV Video Music Awards - passende, siden «Smile 2» dreier seg om musikkbransjen, og er mer strømlinjeformet for Z-generasjonen. Dette er et litt annet beist enn første film, fordi hovedpersonen Skye Riley (Naomi Scott) er i en veldig annerledes livssituasjon enn sin forgjenger Rose Cotter, spilt av Sosie Bacon, som av åpenbare årsaker ikke er tilbake denne gangen.
Les også: «The Apprentice» viser Donald Trump som en mann med dybden til en sølepytt
Skye som en Taylor Swift
Mens Rose var terapeut på en akuttpsykiatrisk klinikk i New Jersey, er Skye en superpopulær popstjerne med berømmelsen til Taylor Swift, sangtekstene til Olivia Rodrigo og den flamboyante stilen til en ung Lady Gaga. Så et ekstra smakfullt bytte for en parasittisk smilefjesdemon som suger mye søt nektar fra psykisk lidelse, traumer og offentlige ydmykelser før ofrene drives fra vettet - og til groteske selvmord.
For et år siden var Skye Riley involvert i en alvorlig bilulykke som tok livet av kjæresten Paul (Ray Nicholson, sønnen til Jack), og etterlot henne med synlige arr på både kropp og sjel. Allerede før den tid hadde Skye betydelige, velpubliserte problemer; med pulver, piller, sprit, selvskading og utagerende oppførsel. Etter rehabilitering er Skye tørrlagt, rusfri og klar til å begi seg ut på en stor comeback-turne som starter med en utsolgt konsert i New Yorks Madison Square Garden. Dette er siste sjanse til å bevise at hun har plassert de personlige problemene bak seg, og plateselskapet har invester mange millioner i en omfattende PR-kampanje for Skyes nye album. Alt står på spill.
Norsk Voss i «Smile 2»
Hennes dominerende mamma-manager Liz (Rosemarie DeWitt) svinser konstant rundt i bakgrunnen for å forsikre at datteren holder seg på matta, og prøver å kontrollere alle aspekter av livet hennes. Den personlige assistenten Joshua (Miles Gutierrez-Riley) sørger for at Skye til enhver tid har tilgang på det norske trendvannet Voss, som hun bøtter nedpå hver eneste gang behovet for sterkere saker bobler opp. Noe som er stadig oftere.
Les også: Historien om fotojournalisten Lee Miller kunne fylt en hel TV-serie
Etter at Skye røsker opp en ryggskade under danseprøvene sniker hun seg ut til dopdealeren Lewis (Lukas Gage) for å få tak i reseptbelagte smertestillende, og han er i enda dårligere forfatning enn henne. Et paranoid vrak som veiver rundt med et samuraisverd, før han moser fjeset sitt til kjøttsaus med en vektmanual og dør med et forrykt glis.
Smilefjesdemon på ferde
Fremfor å tilkalle politiet og torpedere karrieren med nok en skandale stikker Skye av og later som ingenting. Lewis var den siste i en lang rekke ofre til å bli infisert av smilefjesdemonen, og nå er forbannelsen overført til Skye. Brat summer forvandles til kald vinter full av misnøye. Skye er allerede under enormt press, veldig isolert og psykisk skjør, så når hun begynner å gå opp i liminga antar alle rundt henne at rusproblemene har blusset opp igjen. Mens popidolet blir hjemsøkt av uhyggelige hendelser, fans med demoniske flir og skremmende hallusinasjoner ramler hun ned en humpete nedoverbakke på vei til en skikkelig spektakulær og veldig offentlig nedsmelting.
Les også: «Elskling» ha en hovedrolle som går rett inn i filmhistorien
Parker Finn får rikelig med anledninger til å demonstrere at han er en teknisk begavet regissør, som leker seg med kompliserte kamerakjøringer, avanserte overganger, perspektivforandringer og elegante kameratriks. Alt starter med en intens prolog som nøster opp de løse trådene fra første film på en effektiv måte, og er fanget opp i en sammenhengende tagning som detonerer i et gørrete smell. «Smile 2» er ikke like overveldet av altoppslukende mørke, truende stemning og eksistensiell håpløshet som forgjengeren, så det er plass til litt mer humor og camp denne gangen. Formatet er større og filmen som helhet mer kommersielt anlagt, men selve oppbygninger skiller seg ikke drastisk fra forgjengeren.
Disneys Naomi Scott i Smile 2
Vi følger nok en person som blir rammet av en forbannelse med kort tidsfrist, hjemsøkes av uhyggelige visjoner med jevne mellomrom og desperat prøver å finne en utvei før det er for sent. Så selv om miljøet og hovedpersonen er helt annerledes forblir oppbygningen omtrent identisk. Den britiske Disney-prinsessen Naomi Scott har betydelige talenter (og erfaring) som sanger, og de polerte poplåtene hun fremfører i filmen er såpass bra produsert at de høres ut som autentiske hitsingler. Dette er en rolle som krever veldig mye av henne, og Scott leverer en skikkelig kraftprestasjon som bærer filmen selv etter at den interne logikken begynner å glippe. Siden demonen konstant bøller med Skyes virkelighetsoppfatning vet vi aldri om det hun opplever egentlig skjer, noe som blir omtrent like desorienterende for oss som det er for henne.
Les også: Renate Reinsve gjør Halfdan Ullmann Tøndels «Armand» rystende og god
«Alt var bare en drøm»-taktikken kan samtidig føles som en litt lettvint snarvei for å finte seg unna logiske svakheter, og gir Parker Finn muligheten til å prioritere effektive mareritt-scener fremfor skarp historiefortelling. Så han er definitivt mer begavet som regissør enn manusforfatter. Men selv om overraskelsesmomentet mangler fungerer formelen fortsatt, så hvorfor forandre den? «Smile 2» er skikkelig effektiv, tar noen djerve sprang og bygger seg opp til en finale som sikkert vil bli like omdiskutert som slutten i første «Smile». Parker Finn har kommet opp med et snedig konsept, men fremfor å virkelig utnytte mulighetene maksimalt sparker han ballen videre nedover til en tredje film. Og den kommer garantert, rundt Halloween-tider et par år fra nå.
