---
6
KONSERT
Nick Cave & The Bad Seeds
Oslo Spektrum
---
Vi har sett Nick Cave mange ganger opp gjennom årene. Vi har sett han holde rene vekkelsesmøter. Vi har sett han rase fra seg i så vel i rus som sorg. Men nå har vi også sett han holde en messe for gleden, for livet. I Oslo Spektrum snudde Nick Cave ryggen til alt smålig og viste heller hvordan musikken kan bære både han og oss gjennom de vanskeligste tider. Resultatet ble en klubbkonsert for ti tusen sjeler. Og på det nye albumet «Wild God»s premisser.
Nick Cave og bandet The Bad Seeds turnerer Europa med det nye albumet «Wild God» og en god bunke eldre sanger. Han inntok Oslo Spektrum med et flir om munnen, hoppende ned på den lange catwalken som gikk på tvers av scenen, fra ende til ende. I to og en halv time holdt han en konsert som trolig er hans beste i Norge siden de kaotiske kveldene på klubben Sardines for snart førti år siden. For publikum på gulvet i Oslo Spektrum, ble denne kvelden vel så intim, men langt fra så kaotisk.
Nøyaktig midtveis i konserten setter Nick Cave seg bak flygelet og ruller ut den nye låten «Joy». Han våkner en morgen «with the blues all around my head, I felt like someone in my family was dead». For Cave er drømmen en realitet etter at sønnen Arthur falt i døden, 15 år gammel i 2015. I 2022 døde også hans eldste sønn, 31 år gammel. En konsert hvor Cave framfører både nye sanger, komponert i bunnløs sorg, og gamle fra da han var en svartsinnets fyrste, må nødvendigvis veksle mellom lys og mørke, håp og bunnløs fortvilelse.
«Joy» bygger seg opp rundt spøkelset av gutten ved sengestolpen som hjemsøker faren og insisterer på at nå er det nok sorg. Nå er det tid for glede. Det blir kveldens høydepunkt, hvor publikum knapt leer en finger eller trekker pusten. Cave gjør sangen til en metafor på verden slik den ser ut akkurat nå, og det er helt stille i det store lokalet idet han ber om nåde før koret løfter seg opp under taket. Det er en versjon fra skyggene, som stråler av lys.
Les også: Tons of Rock slipper ni nye band ut av sekken foran neste års festival
Nick Cave i Oslo Spektrum
Første gang vi så Nick Caves personlighetsforandring var nettopp i Oslo Spektrum i 2017. Årene i forveien hadde han helst brukt konsertene som utløp for det man kan kalle arroganse og publikumsforakt. Det som traff oss var Nick Cave ytterst på en planke foran scenen, med utstrakte hender som både ga og tok imot ekstasen fra et publikum som knapt trodde det de så og hørte. Siden har vi sett han blant annet på Øyafestivalen. Nick Cave er blitt den mest usannsynlige humanisten blant alle artistene som en eller annen gang har funnet det være seg Gud eller sine egne fans.
Cave har alltid sunget om Gud, og Djevelen for den saks skyld, men kontrakten han nå har med publikum synes å ha blitt hellig. Han løper, hopper, svaier, småsnakker og kjæler med publikum, med utstrakte hender, hele konserten gjennom. Han ser hver og en, smeller og gneller og kjefter innimellom, godartet sådan, men mest av alt har han oppdaget seg selv. Han ruller det hele i gang med «Frogs», den stilleste av de mest intense sangene fra det nye albumet «Wild God».
Den går rett til kjernen av alt han står for, inspirert av den gammeltestamentlige historien om Kain og Abel og med en brutal inngang til en dypere historie om anger og tilgivelse. Vi vet hva vi har kommet for, og vi vet at kommer til å få det når han fortsetter med ytterligere to sanger fra den nye platen, det etter hvert mektige tittelkuttet og så den nær religiøse «Song Of The Lake».
Red Right Hand
Her gjenskaper Cave de svaiende arrangementene som dominer albumet og i måten han bruker stemmen på. Hans karismatiske fortellerlyst åpenbarer seg når han inderlig og tett på messer fram budskapet. Døden til tross, den tidligere menneskesky mørkemannen er blitt en artist som utstråler selve livet i seg selv. I musikken, på nettbloggen Red Right Hand og i filmer. Og selvsagt på konsertscenen.
Kris Kristofferson er død: Noen minner fra de gode tidene
The Bad Seeds-medlemmene
The Bad Seeds er i storform, med en heltent George Vjestica på gitarer, Thomas Wylder på trommer, Jim Sclavunos på perkusjon, Radioheads Colin Greenwood som har erstattet en syk Martyn P. Casey på bass, og Carly Paradis på keyboard. Turneen er forsterket med fire sangere, blant dem T Jae Cole og Janet «Cookie» Ramus, sangere Motown ville rappet på flekken om de kunne. De bidrar til en fantastisk soulmettet rockekonsert der både crooneren og punkeren Nick Cave kan spøke i bakgrunnen. Og innimellom den gamle Cave.
Mens han gjør en soulversjon av «Red Right Hand», som er det nærmeste vi har hørt denne låten spilt med perfeksjon i livesammenheng, henter han opp en fyr på catwalken og synger verset om selvrespekt. Der står fyren i en «shitty» T-skjorte (Caves ord) med påskriften «Suck my d**k». Det er uvisst om fyren i T-skjorten hadde sitt livs kveld, men gliset tydet på at det i hvert fall var kveldens høydepunkt for Cave.
Det skal handle mye om barn, om ondskap og vondskap, anger, bot og sjelesorg. «O Children» er på overflaten den vakreste sangen fra det doble albumet «Abattoir Blues/The Lyre of Orpheus», men den kommer også denne kvelden med knuste hjerter og nøklene til Gulag. Cave svaiende foran som en emosjonell orkesterleder som her dirigerer publikum. Og så koret varmt i bakgrunnen. Det er en sang som betyr mye for han, en sang som betyr mye for mange.
