---
5
FILM
«Drømmer»
Regi: Dag Johan Haugerud
Norge, 2024
---
Denne anmeldelsen ble publisert første gang i oktober 2024. Lørdag 22. februar vant «Drømmer» Gullbjørnen under filmfestivalen i Berlin.
«Det føltes som om jeg hadde gjort noe forferdelig. Noe som var forbudt, på en måte», sier Johanne i Dag Johan Haugeruds film «Drømmer». 17-åringen oppsummerer de motstridende følelsene hun har for Johanna, den nye fransklæreren som nesten er en navnesøster. En voksen kvinne som Johanne (Ella Øverbye) begynner å drømme om så vel dag som natt. Og alt skriver hun ned i en bok som skal bli sentral både for Johanne og de rundt henne inn i nye faser av forelskelse og etterspill.
Drøftingen av forbudt kjærlighet er ikke noe nytt, verken innen litteraturen eller filmen. Selv lagde Haugerud novellefilmen «Det er meg du vil ha» for ti år siden, om en voksen kvinnelig lærer som har sex med en 15-årig gutt, en elev. Hennes handling får juridiske og sosiale følger.
Nå endrer Haugerud på flere parametere. Forholdet mellom Johanne og Johanna (Selome Emnetu) i «Drømmer» er neppe lovstridig, selv om de moralske aspektene presser seg fram. Det er snarere en film om konsekvensene av en forelskelse, som trolig er gjensidig. Her er det dessuten jenta som forteller, om en tiltrekning mot og mellom samme kjønn.
Trilogien «Sex, Drømmer, Kjærlighet»
Johannes fortellerstemme, i kombinasjon med dialogene og samtalene som utspiller seg mellom henne og bestemoren (Anne Marit Jacobsen), henne og moren (Ane Dahl Torp), og noen til, blir metagrepet Dag Johan Haugerud benytter seg av i denne andre filmen i trilogien «Sex, Drømmer, Kjærlighet». Ella Øverbye (jenta i Dag Johan Haugeruds «Barn») skaper Johanne-skikkelsen med stort nærvær, mye indre følelsesliv og drømmende utstråling, også gjennom måten hun forteller det hele på.
«Sex» vant nylig fire Amanda-statuetter. Den tredje filmen «Kjærlighet», fikk kritikerprisen under filmfestivalen i Venezia. Den får norsk kinopremiere først til jul. Filmene er frittstående, men det de har til felles er den dyptborende og reflekterte, likevel nesten hverdagslige samtalen rundt livsomveltende hendelser og erfaringer.
Les intervju med Dag Johan Haugerud: – Etter den første gangen er du aldri uskyldig igjen
Både «Sex» og «Drømmer» handler om begjær og konsekvenser, sistnevnte med handling lagt til en intellektuell og kunstnerisk middelklasse med gjenkjennelige figurer og sosiale spill. Johanna er lærer og kunstner, utdannet fra kunsthøgskolen. Hun underviser i fransk, men jobber med ull og strikking innen kunsten. Johanne faller, som slått av lynet, eller lyset, og hun faller dypt.
Alle tankene hennes dreier seg om Johanna, hvordan hun ser på henne, væremåten, kroppen hennes, skjerfene, genserne og strikkeplaggene hennes. Hvordan kan Johanna ha ull rett på kroppen uten ubehag? Det sanselige ligger i den forelskedes tanker, fantasier og forestillinger, snarere enn i det fysiske og uttalte. Det er et fantastisk manus Haugerud har skrevet, og dialogen skapt dels sammen med skuespillerne, er blant det aller beste han har skapt.
Bjørvika og Barcode i filmen
Samtidig speiles Haugeruds sikre sans for det taktile i måten han benytter arkitektur og interiør, og gjennom filmen dans som i bevegelse og kropp. Og etter hvert som Johanne besøker Johanna hjemme under påskudd av at hun vil lære å strikke – den fargesterke, gyllenopplyste leiligheten hennes med garn og ull. Det myke, varme og organiske ligger både i bildene og i fortellingen, i kontrast til de forblåste fasadene i Bjørvika og Barcode i Oslo, rundt Pipervika og til Rådhusplassen.
