---
5
TEATER
«Mistanken – Stillhetens pris»
Av Nina Wester
Regi: Nina Wester
Med: Line Heie Hallem, Ingunn Beate Strige Øyen, Elisabeth Matheson, Tore B. Granås
Turnéteatret i Trøndelag
Vega Scene, Oslo
---
Hvorfor skal vi snakke om dette nå? Det er ikke så rart at spørsmålet stilles innledningsvis i forestillingen «Mistanken – Stillhetens pris». For hvorfor skal de bli trodd nå, når ingen trodde dem den gangen, «Liv» og de andre varslerne i Norgeshistoriens største seriedrapssak?
Varslerne, både mens saken rullet og i tiden etterpå, er kjernen i Nina Westers skuespill om det som også ble kalt curacit-saken.
I en tid hvor populærkulturen fråtser i alt som lukter av «true crime», har det vært påfallende stille rundt den mest omfattende drapssaken her til lands. Først i sommer kom podkasten «Bestyreren med sprøyta – seriemorderen Arnfinn Nesset». Her bidro den tidligere sykehjemsbestyreren ved Orkdal Sjuke- og Aldersheim selv, for første gang etter at han i 1983 ble dømt for 22 giftdrap på eldre beboere ved aldershjemmet.
Saken har vært innhyllet i en slags villet glemselens tåke. Den dypt religiøse sykepleieren tilsto i 1981 drap på et enda høyere antall beboere med den åndedrettslammende giften curacit over en tidsperiode på mange år. To år etter arrestasjonen, og etter over sju hundre timer i avhør, ble Nesset tiltalt for 25 drap på eldre – betegnet som barmhjertighetsdrap. Han ble dømt til lovens strengeste straff for 22 av dem. Før rettssaken trakk han tilståelsene han hadde gitt i politiavhørene, og mente han ble presset til å tilstå. Nå ønsker han at saken gjenopptas.
Les også: Teaterforestillingen «Stumfilm» av Sara Li Stensrud lokker fram det bestialske
Arnfinn Nesset-saken i Orkdal
Teaterstykket «Mistanken» handler ikke om gåten Nesset og eventuelle motiver. Her går han under navnet «bestyreren», og vi ser bare skyggen av han. Han ble arrestert etter flere varsler, framsatt av kolleger, sykepleiere og hjelpepleiere gjennom en årrekke. «Mistanken» er deres historie, og manusforfatter og regissør Nina Wester drøfter varslernes dilemma opp mot autoritetsfrykt, maktmekanismer og en taushetskultur som fikk blomstre også etter at Nesset ble dømt, både i Orkdal og i offentligheten generelt.
Nina Wester lager politisk dokumentarteater, basert på virkelige forelegg. Blant dem de siste årene er kald krig-stykket «Utvik Senior» i Tromsø og «Idiot!», om overgrepene ved Statens Abnormskole på Røstad, samt «Å leve videre», om Utøya-overlevende. Også «Mistanken» bygger på inngående dokumentasjon. Intervjuer med pleiere ved aldershjemmet som fortsatt er i live, utgjør sammen med rettsdokumenter, avisartikler og andre kilder grunnlaget for en forestilling hvor vi først og fremst møter tre ansatte ved sykehjemmet.
Det er Liv (Line Heie Hallem) som har sin første dag som hjelpepleier. På personalrommet møter hun den garvede og «rappkjefta» hjelpepleieren Rigmor (Ingunn Beate Strige Øyen) og den pliktoppfyllende avdelingssykepleieren Bjørg (Elisabeth Matheson). Det er et tilforlatelig arbeidsmiljø i et lite samfunn der alle kjenner alle, og hvor alle også kjenner sin plass i kommandolinjen.
Trøndersk humor og curacit
Wester tar miljøet og tidskoloritten på kornet, godt hjulpet av Daniel Åkerström Steens scenografi og ikke minst dialekt- og sjargongmessig, skapt vil vi tro, i tett dialog med skuespillerne. Her er det kaffekos og godhjerta «slarving», og et oppkomme av blomstrende trønderske gloser, «kromkak» og annen hjemmebakst. Men snart setter man den frodige og samtidig dobbeltbunnede humoren og kakene i halsen.
Wester lager håndverksmessig godt og fortellende teater som forfølger saken, og med noen kunstnerisk sterke valg bygger hun en thrilleraktig stemning gjennom helt enkle virkemidler og en dialog som kler av det ene laget av tvil etter det andre. Samtidig blir de følelsesmessige understrømmene av dårlig samvittighet, skam, skyldfølelse og redsel striere.
