---
Roman
Marilynne Robinson
«Huset ved broen»
Oversatt av Ingrid Haug
Cappelen Damm
---
Amerikanske Marilynne Robinson (f. 1946) har fått mye og fortjent skryt og oppmerksomhet for «Gilead»-kvartetten, som nylig har kommet på norsk.
Min klare favoritt blant Robinsons beskjedne skjønnlitterære produksjon, er imidlertid debutromanen hennes. Nå er boka som på engelsk heter «Housekeeping» ute i en revidert norsk oversettelse, med tittelen «Huset ved broen».
Äntligen! som det heter i litterær nobelsammenheng.
Les også: Nå passer det perfekt å lese Robinson
Hadde det vært som for rundt hundre år siden, da Knut Hamsun fikk Nobelprisen i litteratur for «Markens grøde» (1920), og Sigrid Undset for «Kristin Lavransdatter»-trilogien (1928), ville Robinsons debut vært en perfekt kandidat.
«Huset ved broen» er en moderne klassiker om familiebånd og naboskap, traumer og sorg, tilhørighet og utenforskap – skrevet i presist klare, poetiske setninger.
Les også: Sønnen døde helt uventet. Det eneste hun klarte å fortelle om etterpå, var vennskap (+)
Bokas forteller heter Ruthie. Hun og søsteren Lucille er i tenåra. Moren deres tok sitt eget liv ved å kjøre rett ut i den dype innsjøen som ligger like ved småbyen Fingerbone i Idaho. Morfar druknet i samme innsjø, da toget han reiste med sporet av og stupte fra jernbanebrua ned i det iskalde vannet.
Men det var før jentenes tid. Nå må mormor trø til og oppdra jentene.
Selv om hun ifølge Ruthie «var seg så altfor mange ting bevisst og ikke hadde noen retningslinjer for hvordan hun kunne skjelne mellom de viktige og de mindre viktige, og at denne vissheten aldri kunne bli mindre, siden det var blant de tingene hun hadde betraktet som velkjente, at katastrofen hadde funnet sted».
De er traumatiserte, både mormor og jentene. Men det er ikke sånt man snakker om på landsbygda i USA på 1950-tallet. Der dreier det seg om å passe inn. Helst bør man være som alle andre.
Les også: Styrtrik aksjespekulant. Og sosialdemokrat. Virkelig, Kjærstad?
Mormor dør, og to aldrende grandtanter kommer til Fingerbone for å ta seg av jentene. De kan minimalt om barn, og vil helst slippe. De forsøker å spore fram jentenes avdøde mors yngre søster, Sylvie, som oppholder seg på ukjent adresse. Da Sylvie endelig kommer, dumper de ansvaret på henne, og stikker.
Tap. Død. Ensomhet. Den klare følelsen av å være uønsket. Jentene har mye tung bagasje.
«Vi hadde tilbrakt livet med å betrakte og lytte, med den konstant våkne oppmerksomheten til barn som har gått seg bort i mørket. Det som om vi virret fortapt omkring i et landskap som ville ha vært kjent for oss hvis det bare hadde vært ørlite lys der».
Dessuten bor de et sted der også naturens mørke er nådeløst. Der innsjøen har sin egen, mystiske vilje. Kulden og væten står alltid klar for å invadere. Med vårflommen oversvømmes hus og gater av isvann, om sommeren er det fuktig og rått og fullt av fugler, insekt og kryp som hele tida truer med å ta over menneskenes boliger.
I hvert fall huset der Ruthie, Lucille og Sylvie bor. Tante Sylvie er ingen trygg og moderlig figur. Ikke så god til husarbeid, altså housekeeping fra den originale tittelen. Sylvie er heller en slags landstryker, lite opptatt av orden og rammer for jentene.
Les også: Fått med deg at Tore Renberg har skrevet en ny bok? Med en uforglemmelig fyr som forteller (+)
Lærere og naboer er bekymret. Småbyboerne liker ikke avvikere. Også mellom søstrene oppstår det konflikter. Er det egentlig vits å passe inn. Til hvilken pris?
«Fingerbone har aldri vært noen imponerende by. Den ble tuktet av et overdimensjonert landskap og et ustyrlig vær, og av vissheten om at hele menneskehetens historie hadde foregått et annet sted».
Marilynne Robinson skriver fram Ruthies indre liv. Hun har havnet i en underlig mellomposisjon mellom natur og sivilisasjon. Er en skarp observatør, konstant klar over at hun befinner seg på utsiden av så mangt. At hun ikke hører ordentlig til.
En grunnleggende melankoli henger over henne. Også fordi fortellingen er tilbakeskuende. Hvordan det kommer til å gå med Ruthie og de andre hun forteller om, blir klart helt til slutt, men i et avslutningskapittel som er åpent for flere og motstridende tolkninger.
Det er en roman som hele tida åpner for å lese både på og mellom linjene. Setningene er tilsynelatende enkle og klare. Men under overflaten ulmer det. Også fordi Robinson blander realisme og drøm, tanker og handling.
Ruthie byr på uhyre skarpe og presise observasjoner, og med like fascinerende, drømmeaktige skildringer av det utflytende tankerommet mellom sannhet og diktning. Resultatet er en helt særegen stemning romanen igjennom. Et eget tempo, med en egen ro. Og uro.
Da «Huset ved broen» var ny, fikk den PEN/Hemingway-prisen for beste debutroman, og ble nominert til Pulitzerprisen (som i stedet gikk til John Updike). Siden er den kåret til et av de hundre beste bøkene som er skrevet av avis The Guardians litteraturkritikere, og til en av de ti beste romanene fra det 20. århundret av kritikerne i tidsskriftet The Atlantic. Velfortjent, alt sammen.
Marilynne Robinson får neppe årets nobelpris i litteratur. For det første har hun en temmelig beskjeden skjønnlitterær produksjon. Hun har skrevet mange akademiske forskningsartikler, men kun fem romaner. Denne, samt «Gilead», «Hjem», «Lila» og «Jack» – kjent som Gilead-kvartetten.
Les mer: «Marilynne Robinsons romaner om prester passer perfekt i vår hektiske, ensomme, gudløse tid».
For det andre minner hun og fjorårets vinner, norske Jon Fosse, litt for mye om hverandre. Begge er opptatt av mystikk og kristentro. Begge utforsker minnenes og relasjonenes forgjengelighet, ofte fra rommet mellom drøm og virkelighet.
Nobelpris eller ikke. «Huset ved broen» er en roman av den typen som kan leses igjen og igjen, hver gang med nytt utbytte. En slags lomme i tida, der sanseinntrykkene er litt forvridde, litt underlige, og nettopp derfor uendelig fascinerende. En bok som er stemning. Tanker, men også følelser.
Et perfekt sted å starte for alle som enda ikke har lest noe av Marilynne Robinson, fint oversatt av Ingrid Haug.
Les også: Flere bokanmeldelser, forfatterintervjuer og litteraturnyheter på Dagsavisens boksider