Cave er en gudbenådet historieforteller, og han forteller også mellom låtene. Som at neste sang er en skrekkelig historie med en lykkelig slutt. Nei, det er det ikke. Det er en skrekkelig historie med en skrekkelig slutt, om en jente som het Bee og som bodde på Jubilee Street. Caves høyre hånd, felespiller, gitarist og lydmaestro Warren Ellis, kravler over tunge strenger badet i blodrustrødt lys, med Cave dansende foran i en nedstrippa versjon av den knallharde punkinspirerte låten hentet fra «Push The Sky Away»-albumet, og som Cave returnerer til i «Wild God».
«From Her To Eternity».
«Look at me now», messer han mens han danser på planken, løper mellom publikum og flygelet på scenen og tar slutten ømt hamrende på tangentene og så ut igjen. Vi ser han. Han hopper, flyr, hamrer og roper. For tretti år siden ville han ikke gått nær en publikummer om han ikke så sitt snitt til å rive til seg et vinglass. Nå løper han fram for å stryke fingrene sine mot så mange fremmede han kan rekke over.
Faktisk vinker han folk nærmere, som om det er mulig å komme nærmere. «Jeg vil fortelle om en jente», bjeffer han brått og kaster seg ut i «From Her To Eternity». Også denne i en nedstrippa, beksvart versjon, og en av hans aller eldste denne kvelden. Så øker stormen i styrke, Cave gliser rått, remjer utover Spektrum mens hendene stryker publikum og Ellis hamrer på gitaren som en sveiseblind Pete Townshend.
Det veksler mellom det harde og høyenergiske, og det lavmælte, ømme og insisterende. Intensiteten er uansett høy, også nå han går inn i de aller mørkeste rommene av hans nyere låtkatalog. «Dette er en vanskelig sang å synge, men vi skal forsøke», sier han ved pianoet igjen. Under «A Long Dark Night» bærer stemmen så vidt og tårene er ikke langt unna. Det er den endelige sangen om sorg, om fortvilelse og erkjennelse, her spilt og sunget som en stor og mørk hymne. Koret støtter, og Ellis på fela. Dette er natten ingen vil oppleve, men Cave synger den som om han gjør det for alle dem som gjort det. Oslo Spektrum er helt tyst.
Nye låter: Danser med demoner og jakter på lykken
Warren Ellis
Så insisterer han på nok en vakker sang, «Cinnamon Horses». Igjen nedpå, inderlig og ja, vakkert så det gjør vondt. Mange har etterlyst mer gitar og ståk på denne turneen, men det er ikke der vi er. Gå man på en Nick Cave-konsert i 2024 for å oppleve villmannen og dommedagsbasunen, er man noen tiår for sent ute. Dessuten løfter de fire koristene sangen til en høyde gitarer aldri vil være i nærheten av. Tusen takk, sier Cave. På norsk. Han skal si de to ordene mange ganger denne kvelden.
Men vi skal selvsagt ha gitar også. Og punka fele som bare Warren Ellis kan spille den. Det skal handle om Elvis, født under en storm og nå tordner det, regnet og bassen hamrer og Cave svinger hammeren og skriker som var det dødsralling og ikke fødsel. Det er en formidabel versjon av «Tupelo», blytung, hard og uforsonlig. Og vi er «fucking beautiful people», må vite.
Derfra og ut skal det veksle mellom det hamrende og det helt nydelige. Blant sistnevnte kategori er «Conversation» fra «Wild God» som her går opp i de vakreste sfærer før den kommer for nærme flammen og tar fyr. Når Cave her synger «You are Beautiful», synger han til hver enkelt av oss, og igjen lytter Spektrum som i andakt.
Les også: TV-serie om Leonard Cohen og Marianne Ihlen – langt og lyrisk kjærlighetsdrama
«Mercy Seat» og Grinderman
Vi får noen sanger fra litt spredte album. En formidabel «Mercy Seat» med akustisk gitar, et glanseksempel på at denne kvelden står musikken og tekstene i sentrum. Videre «Withe Elephant», Grinderman-låten «Palaces of Montezuma» blant ekstranumrene, «Bright Horses» fra «Ghosteen»-albumet, hvor Ellis med fela sparker fra seg som om han vil holde djevelen fra livet. Vi får «I Need You» fra «Skeleton Tree» og «Carnage» fra Caves og Ellis’ plate uten The Bad Seeds. Og vi får «Final Rescue Attempt» med et allsangkor av klasse og en forrykende felesolo fra Warren Ellis.
Høydepunktene kommer tett nå det drar seg mot slutten. Cave gjør «Papa want leave you, Henry», en rimelig eksplisitt sang om skam og brutalitet, til en vuggesang. Så nydelige «O Wow O Wow (How Wonderful She Is)» som både handler om og er dedikert til Anita Lane, Caves gamle venn, kjæreste og bandkollega fra The Birthday Party-tiden og tidlig Bad Seeds, som døde i 2021. Det er en rørende hyllestsang med video og bilder av henne på veggen og stemmen og latteren fra en telefonsvarer. Og før en kanskje unødvendig versjon av «Into My Arms» framfører han den ultimate lekne versjonen av «The Weeping Song», klappende og lokkende slik at ikke en sjel tør å forlate lokalet i frykt for å miste et sekund av den magiske seansen.
Denne kvelden har Nick Cave vist hvilken samlende kraft han har. Det er godt han ikke ble prest. Eller politiker. Men budskapet han gir på tampen, «so keep your candles burning», det tar vi med oss.
