---
KUNST
Vanessa Baird: «Go Down with Me»
Munchmuseet, Oslo
«Else Hagen. Mellom mennesker»
Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design, Oslo
---
Det er mange forbindelseslinjer mellom Vanessa Baird (født 1963) og Else Hagen (1914–2010). Men hvis det skulle være én ting jeg ønsket å trekke frem, så er det deres herlige, uhemmede fargebruk. Fargene slår mot deg i de to store, retrospektive utstillingene som denne uken åpnet på Munchmuseet og Nasjonalmuseet. I hver sin tid er de to markante kvinnene blant våre absolutt beste kunstnere.
Men selv om kunsten er både engasjert og engasjerende, er det ingen spesielt lystig opplevelse – hvis du tar inn over deg alvoret bak de to utstillingene. Jeg vil like vel anbefale dem på det varmeste, for her ser du kunst som møter deg med alvor og skjemt, med kunstnerisk finesse og grov overdrivelse. Ikke minst er utstillingene interessante fordi Baird og Hagen på hvert sitt vis viser problemet med å få det private og det offentlige livet til å henge sammen i en maskulint dominert verden.
Spesielt Bairds utstilling er så sterk at Munchmuseet har sett seg nødt til å advare om at hennes rominstallasjon «inneholder sterke skildringer av krigens brutalitet og menneskelige lidelser.» Det siste rommet i museets tredje etasje er tapetsert med tegninger fra gulv til tak som skildrer krigens redsler i Gaza. Så er da også Vanessa Baird krystallklar: «Boycott Israel» står det med store, skrikende bokstaver.
Les også: Sex. Drømmer. Kjærlighet. Hvor går grensene dem imellom? Vi spurte Dag Johan Haugerud (+)
Det er fristende å påstå at den som går uberørt gjennom Vanessa Bairds Gaza-rom er en følelseskald idiot. Opplevelsen er så overveldende massiv at de andre uhyrlighetene hun har utsatt publikum for tidligere i utstillingen blir som uskyldige pussigheter å regne. Det kan jeg si fordi hun presenterer bildene sine med så tykke lag av komikk, slapstick og ironi at alvoret i det som skjer innenfor hjemmets vegger får et anstrøk av tilgivelig selvpining og grunnleggende samfunnskritikk: Hvorfor skal det være så vanskelig å kombinere familie- og yrkesliv?
Det stopper ikke der. Den retrospektive utstillingen med den pessimistiske tittelen «Go Down with Me» er jobbet frem gjennom to og et halvt år. Like etter at kunstneren og kurator Kari Brandtzæg begynte samarbeidet, invaderte Russland Ukraina. Krigen ble raskt et tema for den samfunnsengasjerte kunstneren, og utstillingen er pepret med akvareller som i større eller mindre grad tematiserer verdens grusomheter.
Det er ikke fullt så sterkt på Nasjonalmuseet. Der viser Else Hagen at det personlige er politisk når hun pensler ut kampen for å få lov til å være kvinne og kunstner i en tid da kvinners yrkeskarriere sluttet når de fikk barn. Hun måtte slåss for å få fortsette som kunstner etter krigen. Hun fant en løsning sammen med ektemannen. De var forut for sin tid, og på 1950-tallet var hun å betrakte som en «protofeminist», lenge før kvinnekampen blomstret på 70-tallet. Like fullt har Hagen vært glemt i mange år, selv om hun hadde betydelig suksess i sin samtid. Ikke minst er det grunn til å huske henne for pionerinnsatsen som en av de første kvinnelige monumentalkunstnerne.
Les også: Constance Tenvik viser at menneskelig dårskap og overmot er like komisk nå som for 2500 år siden
Blant Hagens 19 offentlige utsmykninger troner «Samfunn» (1966), i trapperommet i Stortingets vandrehall, på toppen. Det modernistiske veggrelieffet er ett av den figurative abstraksjonens norske hovedverk. Utstillingen presenterer denne og andre utsmykninger i en film og en monter med ulike rekvisitter. Hagens kunst settes inn i en samfunnsmessig sammenheng, og det er opplysende og engasjerende å se historiens fakta opp mot kunstnerens billedstrøm. For eksempel problematiserer hun kunstens kjønnsbaserte stereotypier med en følsom, introvert aktmodell i «Jomfruen» fra 1945.
Fredsåret var i det hele tatt veldig produktivt. Da malte hun også verk som «Bolignød» med politisk kritikk og «Hemmeligheten», der hun setter familielivet inn i en ramme av utenforskap. Dette maleriet ble avgjørende for hennes videre karriere med utsmykninger fordi det vant en konkurranse om monumental figurkomposisjon.
Else Hagen-utstillingen er tidligere vist i Stavanger og Trondheim, og den skal videre til Kunstsilo neste år. Jeg så utstillingen i Stavanger kunstmuseum i mars, og den fremstår som ganske annerledes i Oslo. Utstillingen er bygget opp veldig ulikt, og avdelingen som skal aktivisere barn er svært forskjellige. I Oslo har lekebordet fått en ganske dominerende plassering. At dette er en utstillingsturné det gir utbytte å se flere steder understrekes ved at det først er i Oslo du kan se det sentrale verket «Hemmeligheten». Det dukket opp nylig, og vises nå for første gang siden 1945.
I Else Hagens tid var kvinnene i mindretall i norsk kunstliv. Nå er kvinnene i flertall. Riktig nok er det fortsatt mannlige kunstnere som selger mest, men kvinneflertallet synes også i apparatet rundt kunsten: Jeg var, typisk nok, eneste mann på Munchmuseets pressevisning torsdag. Det har skjedd mye siden 1950-tallet, men kvinnedominansen i norsk kunstliv har ikke gjort noe med de strukturelle problemene: Kvinner som ønsker å jobbe profesjonelt med kunst møter fortsatt stereotype, kjønnsbaserte forventninger til familieliv og barneoppdragelse.
Les også: Årets utgave av Høstutstillingen har noe for alle
Til tross for 50 års avstand i tid, er problemene knyttet til det å være kunstner og mor den klareste forbindelseslinjen mellom kunstnerskapene til Vanessa Baird og Else Hagen. De presenterer problematikken med veldig ulike uttrykk. De engasjerer på hver sin måte, ikke minst fordi deres foretrukne, estetiske valg lader kunsten med kraften fra påstander som åpner for refleksjon og diskusjon.
Jeg mener at både Baird og Hagen fortjener å bli kjent i utlandet. Vanessa Baird er i ferd med å bygge en internasjonal karriere, etter at hun fikk stor oppmerksomhet i New York og London for få år siden. Utstillingen i Munchmuseet burde sendes ut til gode museer internasjonalt. Det samme gjelder Else Hagen. Det er vel og bra at utstillingen vises på fire museer i Norge, men dette kunstnerskapet har så høy kvalitet at eksponeringen burde skyves ut over landets grenser. Og så må hun bli mer synlig i museenes faste samlingspresentasjoner. Hvis ikke risikerer vi at hun forsvinner inn i glemselens mørke på nytt, igjen.