Les også: Leken, besk og vakker «Haugtussa»
Liv og etter hvert Rigmor legger merke til ting, ser sammenhenger og tviler seg fram til å varsle sin overordnede. Bjørg tror dem ikke og truer med «konsekvenser». De blir beskyld for å fare med sladder og blir isolert og forfulgt samtidig som drapene fortsetter i like stort omfang som tidligere. På det meste etterforsket politiet 60 dødsfall ved aldershjemmet som drap, utført med curacit.
Sprøyte med curacit
Det er først når Bjørg selv er vitne til at bestyreren setter det som trolig er en sprøyte med curacit, at hun skjønner at kollegene ikke bedriver «kjerringslarv». Sammen varsler de tre oppover i systemet, til ingen nytte. Som ofte i slike varslersaker er det først når media kobles inn, at bobla sprekker. Men alt har sin pris, og i vakuumet står varslerne tilbake, her konkret blottlagt og navngitt for all verden etter en fem måneders lang maraton av en rettssak, og føler på skyld, skam og ikke minst den gnagende tanken «hva hvis?».
Hva hvis de hadde sagt fra tidligere, hva hvis de hadde grepet inn? Nina Wester sammenfatter varslerne til tre personer. I virkeligheten var de mange flere, inkludert en kvinnelig tilsynslege som forsøkte å legge hindringer i veien for Nesset.
For varslerne i Nesset-saken kostet valget både helse og rykte. At Orkdal nærmest la lokk på hele saken i ettertid gjorde ikke saken bedre for dem som måtte leve med blikkene og kommentarene. Kommunens folkevalgte ville se framover, ikke dvele ved fortiden. Var det av hensyn til ofre og pårørende? Fordi noen, spesielt den kristne menigheten men mye makt, mente den godt likte samfunnsklippen ikke hadde gjort det han ble dømt for?
Frosta og kommuneoverlegen
Eller var det av hensyn til Nessets familie? Blant det stykket ikke nevner, er at Nessets kone jobbet ved Orkdal Sjuke- og Aldersheim samtidig med ektemannen, og mens etterforskningen og rettssaken pågikk.
I en retorisk monolog mot slutten blir Frosta nevnt. En enkel knyttneve av en bisetning. Den pågående saken mot den tidligere kommuneoverlegen, over 40 år etter Nesset-saken, har uavhengig av tiltalen noen likhetstrekk. Heller ikke her ble varslere i utgangspunktet trodd. Det dreier seg om en respektert mann i en høy stilling. De som varslet, var kvinner. De første varslene i Frosta-saken, hvor overgrepene skal ha pågått helt fram til 2022, ble lagt til side allerede i 2006. Det understreker den skremmende aktualiteten «Mistanken» har, uavhengig av tidsånd.
«Mistanken» skifter karakter etter at bestyreren er pågrepet. Vitneavhørene blir litt for gjentakende og overtydelige, med en arrogant forsvarsadvokat (Tore B. Granås, som overbevisende turnerer flere sideroller) som skal være en slags krysning av virkelighetens høyesterettsadvokat Alf Nordhus og forsvarer Morten Gunnes. Omsorgsarbeiderne som aldri har søkt offentligheten, utsettes for det som tegnes som maktovergrep i kryssforhørene, godt hjulpet av avisenes rettsreferat som undergravde all troverdighet og gjorde at enkelte aldri kom seg.
Les også: Carl Frode Tiller til Dagsavisen: Folk tenkte nok sitt. Men diktning fins (+)
Line Heie Hallem
Hele veien er det et uanstrengt samspill mellom skuespillerne. Øyen er stykkets energiske vektstang, som på herlig vis spiller ut det folkelige og skaper kontraster til det fastgrodde, som igjen Matheson balanserer i rollen som den autoritetstro Bjørg. Line Heie Hallems Liv representerer en ny generasjon som må betale omkostningene. Hallems avsluttende monolog hadde vært like sterk uten den litt uttværende rettssaksscenen, men Wester får likevel fram noe av det mest sentrale i dette stykket, at det ofte koker ned til at i omfattende varslersaker står kvinnene igjen som tapere, mens menn med makt skriver historien.
«Mistanken – stillhetens pris» er en oppreising til varslerne i Nesset-saken, og i bredere forstand en generell oppreisning til dem som ikke er blitt trodd, eller har blitt sittende igjen, utstøtt og stemplet, etter å ha stått opp mot urett ved å legge sitt eget hode på blokka.
Spilles på Vega Scene i Oslo 16. og 17. oktober, turné i hele Trøndelag fram til 23. november.
