---
3
TEATER
«Per Hansen – en trofast mann»
Av Siri Broch Johansen/Juho-Sire
Regi: Hanne Tømta
Med: Ida Løken Valkepä, Stig Henrik Hoff, Elle Maija Klefsatd Bær
Riksteatret
---
De som er over trettifem, husker kanskje en ostereklame som gikk på kino og TV på tidlig 2000-tall. Et eldre ektepar er på kjøkkenet, og idet hun bøyer seg ned for å ta noe ut av et skap, klyper mannen sin kone megetsigende i rompa. Hun utbryter på bløtt sørlandsmål: «Du får vente til fredda’n». Så enkelt og morsomt kan man få sagt at ja da, eldre folk har drifter, de også. Det oppleves altså ikke som spesielt revolusjonerende når to godt voksne mennesker med mye levd liv bak seg innleder en seksuell relasjon i forestillingen «Per Hansen – en trofast mann». Den seksuelle relasjonen deres skildres dessuten med langt mindre eleganse og velplassert humor enn i nevnte reklamefilm. Og det er lett å legge skylden på både tekst og regi.
Per Hansen (Stig Henrik Hoff) og Silje Jansen (Ida Løken Valkepä) er to helt vanlige mennesker som tilfeldigvis starter et seksuelt forhold etter at hun en dag har vært innom hans leiebilfirma. Siden reiser Per Hansen mange, mange mil hver helg for å besøke Silje, og hun anstrenger seg på alle måter for å gi ham en mest mulig minneverdig slutt på uken. Men det skal vise seg at de to har veldig ulike motiver for å inngå denne relasjonen. Hun er nyskilt og forelsker seg fort i Per. Per selv har en syk kone og har Silje som elskerinne for å få noe lett og lekent inn i tilværelsen. Det er en skjev relasjon, med andre ord. Og sikkert et scenario mange kan kjenne seg igjen i.
Les også: Leken, besk og vakker «Haugtussa»
Dramatiker Siri Broch Johansen/Juho-Sire har skrevet en tekst som ikke er stor dramatikk, men som på et eller annet vis prøver å riste i publikum med sine mange eksplisitte beskrivelser av det som skjer før, under og etter Per Hansen og Silje Jansen har sex. Det er Silje som for det meste har ordet, og hennes besettelse av Per preger store deler av fortellingen. Det blir i tynneste laget.
Hadde kalenderen vist 1960, ville vi nok ha blitt rystet over kvinnen som tar så mye kuk i sin munn, både fysisk og verbalt. Men det er 2024, og jeg vet ikke helt hvor dramatiker Siri Broch Johansen vil med alle de detaljerte beskrivelsene av Per og Siljes sexliv. Det vedkommer jo først og fremst de to involverte, og ikke så mye oss som sitter og hører på. Dette føles nesten som å overhøre at noen deler svært intime detaljer på trikken eller bussen: Noe man ikke har noe behov for å høre, men ikke kommer seg unna. Det vekker et mildt ubehag.
Hanne Tømta er en rutinert regissør som ofte kommer med kreative og fine løsninger i sine iscenesettelser. Denne gangen har hun ikke klart å finne noen god inngang til eller løsning på teksten. Det som allerede er eksplisitt, blir bare enda tydeligere i regien av Ida Løken Valkepääs Silje. I starten oppleves det som om hun forteller om livet sitt i et stand up-show, og gjennom hele forestillingen er Silje en veldig stresset og oppkavet person. Om det fortsatt er lov å bruke uttrykket «hysterisk kvinne», passer det godt på Silje. Hun mangler sensitivitet og sårbarhet og er blottet for erotisk utstråling.
Les også: «Jakten på Prinsessa» er blitt en visuell godtepose (+)
Hun virker på en måte kald selv om hun er proppfull av store følelser, og selv om Per Hansen forteller hvorfor han har innledet en relasjon til henne, er det vanskelig å se de kvalitetene i den Silje vi møter på scenen. Stig Henrik Hoffs Per Hansen er en mer følsom type, han har en viss sjarm og mye varme. Han har også en sår fortelling med seg som publikum får innsyn i etter hvert. Slik karakterene er skildret på scenen, virker det som om Per er forelsket, ikke Silje, og relasjonen de har er uansett vanskelig å tro på.
Denne historien kunne skjedd hvor som helst, men både tekst, scenografi, kostymer og musikk forteller om to personer som bor i den nordligste delen av Norge. Hun er samisk, han har vært gift med en samisk kvinne. Skuespillerne har kommager på føttene, Silje har et rutete samisk ullsjal, sofaen hennes er i de samiske flaggfargene, og musikken er det Elle Maija Klefstad Bær som både har komponert og spiller.
Les også: Blodig moro med «Hedda Gabler»
Elle Maija spiller blant annet elgitar og joiker, og musikken er ett av de finere elementene i forestillingen. Jeg skulle ønske jeg visste nok om samisk kultur til å vite om for eksempel avslutningsjoiken har noe spesifikt tematisk innhold. Det samiske språket brukes også iblant i forestillingen, og da er det som om Silje tiner opp og blir en annen. I disse øyeblikkene er det lett å ønske at hele forestillingen hadde blitt spilt på samisk, og tekstet på norsk.
Etter tittelen å dømme skulle man tro «Per Hansen – en trofast mann» handlet om Per Hansen, og dette stykket gjør jo det. Men det er hovedsakelig Per Hansen sett gjennom Silje Jansens forelskede og besatte øyne vi får møte. Det er Silje med de stormfulle følelsene som tar størst plass i denne forestillingen, mens Per går mer som en sval bris gjennom rommet. Men uansett vindstyrke – jeg blir ikke blåst av banen av denne forestillingen.
Turnépremiere i Vadsø 12. oktober, spilles over hele landet
