---
5
TEATER
«Eg føreslår at vi vaknar»
Av Beate Grimsrud, dramatisert av Charlotte Frogner og Toril Solvang-Kaiyambakis
Regi: Charlotte Frogner
Med: Heidi Gjermundsen Broch, Ellen Birgitte Winther, Karl Vidar Lende, Thea Lambrechts Vaulen, Marianne Krogh
Det Norske Teatret
---
Da Beate Grimsrud døde i 2020, etterlot hun seg et kritikerrost og prisbelønt forfatterskap. Grimsrud var både romanforfatter og dramatiker, og hun skrev dessuten filmmanus, som til «Ballen i øyet» fra 2010. Grimsrud døde av brystkreft, og hennes siste roman «Jeg foreslår at vi våkner», kom ut samme år som hun døde. Boken fikk strålende kritikker, og forfatteren ble tildelt Brageprisen posthumt for den. Romanen ligger tett på forfatterens eget liv, og handler om en forfatter med brystkreft som svever mellom håp og håpløshet, livsglede og dødsfrykt, sinne og gledeserus. Romanen er breddfull av refleksjoner, humor og livskraft, selv om Grimsrud måtte ha assistanse for å få skrevet den ferdig.
At teatre dramatiserer både nyere og eldre romaner, har vi begynt å bli vant til. At det ikke alltid lykkes, har vi også sett en rekke ganger. Men det blir stadig tydeligere at det ikke finnes noen fasit på hva som er en god iscenesettelse av en roman. Å holde et litterært og et scenisk verk opp mot hverandre er uansett vanskelig, siden noen en til en-oversettelse er umulig. Men uten å gjøre det altfor komplisert, er det bare å erkjenne at denne gangen er resultatet vellykket, selv om scenespråket kan bli i overkant romanpreget innimellom. Romanen på over 500 sider er blitt til en forestilling som varer to og en halv time uten pause. Men man merker knapt at tiden går.
I forestillingen følger vi forfatteren Vilde Berg (Heidi Gjermundsen Broch) som har stor suksess som forfatter og dramatiker og et godt forhold til samboeren O (Ellen Birgitte Winther). Men midt i alt det lyse dukker brystkreften opp som en mørk flekk, først på røntgenbildene, så på hele Vildes eksistens. Dette kunne blitt en ganske trist fortelling, og den kan definitivt åpne mange tårekanaler.
Les også: Teaterforestillingen «Stumfilm» av Sara Li Stensrud lokker fram det bestialske
Regissør Charlotte Frogners smarteste grep i denne oppsetningen er å la to av Vildes fantasidyr, Rotte (Karl Vidar Lende) og Rev (Thea Lambrechts Vaulen), være på scenen under hele forestillingen. I romanen lever Rotte og Rev nærmest i et eget univers, men at de her tar del i alt som skjer i Vildes liv som deler av Vilde selv, er veldig fint tenkt og gjort. Dyreskuespillerne har også andre roller i fortellingen, men har fortsatt rotte- og revekostymene på seg, noe som er både morsomt og absurd.
Dette er blitt en veldig morsom forestilling, der særlig Karl Vidar Lendes Rotte står for de store humorhøydepunktene. Heidi Gjermundsen Broch gjør dessuten en sterk rolleprestasjon som Vilde Berg. Hun gir oss lange, til dels intrikate, tekstpassasjer så lett som ingenting, og hun formidler den lekne, kreative Vildes store energi, sinne og fortvilelse svært overbevisende. Kostymedesigner og scenograf Christina Lovery har dessuten kledd henne opp slik at hun er svært lik Beate Grimsrud – i øyeblikk er det nesten skremmende likt. Ellen Birgitte Winthers O kommer inn som et nødvendig mildt og omsorgsfullt vesen i den viltre Vildes verden, og samspillet mellom Broch og Winther er fullt av fine øyeblikk.
Les også: Leken, besk og vakker «Haugtussa»
Scenerommet er en opplevelse i seg selv, der en tredelt vegg med vinduer i ulike størrelser gir rom til bl.a. venteværelse, operasjonssal, leilighet, hytte og forlag. Dette er en fortelling som beveger seg mellom mange fysiske steder, og akkurat denne bevegeligheten har fått et godt rom å utfolde seg i Loverys scenografi. Rommet brukes stadig på overraskende måter, som når Vilde skal på røntgen, og røntgenmaskinen er inni hullet bak en stor veggklokke. Veggklokken brukes også for å spole tiden fremover når Vilde og Rotte blir for utålmodige og vil videre i fortellingen.
«Jeg foreslår at vi våkner» er en roman med mange tematiske tråder, men forestillingen «Eg føreslår at vi vaknar» har klart å holde på den aller viktigste, nemlig at fortellingen vi ser og hører, er Vildes egen. Det er hun som bestemmer, og det er hun som forvandler livets mørke til et språk både hun og vi kan forstå. Mot slutten, når hun vet at det ikke lenger er noe livshåp for henne, velger hun ikke å skrive noen ny slutt, men heller en ny begynnelse. Det er usedvanlig fint tenkt og skrevet av Grimsrud, og det spilles i en rørende scene mellom Vilde og O i sykesengen. Rev og Rotte understreker hele veien at fortellingen vi ser er fiksjon – eller i alle fall en blanding av virkelighet og fiksjon. Og om man ikke kan overleve ved hjelp av fiksjonen, kan man kanskje få et slags liv også etter sin død, slik både forestillingens Vilde Berg og virkelighetens Beate Grimsrud har fått med denne fortellingen.
«Eg føreslår at vi vaknar» tar oss med på den ubehagelige reisen det er å være alvorlig syk, men gjør det på en lun og morsom måte. Det hviler også en tyngde og et alvor over dette, som når vi føler på Vildes uro over å vente på svar etter skanninger og prøvetakinger. Vi får dessuten virkelig merke sinnet hennes over at ting ikke går hennes vei, akkompagnert av Michaela Antalovás trommer. Kjenner man riktig godt etter, er ikke dette den enkleste forestillingen man kan se på scenen akkurat nå. Men allikevel blir man enda litt gladere i livet etter å ha sett «Eg føreslår at vi vaknar».
