---
5
KONSERT
Einstürzende Neubauten
Sentrum Scene
---
Det er nøyaktig førti år siden Einstürzende Neubauten spilte legendariske konserter i Oslo og Bergen. Da hadde Berlin-gruppa instrumenter som hadde mer til felles med et destruksjonsanlegg, enn det jevne rockeband. I dag er ikke smergelskivene, sleggene eller pressluftborene fullt så skarpe, men det betyr ikke at de har lagt det eksperimentelle helt på hylla. Med en konsert i hovedsak basert på bandets to siste album, skapte de en uendelig vakker, lummer og støymalende høytidsstund foran et publikum som visste hva de ville ha.
Årets album «Rampen: APM (Alien Pop Music)» peker på det tyske uttrykket for improvisasjon under en konsert, «rampen», som Einstürzende Neubauten i de første årene gjorde i stor utstrekning. Den nye plata er utviklet fra de beste «rampene», særlig fra 2022-turneen. Dermed har konserten dype røtter, selv om utviklingen i låtene peker framover.
Dette er «popmusikk» slik bare Einstürzende Neubauten kan lage den, overlegen, medrivende, melodiøs og harmonisk, på scenen lik et fargesprakende og bølgedempende oljeflak på et stormpiskende hav. Samtidig er det litt som bandets ubestridte maestro Blixa Bargeld synger i konsertåpneren «Pestalozzi», om det å tenke nytt og løsrive seg fra gamle konvensjoner: «I won’t slave to the recipe/Or the picture on the box».
Johann Heinrich Pestalozzi var for øvrig en sveitsisk 1700-tallspedagog og reformator. Sangen nevner også A.S. Neill, en tilsvarende britisk pedagog-pioner. Bargeld føler seg åpenbart pedagogisk.
Les også: Tons of Rock-sjefen skrur volumet opp til 11 (+)
Berlin og Blixa Bargeld
Oppsettet på scenen er i stor grad det samme som sist de var i Oslo, da også på Sentrum Scene. Blixa Bargeld (lenge Nick Caves høyre hånd i The Bad Seeds) vaiende i front som den orkesterlederen han er, barbeint, i svakt gullglitrende blåmørk dress, gullglitrende sminke og innimellom fektende med en spaserstokk. Kanskje noe mindre autoritær enn i gamle dager. Han er flankert av perkusjonisten N U Unruh med sine selvbygde instrumenter, og barbeint-bassisten Alexander Hacke, som begge har vært med siden 1980–81.
Gitaristen Jochen Arbeit og trommeslager Rudolf Moser har «bare» vært med siden 1997, mens keyboardisten Felix Gebhard er assosiert sjette medlem på ca. tiende året.
Vi skal selvsagt oppholde oss mye i Berlin. Tidlig i settet kommer «Wedding», den store «hiten» fra 2020-albumet «Alles in Allem». Også denne kvelden finner Bargeld det tryggest å nevne at Wedding er en bydel, og at sangen ikke er et resultat av et romantisk møte.
Berlin har endret seg mer enn noen annen europeisk by siden Einstürzende Neubauten startet nedrivingsprosessen i 1980, nesten ti år før muren falt. Og i musikken deres ligger det samme omskiftelige, abrupte, stormannsgale, romantiske og radikale motstrømsagget som i byen de kommer fra. Det er glitter og det totale mørke, som Blixa selv.
Vi skal innom «Grazer Damm» i en stillfaren og nesten intim versjon, en vakker allegori drøftet rundt et av Berlins historisk sett mørkeste kvartaler. Og i låten «Die Befindlichkeit des Landes» – fra albumet «Silence Is Sexy» før den definerte lyden av TV-serien «Babylon Berlin» – sveiper vi innom Marlene-Dietrich-Platz og noen fine vendinger om kjærligheten. Men mest av alt blir denne sangen også live et monument over bandet selv, i melankolien som «schwebt über der neuen Stadt/und über dem Land».
Einstürzende Neubauten og Babylon Berlin
«Die Befindlichkeit des Landes» kan enkelt oppsummeres som «Rikets tilstand». Blixa Bargeld bestemmer hver en takt på scenen, og oppsummerer sitt Berlin gjennom låter som bryner seg mot det støyende og industrielle og den harmoniske rocken og popen laget fra et valgt ståsted på utsiden av alt. Enten det handler om sjangre, trender eller den etablerte musikkbransjen.
