---
4
FILM
«Lee»
Regi: Ellen Kuras
Eng./Fr. – 2023
---
I våres kunne vi se Alex Garlands dystopiske krigsdrama «Civil War» på kino; en profetisk advarsel om hvor USA kan være på vei, med Kirsten Dunst i hovedrollen som krigskorrespondent i krisemodus. Nå får vi den sanne historien om fascismens konsekvenser, og personen som inspirerte denne rollefiguren: fotojournalisten Elizabeth «Lee» Miller. En temperamentsfull flintstein som levde et bemerkelsesverdig liv, og markerte seg som en av USAs fremste krigskorrespondenter i en tidsalder da kvinnelige journalister normalt ble nektet adgang til krigssoner. Man kunne sikkert ha laget en lengre kabelserie om henne, men «Lee» har begrenset tid til rådighet, og må snevre inn fokuset til hennes opplevelser under andre verdenskrig.
Før den tid var Lee Miller et moteikon, en supermodell og frontfigur i surrealistbevegelsen, som ble hetset i media etter å ha posert for tidens første tampong-reklamekampanje. Hun levde et frilynt, hedonistisk liv i den bohemske eliten: festet, drakk tett og vanket med kunstnere som Man Ray, Jean Cocteau og Pablo Picasso. Som hennes fortellerstemme sier i starten av filmen: «Jeg var flink til å drikke, ha sex og ta bilder. Jeg gjorde alle tre så ofte jeg kunne». «Lee» er basert på biografien av hennes sønn Anthony Penrose, som ikke ante noe om morens fortid som krigskorrespondent før han ryddet opp i dødsboet hennes i 1977 og fant pappesker fulle av over 60.000 filmnegativer på loftet.
De inkluderte rystende dokumentasjon av krigens redsler: hauger med råtne lik stuet sammen i konsentrasjonsleirer, mutilerte soldater, tvangsbarberte «tyskertøser» og livredde barn med døde øyne. Samt et snodig selvportrett der mamma poserte i Hitlers personlige badekar. På den tiden var Lee Miller så godt som glemt av en verden som helst ville legge verdenskrigen langt bak seg, og Lee var selv så preget av posttraumatisk stress, tunge depresjoner og alkoholisme at hun ikke orket å bli påminnet om grusomhetene hun opplevde på slagmarken.
Les også: «Elskling» ha en hovedrolle som går rett inn i filmhistorien
Sønnen Anthony sørget for at hun ikke ble glemt, og det samme gjør nå Kate Winslet - som har kjempet i mange år for å få finansiert denne filmen, betalte for deler av innspillingen fra egen lomme og tok en så aktiv del i utviklingen av prosjektet at det er litt overraskende at hun ikke valgte å regidebutere med «Lee».
Isteden er den oppgaven overlatt til filmfotografen Ellen Kuras, mens Winslet nøyer seg med å produsent og spille hovedrollen. Vi møter hennes Lee Miller først som en eldre dame på sytti, med harde øyne herdet av livserfaring og et velfylt whiskyglass konstant i hendene, under et defensivt intervju med en ung journalist (Josh O’Connor). Hun tar oss med tilbake til 1938 og det første møtet med hennes kommende ektemann Sir Roland Penrose (Alexander Skarsgård). En adelig kunsthandler som sørger for at hun senere får tittelen «Lady Penrose». Ingen i deres bohemiske omgangskrets skjønner alvoret i Hitlers oppstigning til makten før verdenskrigen er et faktum, mens Lee får seg jobb som fotograf for den britiske utgaven av motebladet Vogue.
Les også: Hun har skrevet en lysende minnebok over sin døde mor (+)
Lee er alt annet enn naiv, men i likhet med resten av verdens befolkning aner hun fint lite om grusomhetene som utspiller seg på bakkeplanet, eller hva som egentlig skjer med personene nazistene bortfører. Hun begynner å dokumentere krigsinnsatsen i England, før hun får en status som amerikansk krigskorrespondent og drar rundt i Europa for å fotografere hva som skjer på slagmarken sammen med kollegaen Davy Scherman (Andy Samberg). En lun Life Magazine-fotograf som blir en slags platonisk jobb-ektemann, mens Roland venter utålmodig hjemme i London.
Lees fotografier er ikke bare bemerkelsesverdige på grunn av hennes overlegne øye for komposisjon, eller fordi hun som kvinne hadde et unikt perspektiv på krigens redsler. Lees beinharde viljestyrke plasserte henne på orkesterplass til flere av de viktigste hendelsene under andre verdenskrig; fra frigjøringen av Paris til de alliertes inntog i Dachau. På veien dokumenterer hun redsler som gir arr på sjelen, men Lee bar på dype traumer som startet tilbake i barndommen og muligens gjorde henne unikt utrustet til å stirre inn i mørket uten å blunke.
Les også: Renate Reinsves prestasjon gjør Halfdan Ullmann Tøndels «Armand» rystende og god
Lee Miller var en så ukonvensjonell person at det føles litt skuffede at filmen er såpass konvensjonell. Vi har sett plenty av krigsfilmer som sirkler rundt de samme temaene, selv om «Lee» holder seg høvelig tett opp til fakta, og gir Kate Winslet en av hennes mest saftige roller på flere år. For all del, Winslet har fått rikelig med anledninger til å demonstrere sin bredde i HBO-seriene «Mare of Easttown» og «The Regime», men vi kan stadig skimte skuespilleren under rollefigurene. Ikke denne gangen, mens Winslet angriper rollen som Lee Miller med en dedikasjon som er desto mer imponerende hvis man vet at hun ødela ryggen under en ulykke på settet første innspillingsdag – og var så fokusert på å fullføre filmen til enhver pris at hun fortsatte opptakene uansett.
Det må samtidig sies av «The Lonely Island»-komikeren Andy Samberg (som akkurat slapp den kommende hiphop-klassikeren «Sushi Glory Hole»!) er tilsvarende imponerende i sin første dramatiske filmrolle, og ender opp med å bli det sympatiske høydepunktet her. Prominente navn som Marion Cotillard, Andrea Riseborough og Noémie Merlant får betydelig mindre å gjøre i underutviklede biroller, men «Lee» er pent nødt til hoppe over en del fascinerende detaljer og jogge kjapt igjennom historiens gang for å summere opp høydepunktene. Så en lengre strømmeserie hadde absolutt vært å foretrekke, men dette fyller ellers alle kriteriene for en engasjerende biografi: en historie som er vel verdt å fortelle, fortalt på en skikkelig engasjerende måte.
