Kultur

Joni Mitchell åpner arkivene fra sine beste år

I andre halvdel av 70-årene satte Joni Mitchell en ny standard for sangene sine. Samarbeidet med jazzmusikere ga henne et nytt uttrykk. Nå kommer sju timer med studio- og konsertopptak fra denne tida ut for første gang.

Dagsavisen anmelder

---

Joni Mitchell

Archives volume 4 – The Asylum Years 1976–1980

Rhino/Warner

---

Neste helg gjør Joni Mitchell to opptredener igjen. I Hollywood Bowl, sammen med Brandi Carlile og resten av gjengen som hentet henne tilbake på scenen på Newport Folk Festival i 2022, til hennes første konsert på 22 år. En av de mest gledelige og rørende begivenheter i musikklivet i senere år.

Joni Mitchell sang "Both Sides Now" under Grammy-showet i USA i februar, der hun også fikk prisen for årets folk-album for "Live At Newport".

Samtidig med dette kommer en ny, omfangsrik utgivelse i serien av ikke før utgitte opptak fra arkivene hennes. Denne gangen fra de spennende årene fra 1976 til 1980, på «Archives volume 4 – The Asylum Years». For eventuelle yngre lesere gjør vi oppmerksom på at Asylum var et plateselskap, ikke en institusjon.

Les også: Frank Hammersland - siste møte med en stor artist

Utgivelsene til Joni Mitchell i første halvdel av 70-tallet viste i stadig større grad at hun var mer enn en alminnelig visesanger, eller singer-songwriter som de ofte kalles på norsk.

Spesielt var «The Hissing Of Summer Lawns» er åpenbaring i 1975, med sine mange dristige ideer. At visesangere spilte med jazzmusikere var ikke noe nytt. Ikke i Norge heller, der Finn Kalvik, Lillebjørn Nilsen, Lars Klevstrand og Jan Eggum var glade i de nye dimensjonene disse ga musikken. Joni Mitchell tok slike samarbeid til et nytt nivå.

«The Hissing Of Summer Lawns» var omdiskutert blant mange gamle tilhengere, både elsket og mislikt, akkurat som Neil Youngs «On The Beach» det samme året. Noen syntes nok sangene deres ble litt for kompliserte i forhold til «Both Sides Now», «Heart Of Gold » og såne. Den britiske musikkavisa Melody Maker kåret likevel «The Hissing Of Summer Lawns» til det beste albumet fra 1975, året som også kom med klassikere som «Born To Run», «Natty Dread» og «Blood On The Tracks». Vi forlot arkivene til Joni Mitchell i fjor etter å ha hørt demoer og alternative innspillinger for «The Hissing Of Summer Lawns». Nå er vi invitert tilbake!

Les også: Badfinger - popmusikkens tristeste historie som tegneserie

Den første av de nye platene begynner med opptak fra Bob Dylans «Rolling Thunder Revue» sent i 1975. Joni Mitchell møtte opp for et par nummer på en konsert i New Haven der hun likevel var i nærheten, og ble med et godt stykke videre, som en unge som rømte hjemmefra med sirkuset, for å bruke hennes egne ord. Hun valgte for det meste å framføre helt nye sanger, ikke sine mest kjente, og ble ikke alltid godt mottatt av publikum. I filmen får vi se henne på nachspiel hjemme hos sangeren Gordon Lightfoot, der hun framfører den helt nye «Coyote» sammen med Dylan og Roger McGuinn. Nå er det den eldre «Woman Of Heart And Mind» vi får høre fra denne kvelden.

Den nye runden med arkivopptakene til Joni Mitchell begynner med "Rolling Thunder"-turneen til Bob Dylan i 1975.  Her også med Roger McGuinn, Richie Havens og Joan Baez.

Etter hvert fikk alle høre «Coyote» på albumet «Hejira». Juvelen i denne samlingen er demoene til «Hejira», spilt inn av Mitchell helt alene i mars 1976, sju måneder før albumet kom ut. Her er de fleste sangene som kom med på albumet, og et par som ble liggende til neste gang. Fremragende framførelser! Ikke at versjonene som kom på albumet har vært noe å klage på, tvert i imot er dette enda ett av hennes aller beste album, men det er noe eget med å oppleve sangene i sin krystallklare rene form, rett fra kilden.

Joni Mitchell på omslaget av albumet "Hejira" i 1976.

«Don Juan’s Reckless Daughter» fulgte etter i 1977. Et dobbeltalbum der hun innledet samarbeidet med bassisten Jaco Pastorius fra gruppa Weather Report, som ble med henne videre resten av dette tiåret. Musikken var ambisiøs og eventyrlysten. Den 16 minutter lange «Paprika Plains» tok opp ei hel plateside. Fra arkivene sine har hun nå hentet fram det 12 minutter lange pianostykket «Save Magic», som hun beskriver som «Paprika Plains» på fosterstadiet.