Samtidig og kanskje derfor, er Einsturzende Neubauten blitt ikoniske. En stolthet både for Berlin og for Tyskland. Som da Goethe-instituttet endte med å støtte dem på en turné i 1986 i stedet for en strykertrio, og Blixa Bargeld fikk en fossil av en trilobitt som takk. Disse leddyrene som levde for hundrevis av millioner år siden, eller som Bargeld tørt påpeker, før verden ble inndelt i kjønn. «Trilobiten» er en jagende og samtidig underfundig låt, med dundrende perkusjon på sammenteipte plastkanner, altså instrumenter laget av de fossile restene fra samme tidsepoke.
Les også: Nick Cave skapte intimkonsert i Oslo Spektrum (+)
En annen låt hektes på Bargelds kommentar om trilobittenes liv lenge før det fantes noen inndeling mellom kjønn. Han er ikke den som gir mest av sitt personlige jeg, men det er kanskje en grunn til at «Rampen»-albumet sirkler rundt temaet grenser, både de som krysses, de som oppheves og de som endres. Enten det er i geografisk forstand eller når det gjelder kjønnsidentitet.
«Mitt barn fylte nylig 16 år. Hun ble født som min datter, og er nå min sønn», sier han før «Gesundbrunnen», låten altså, men for øvrig en bydel mellom Wedding og Prenzlauer Berg i det nordøstlige Berlin, som ble liggende i klem mellom vest og øst da byen ble delt.
«Sabrina» og «Rampen»
I det hele tatt plasserer denne konserten bandet og Blixa midt i det stadiet av livet de nå befinner seg, litt sedate, men også reflekterende, tolerante og samtidig grensesprengende på et personlig og musikalsk plan snarere enn på et utagerende og politisk plan. Men det personlige er også politisk, som de viser gjennom låter som nevnte «Gesundbrunnen» og «Die Befindlichkeit des Landes», samt seine låter i settet som «Möbliertes Lied» fra «Alles in Allem», og «Sonnenbarke», kveldens tyngste, mest splintrende innslag som viser at det fortsatt er eksplosiv saft i Einstürzende Neubauten.
Anmeldelse Frank Hammersland: Siste farvel med en stor artist
For dem som var til stede på konserten for to år siden, føles stemningen og arrangementene repeterende, om man ser bort fra at man har et knippe helt nye låter i den samme miksen. Vi får selvsagt «hitene», og fortellingen om filmlåten som de lurte seg til å beholde selv. «Sabrina» bader dermed scenen i Cabernet Savignon-rødt. Mens en låt som «Seven Screws» kommer som en kopi, som med et enklere og mer konvensjonelt arrangement kunne vært en hit for en amerikansk crooner på det jevne.
Handlevogn på Sentrum Scene
Nok en apokalyptisk låt, «How Did I Die», blir et medrivende høydepunkt mot slutten før de går av scenen første gang. Den er et eksempel på bandets lek med gjentakelser, sløyfer, ord og lyder. I låter som «Ist Ist», i refrenger som «Wedding ding ding» og «melo melo melonchalia», eller når Bargeld nærmest fnyser fra seg uttrykket «break up song», som en tid var så «moderne». Han bestemte seg for å skrive en selv da den franske stjernen Patricia Kaas, spurte om han kunne skrive en «rocker» til henne. Det ble den ultimate «break up»-sangen (ifølge Blixa selv), med refrenget «Ich ohne dich/Du ohne mich», og siden Kaas ennå ikke har spilt den inn gjorde Bargeld og Einstürzende det like godt selv, i «Besser Isses».
Les også: TV-serie om Leonard Cohen og Marianne Ihlen – langt og lyrisk kjærlighetsdrama
Bandet løfter opp harmoniene og det vakre, men også det sjangerbrytende, slik prog-pionerene Can åpenbart inspirerte dem til. Perkusjonsinstrumentene og det elektroniske er fortsatt selvlagd, men de outrerte eksemplene rent fysisk på scenen er mest med for vår skyld. Som handlevognen, som jo er et helt naturlig harpeinstrument, eller jet-turbinen, som lager de mest fantastiske lyder. Men nå blir de sjelden brukt.
En trykklufthammer på en stålplate, en stor plasttønne, perkusjonsstativer fulle av metallplater og andre remedier brukes til å gjenskape bandets opprinnelig grenseløse omgang med industrielle hverdagspoetiske lydkilder. Men akkurat det er jo Bargeld selv personifiseringen av. Så når man går ut med et smil om munnen, er det fordi denne gangen er det låtskriveren og lydkunstnerne – de fremmedgjorte popartistene – som har vunnet kvelden, og ikke staffasjen.
