---
ROMAN
Margreth Olin
«Song til mor»
Oktober
---
Filmregissøren Margreth Olin viser at hun ikke bare kan skrive med bilder, men også med ord. Det er en språkbevisst og klok debutant som står fram med boka «Song til mor». Kjærligheten til foreldrene og kjærligheten mellom foreldrene lyser gjennom boka, det hele omsluttet og vevd inn i den mektige naturen i Oldedalen i Nordfjord. Slik Margreth Olin også presenter den i dokumentarfilmen «Fedrelandet» (2023). Filmen og romanen er i dialog gjennom store deler av teksten.
Margreth Olin er ikke kjent for å vise fram konfliktfrie soner og idylliske familieforhold i sine filmer. Snarere er det provokasjonen og de uredde standpunkter som har preget de mest kjente filmene hennes. Som gjennombruddsfilmen «Kroppen» fra 2002. I den brukte hun seg selv i en dristig utforskning av kroppsidealene som påtvinges unge kvinner gjennom reklame og media. Hun har også tatt klart standpunkt for de utsatte blant oss, slik hun gjorde i en av sine første filmer, «Onkel Reidar» om onkelen med Downs syndrom. Forholdet til onkelen blir også beskrevet i den nye romanen.
Den syngende isbreen er et kraftfullt barndomsminne som åpner «Song til mor». I Oldedalen er det hele tre isbreer som er synlige mellom de bratte fjellene, alle deler av Jostedalsbreen Nasjonalpark. Den mektigste er Briksdalsbreen. Bare fem år gammel er hun da faren tar henne med til brekanten, der hun kan se og høre isbreen synge.
Respekten for naturen, og den store gleden over å være en del av den gjennomsyrer den lille romanen. Men her er ingen idyllisering. Teksten trekker fram grufulle minner om store steinras som utslettet hele familier. Margreth Olin ramser opp navnene deres, hele 16 med samme etternavn forsvant i fjorden i 1905. Tilsammn 135 mennesker døde i de to store raskatastrofene i 1905 og 1936.
Anmeldelse Jan Kjærstad «Valgdager»: Sagaen om sosialdemokratiet
Det er likevel en misunnelsesverdig barndom og oppvekst som beskrives i «Song til mor». Og sånn sett original og annerledes sett i forhold til de minebelagte foreldre- og barn-landskaper som normalt dukker opp i bøker. Der man prøver å skrive av seg en barndom. Margreth Olin skriver seg inn til en barndom med mye sang og myke hender. Den kan virke som den rene idyll, kanskje provoserende idyllisk. Men det er frydefullt å lese om så mye godhet og kjærlighet og forståelse.
Det er ingenting pompøst eller sentimentalt i denne skriften. Snarere er det klarheten, enkelheten og den fine flyten i setningene som er slående. Som når Olin skriver om den store tryggheten hun alltid følte i barndommen, og skriver om foreldrene at «dei fekk med merkesteinane heimanfrå».
Hun skriver om den alltid syngende mora, som også var en slik makeløs forteller. Hun som helt i slutten av romanen innrømmer overfor sin suksessrike datter at hun alltid hadde en hemmelig drøm om å skrive barnebøker. Forfatteren Margreth Olin hyller henne på denne måten: «Dei store forteljarane. Tarkovskij, mor mi og Jostedalsbreen». Vakrere kan det vel knapt sies eller skrives.
Les også: Carl Frode Tiller til Dagsavisen: Folk tenkte nok sitt. Men diktning fins (+)
Som leser blir man blir nesten misunnelig, i alle fall dypt rørt over alle disse kjærlige ordene som flyter på linjene i denne lille boka. Fint å lese romaner om godheten og ømheten mellom barn og foreldre. Men alt har en slutt. Og «Song til mor» slutter med døden. Moren får et dødelig hjerneslag like etter at filmen «Fedrelandet» er vist på storskjerm i Oldedalen.
Margreth Olin beskriver de siste dagene og timene med den døende moren på sykehuset. Det er ingen idyll, det er alvor og sorg. «Du ser døden i rommet, at han omsluttar oss og slår pusten ut av oss», skriver hun. «Song til mor» er en roman med mye lys og mørke.
