---
5
FILM
«Den siste reisen - Tilbake til Rivieraen»
Regi: Filip Hammar & Fredrik Wikingsson
Sverige – 2024
---
Svenske «Den siste reisen - Tilbake til rivieraen» ble en overraskende stor publikumssuksess i hjemlandet. Faktisk den mest sette dokumentaren i svensk filmhistorie, og Sveriges offisielle bidrag i Oscar-kategorien Beste internasjonale langfilm neste år. Lett å se hvorfor. Dette er en oppriktig morsom, sjarmerende og tidvis rørende «feel good»-dokumentar av og med TV-personligheten Filip Hammar. En tidligere journalist som har stått bak en rekke populære TV-prosjekter sammen med bestekompisen Fredrik Wikingsson.
«Filip & Fredrik» har i over tjue år spilt inn reisebrev, reportasjer, valgvaker og skjult kamera-stunts, i tillegg til å ha regissert spillefilmen «Tårtgeneralen» (2018) sammen. I sistnevnte var Filips pappa Lars Hammar en av rollefigurene; en eksentrisk raring som også har vært en gjenganger i radarparets populære podcast. Den fraskilte dynamoen Filip gir inntrykk av å være en «høyt oppe og langt nede»-fyr (ifølge podcasten deres sliter han med bipolar lidelse): et energisk følelsesmenneske som er molefonken over at faren Lars mistet livsgnisten etter å ha entret pensjonisttilværelsen.
Lars Hammar var en folkekjær fransklærer som hadde store planer om å vie pensjonistlivet til å reise ut på eventyr gjennom Frankrike sammen med kona Tiina, men isteden satt han seg godt til rette i en nedslitt skinnstol fra Belgia. Der ble Lars sittende, mens han sank stadig dypere ned i en depresjon, grublet over døden og lagde mentale lister over sykdommene til gamle venner. Passiviteten har forårsaket helseplager og konstante smerter, som sønnen Filip mistenker er mest psykosomatiske. Han frykter at gubben kommer til å dø i den fordømte lenestolen med mindre noe drastisk forandrer seg, så han forbereder en stor overraskelse til pappas åttiårsdag.
Les også: «Joker: Folie à Deux»: Umusikalske klovnestreker
De skal gjenoppleve familiens ferieturer til Frankrike, og forhåpentlig skape en gnist som vil gi Lars livsgleden tilbake. Filip går veldig langt for å gjenskape godfølelsen fra den frankofile farens lykkeligste minner. Han kjøper en nøyaktig kopi av familiebilen de putret rundt i på åttitallet: en knall-oransje, klaustrofobisk Renault 4 med en toppfart på seksti kilometer i timen, som treffsikkert beskrives som «Europas mest omkjørte bil». Målet er at de skal kjøre fra familiehjemmet i Köping, gjennom Tyskland og opplevede de mest pittoreske områdene i Sør-Frankrike - pappas favorittsted på kloden.
Filip har booket de samme appartementshotellene familien bodde på tilbake i bedre tider, samler gamle venner og har planlagt en rekke overraskelser. Bestekompisen Fredrik Wikingsson er mer skeptisk og litt usikker på hvorfor han egentlig presses til å være med på denne familieturen, men blir plassert i baksetet som moralsk støtte og medhjelper. Filip har store ambisjoner om at denne reisen vil forvandle livet til faren, vekke hans appetitt på opplevelser og få ham tilbake til sitt gamle seg. Den planen går rett i toalettet innen de engang kommer over svenskegrensen.
Les også: Renate Reinsves prestasjon gjør Halfdan Ullmann Tønders «Armand» rystende og god
Pappa Lars faller på baderomsgulvet i et hotellrom i Malmø, og ender opp på sykehuset. Den lille energien Lars har igjen fordufter, og han føler ikke engang at han er i stand til å komme seg opp av rullestolen. I mellomtiden kjører Filip og Fredrik på egenhånd til den franske grensen i påvente av at Lars kommer seg til hektene, mens de drikker tett og snakker ut om tingene. Vi får samtidig en fornemmelse av at Filip ikke bare gjør dette for sin pappa, men også seg selv. Et utslag av midtlivskrise, en kamp mot sin egen rådløshet og en stanakket uvillighet til å konfrontere at faren nærmer seg slutten av livet.
Kompisen Fredrik sier på et punkt at Filip er veldig flink til å blokkere ut ubehagelige ting, og har den typen personlighet som prøver å forme virkeligheten etter sin egen optimisme. Han nekter plent å innse at faren er veldig redusert, og ikke nødvendigvis vil bli som før med litt viljestyrke, positivitet og livsglede. Man kan ikke bare ta seg sammen og skjerpe seg litt for å overvinne alderdommen. Det er forhåpentligvis ingen spoiler at pappa Lars etter hvert blir med videre på reisen, eller at han fortsatt er i live og var til stede på filmens verdenspremiere.
Lars er åndsfrisk, men fysisk skrøpelig - og går rett ned i kjelleren igjen så fort han møter litt motgang. Han er en kilde til en del vittige episoder, men det er samtidig vondt å se at den gamle mannen knapt har energien til å løfte et vinglass. Så det forblir et åpent spørsmål om denne langturen egentlig er en kilde til livsglede eller blir en betydelig belastning for en sliten sjel. Filip prøver i stadig mer absurd grad å detaljstyre denne ferieturen for å gjenskape barndomsminner, og oppnå det resultatet han ønsker med økende desperasjon. Noe som inkluderer å leie en snakkende papegøye, og ansette skuespillere fra et fransk statistbyrå for å iscenesette en krangel i trafikken.
Les også: «So Long, Marianne» er et langt og lyrisk kjærlighetsdrama
Fint lite går i henhold til Filips plan, og hans dedikasjon til å glede faren er omtrent like feilvurdert som den er rørende. Utgangspunktet er såpass sterkt at dette kunne ha blitt en underholdende spillefilm, selv om enkelte hendelser føles mer regisserte enn andre. «Den siste reisen» er i overkant manipulativ, mens et bombastisk musikkspor sveller opp og kamerateamet fanger opp imponerende tablåer av fransk idyll i skumringstimen med sveipende dronekameraer. Filmen er ikke redd for å smøre på med sterke følelser, men de kommer fra et genuint sted.