«Drømmer» er i likhet med «Sex» – med handling lagt til de nye bydelene Økern og Løren – en film hvor Oslo spiller en rolle i seg selv både visuelt og som psykologisk komponent. Det er en historie om den første forelskelsen og den seksuelle oppvåkningen, om det forbudte, skamfulle og grenseoverskridende. Johanne skriver ned alt hun har opplevd og følt og fantasert rundt Johanna. Et stykke «virkelighetslitteratur», hvor kun Johanne selv vet hvor det virkelige slutter og drømmene eller det innbilte tar over.
Dialogen og de forsiktige, likevel omfattende konfrontasjonene på tvers av tre generasjoner gjør «Drømmer» underfundig, undrende og komisk underspilt, uten å slippe det personlige alvoret av syne. Og det gjennom mødrene i filmen og deres reaksjoner at Haugeruds humor blir gjenkjennelig og drivende.
Les også: Renate Reinsves prestasjon gjør Halfdan Ullmann Tøndels «Armand» rystende og god
Intimitet og begjær
Johanne utløser en aldri så liten lavine når moren Kristin og mormoren Karin etter hvert får lest boken hennes. Mens de tar innover seg det svimlende rundt et mulig forhold mellom et barn og en voksen, innser de også hvor inderlig de selv savner intimiteten og begjæret Johanne resonnerer seg fram til i sine egne liv: «Det er det alle drømmer om, er det ikke. At noen skal ville ha dem. For hva er du om ingen vil ha deg? Du er ingen», slår Johanne fast.
Det er Karin som først får lov å se Johannes bok. Hun lar seg ikke lett sjokkere, eller skjuler hun det bare godt når hun leser barnebarnets utleverende privatlivshistorie? Som poet selv er Karin imponert over kvaliteten på Johannes bok. Kanskje kan hun høre med redaktøren sin om det kan utgis? Anne Marit Jacobsen er formidabel i rollen, lett boblende og lekende med det underforstått komiske i hele den absurde situasjonen.
Anne Marit Jacobsen og Ane Dahl Torp
Moren Kristin blir redd og såret. Også over seg selv som ikke har merket hvordan Johanne har hatt det. Forelskelsen slik datteren skildrer den er altoppslukende, men hva kan egentlig ha skjedd? Det Johanne har skrevet er ikke nødvendigvis hele sannheten, eller hele løgnen. Scenene mellom Jacobsen og Ane Dahl Torp slår stille gnister, som to sårede dyr som individuelt slikker sår de ikke ante de hadde.
I en annen sentral scene ender Karin opp med å undre seg over hvorvidt Gud er svensk og ellers over sex hun ikke har hatt eller bøker hun ikke har skrevet. En venninne gir hun oppfordringen: «Ja, men skriv om det da. Det er ikke for sent».
Les også: Hun har skrevet en lysende minnebok over sin døde mor (+)
Det er en parafrase over Gunnar Eklöfs femdelte dikt «Tag och skriv» (1941), som det også direkte siteres en passasje fra i filmen. Den delen som apropos Johannes resonnement handler om at mennesket bygger seg selv ut fra ingenting: «I verklighet är du ingen», sier Eklöf.
Eklöf bruker betegnelsen «ett tänkande känsloliv», og det er nettopp det Haugerud demonstrer i «Drømmer». Vi liker å tro at filmen spinner ut fra den svenske lyrikerens livsanskuelser. «Endast som vittne är människan till: Tag och skriv!», formaner Eklöf. Mormor Karin tar det til seg, Johanne tar det til seg intuitivt, og det har åpenbart truffet Haugerud.
Det hele er dirrende ivaretatt av et nydelig ensemble. I første rekke Ella Øverbyes bærende og omskiftelige rolle mot Selome Emnetus livsbejaende og naturlige tolkning av den ambivalente Johanna. Ane Dahl Torp og Anne Marit Jacobsen har begge den naturlige og instinktive tilstedeværelsen og evnen til samhandling som er så essensielt for troverdigheten i Dag Johan Haugeruds filmer.
