---
5
FILM
«Elskling»
Regi: Lilja Ingolfsdottir
Norge, 2024
---
Den norske filmen «Elskling» er et sjeldent godt blikk på de destruktive mekanismene som svært mange opplever i løpet av et langt liv. De som handler om forventninger, oppfatninger og redsler rundt hvordan man kan gi og ta imot, i det være seg et kjærlighetsforhold eller i relasjoner mellom barn og foreldre.
Spillefilmdebutanten Lilja Ingolfsdottir har laget en stilsikker, solid og utforskende film om hvordan desperasjon og behov for bekreftelse river i stykker et forhold. Det hele båret fram av en av årets aller beste skuespillerprestasjoner. Lilja Ingolfsdottir er som manusforfatter og regissør debutant i dette formatet, men hun er på ingen måte noen nykommer. Som en av mange med en fyldig produksjon av kortfilmer og TV-innslag/programmer bak seg, har hun erfart at nåløyet for å få støtte til å lage langfilm er smalt i Norge. En egen tilskuddsordning under Norsk filminstitutt for å gi åpenbare talenter muligheten til å lage sin første langfilm, uttalt «originale og modige prosjekter av høy kunstnerisk kvalitet», gjorde at det løsnet.
At vi opp gjennom historien har mistet mange potensielt gode norske filmer i møte med byråkratiet, er det neppe noen tvil om. Desto mer gledelig at en film som «Elskling» kunne la seg realisere. Det er et både modig og originalt relasjonsdrama, med en handling som hviler sikkert i situasjoner mange filmskapere enten fristes til å overdrive eller ikler et forsvarsverk av humor.
Les også: Renate Reinsves prestasjon gjør Halfdan Ullmann Tøndels «Armand» rystende og god
Den store kjærligheten
Vi møter Maria (Helga Guren), som har hovedansvaret for to små barn, og står egentlig midt i bruddet med barnas far. Hun er ganske «lost» som hun sier, da hun på en fest får øye på «han», eller Sigmund (Oddgeir Thune) som det skal vise seg at han heter. Det er den stormende forelskelsen og en åpningssekvens skapt med bøtter av sjarm, energi og virvlende overskudd. Av en filmskaper og skuespillere som både her og senere i filmen kanskje graver dypt i egne emosjonelle minner, enten det er den overstadige lykken eller den giftige ulykkeligheten som bobler til overflaten.
Så hopper vi sju år. Maria har nå fire barn til sammen, de to fra første ekteskap og to i førskolealder sammen med Sigmund. Hverdagen med barna sliter henne ut, hun bærer på et sinne som får utløp gjennom til dels irrasjonelle reaksjoner på omgivelsene. Men ikke et sinne av det oppfarende slaget, snarere latent liggende i væremåten som gnager i stykker omgivelsene og om sliter henne selv ut. Sigmund er frilanser og tar på seg store og lange oppdrag, mens Maria ikke får tid til å følge sine ambisjoner som også har bunn i det kreative.
En tilsynelatende bagatell åpner det store krateret under dem. Det som handler om noe større, noe mørkere enn småbarn og stress. Maria flytter midlertidig ut av hjemmet og låner en leilighet av en venninne. Bruddet og skilsmissen synes unngåelig, og de pålegges terapi for barnas skyld. Langsomt må Maria erkjenne at det hun bebreider alle andre for, har opphav et annet sted.
Les også: Hun har skrevet en lysende minnebok over sin døde mor (+)
Helga Guren i filmrolle
Tematikken er allmenn, historien vil treffe mennesker både i etableringsfasen og dem som har levd en stund. Hvor personlig manuset er, kan vi ikke vite, men Ingolfsdottir skaper både forhold, situasjoner og tematiske forelegg som føles opplevd. Og uansett så virkelighetsnære og troverdige at Marias fortvilelse, desperasjon og selverkjennelse revner som seil i stormen.
Helga Guren vant prisen for beste kvinnelige skuespiller da filmen hadde premiere på festivalen i Karlovy Vary. Det overrasker ingen. Hun spiller Maria med all den tilslørte ballasten som man opplever at denne skikkelsen bærer på. Hun gjør en finstemt tolkning som viser et helt menneske med alle sine nyanser, frynser og mentale skrammer, som veksler mellom antydninger og aggresjon, mellom tapperhet og oppgitthet, mellom kjærtegn og avvisning. Guren åpner hele personligheten til Maria som en bok uten sideanvisninger, intuitivt, samtidig med full kontroll på karakterutviklingen.
Det er en voldsom skuespillerprestasjon, hvor Guren i Ingolfsdottirs regi viser at det som kan gi seg traumatiske utslag i voksen alder, ikke nødvendigvis alltid handler om voldelige og vedtatt graverende oppvekstsvilkår. Også i Marias tilfelle forplanter hennes ytre og indre konflikter seg til forholdet hun har til barna sine. Oddgeir Thunes Sigmund og Elisabeth Sand som Marias mor bidrar fint til under tematikkens finmaskede nett, mens Heidi Gjermundsen Broch har en viktig rolle i stormens øye.
Guren blant våre beste skuespillere, men bortsett fra i TV-serien «22. juli» har hun hatt teateret og de siste årene Rogalands Teater som sin hovedscene. I «Elskling» viser Lilja Ingolfsdottir hvilken verdi som ligger i å jobbe med en skuespiller som for de fleste i denne sammenhengen vil være et helt nytt bekjentskap.
Haugerud og Ullmann Tøndel
«Elskling» føyer seg fint og sterkt inn i en særlig god norsk filmtrend i år, hvor de kunstnerisk ambisiøse filmene skaper fornyet håp for norsk film. Blant dem er «Sex, Drømmer, Kjærlighet»-trilogien til Dag Johan Haugerud og Halfdan Ullmann Tøndels «Armand». Lilja Ingolfsdottirs film, med klok bruk av fortellerstemme og små tidsforskyvninger, og med sterk visuell egenart, hevder seg solid i dette selskapet.
Det er et trekk ved flere filmer i denne kategorien, også internasjonalt, at de handler om mennesker i frie og kreative yrker. «Elskling» vil være gjenkjennelig i et kunst- og kulturmiljø der man søker og tar dels alternative veivalg, her i det man kan tenke seg er et skapende og kunstnerisk Steinerskole-oppdratt miljø på Nesodden. Ingolfsdottirs partner, fotograf Øystein Mamen, skaper fine kontraster mellom en litt kaotisk Nesodden-leilighet som på alle vis ser bebodd ut, og de urbane fasadene inne i byen, hvor isolasjonen ligger latent.
Les også: «So Long, Marianne» er et langt og lyrisk kjærlighetsdrama
Så er spørsmålet om filmen ville blitt den samme om man hadde flyttet handling og figurer til et mer tradisjonelt bygde- eller småbysamfunn? Med en forutbestemt utvikling og klassetilhørighet i for eksempel omsorgs- eller håndverksyrker. Det er ikke sikkert at de samme problemstillingene og hverdagsutfordringene hadde skapt så sterk friksjon der, selv om forholdet mellom foreldre og barn, enten de er små eller voksne, bidrar til at filmen som et bredere sosiologisk titteskap gir gjenkjennelse også utover den kulturbevisste middelklassen den i handling og visuell framtoning springer ut fra.
«Elskling»s styrke er uansett det grunnleggende menneskelige og mellommenneskelige som er allment, uansett opphav, utvikling og ståsted, båret fram i et fellesskap av to etablerte talenter på hver sin side av kamera, og som her får vist hva som bor i dem.