Omslaget på «Don Juan’s Reckless Daughter» ble etter hvert omdiskutert, med Mitchell i blackface som en flamboyant hipster – eller en hallik som noen mener hun så ut som. I alle fall er dette ikke lenger akseptert, og på strømmetjenester ble coverbildet byttet ut i år. Det samme skjedde med plateboksen «The Asylum Albums 1976–1980» som kom i vår (som inneholder originalalbumene, og ikke må forveksles med arkivopptakene som kommer nå). Men det skal ha vært dette bildet som fanget den legendariske jazzbassisten Charles Mingus sin interesse, og fikk ham til å ta kontakt med Mitchell for et samarbeid.

Dette møtet førte til albumet «Mingus». Mingus hadde en nervesykdom som gjorde ham ute av stand til å spille selv lenger, men han komponerte musikk som Mitchell satte tekster til. Han døde før albumet kom ut sommeren 1979. Nå får vi for første gang høre Mitchell spille pianostykket «Sue And The Holy River», en tittel som spiller på at Mingus’ kone Sue tok med asken hans og spredde den over elva Ganges i India.

Vi får også innspillinger fra en prøveproduksjon av «Mingus», akkompagnert av musikere Charles Mingus hadde valgt ut, som Phil Woods, Gerry Mulligan, John McLaughlin og Tony Williams. Når det kom til innspillingen var det Wayne Shorter, Herbie Hancock, Jaco Pastorius og Pete Erskine som tok over, fra grupper som Mahavishnu Orchestra, Weather Report og Head Hunters, som regjerte i den såkalte jazzrocken den gangen. Mingus selv skal ha vært mindre begeistret for denne besetningen.

Les også: Ellen Andrea Wangs Closeness - jazztrio i særklasse

Midt inne i alt dette kommer et enkeltstående opptak fra en anti-atomkraftkonsert i Washington i mai 1979, der Joni Mitchell sang sin ti år gamle «Big Yellow Taxi». Den var fortsatt like sprudlende sint, men sammenlignet med det andre materialet viser den også hvor langt hun var kommet i løpet av disse årene.

Joni Mitchell på anti-atomkraftkonsert i  Washington DC i 1979.



Denne store æraen ble oppsummert med konsertplata «Shadows And Light» i 1980. Nå var jeg blitt musikkjournalist, mest opptatt av alle de nye bevegelsene, men fikk likevel lov til å anmelde albumet i Nye Takter. Dette var ei av platene som ble mest spilt hos meg dette året, i ei tid da det var mye annen ung og alternativ musikk som preget musikkbildet. Men det Joni drev på med i disse årene var minst like radikalt som det som kom fra alle de som ropte høyere om oppmerksomheten. Når det kom til dristighet og spenning trakk jeg like godt paralleller til navn som The Associates, Wire og The Fall, selv om jeg i ettertid har behov for å legge til et «uten sammenligning for øvrig».

Jeg likte at repertoaret på «Shadows And Light» var hentet fra de fire seneste platene hennes, «et utvalg låter som til fulle viser hennes dyktighet, hennes briljante melodier, følsomme tekster, og høyst uortodokse gitarspill, med akkorder som svinger mer enn man skulle tro var mulig å få til på en akustisk gitar». Også bandet hennes imponerte, nå også med gitaristen Pat Metheny, som hadde etablert seg som en av de nye store i jazzen med sine utgivelser på plateselskapet ECM, og med Michael Brecker på saksofon.

Et høydepunkt ble (som alltid) «Amelia», nylig omtalt på disse sidene i forbindelse med nye sanger om flyverpioneren Amelia Earhart tidligere i høst. Her kommer den med en nydelig solo av Metheny, som like godt lar den fortsette i sin egen «Pat’s Solo». På den nye arkivsamlingen er opptaket fra «Shadows And Light» fra Santa Barbara i september 1979 erstattet med en konsert i New York to uker før.

Kan vi tenke oss at Joni Mitchell hadde lagt ut på en «Eras»-turne på et tidspunkt da helsa ennå tillot det? Jeg tror mange hadde reist langt for å oppleve noe sånt. I stedet kom hun til Oslo for å opptre bare én gang, i 1983. Nye Takters anmelder Pål Bodin rapportere om en konsert som begynte forsiktig, men tok av fra «Good Must Be A Boogie Man», og ble en stor opplevelse med rundt 25 sanger som ga et godt tverrsnitt av hennes karriere.

Les også: Hjemmeseier for Girl In Red i Oslo Spektrum

Alle disse arkivinnspillingene er tilgjengelige på strømmetjenestene, også på Spotify etter at Joni Mitchell fulgte Neil Young tilbake etter et års boikott av politiske grunner. Sju timer tar det å høre gjennom alt. For venner av fysiske format kommer innholdet i en boks med seks CDer, eller sterkt redigert (av artisten selv) på fire LP-plater. Til Record Store Day i november kommer det også en LP med den ovenfor lovpriste «Hejira»-demoen.

De som kjøper plateboksene får som vanlig med ei staselig bok med gamle bilder, og utskrift av en lang samtale om disse årene med journalisten Cameron Crowe, som har fulgt henne helt siden da. Her forteller hun også om planene om et eget samlealbum som skal hete «Joni’s Jazz». – Folk spør meg om hva som er min egen favoritt av albumene mine. Det kommer til å være «Joni’s Jazz», ler hun.

Joni Mitchell: Archives volume 4 - The Asylum Years 1976 - 1980