---
KUNST
Constance Tenvik
«Tio-tio-tinx»
Munchmuseet, Oslo
Til 26. januar 2025
---
Det er jo, enkelt og greit, utrolig komisk at den ultrakonservative superegoisten Elon Musk ønsker å kolonisere planeten Mars. Det synes i hvert fall jeg, og det er jeg blitt minnet om fordi jeg har vært og sett kunstneren Constance Tenviks «Solo Oslo»-utstilling i Munchmuseet. Jeg skal ærlig innrømme at forventningene ikke var de høyeste, men jeg ble, om ikke blåst av banen, så i hvert fall litt overveldet da jeg kom inn i museumsbyggets tiende etasje. Der veltet skjønnheten mot meg i form av høystrakte og fargesterke jacquardvevnader, diverse skulpturelle elementer og en leken filmsekvens, alt med de antikke, greske gudene som omdreiningspunkt.
Som så ofte før har Constance Tenvik tatt utgangspunkt i et litterært forelegg. Denne gangen er det den antikke komedien «Fuglene» av Aristofanes fra år 414 før vår tidsregning. Han regnes som komediens far, og hans teatertekster (mest kjent er «Lysistrata» om kvinneopprøret) er like aktuelle i dag som de var for 2400 år siden: Menneskelig dårskap går ikke ut på dato.
Les også: I Norge er alle sosialdemokrater. Også den søkkrike aksjespekulanten i Jan Kjærstads roman
Kjernen i historien er at to menn flykter fra Athen fordi de er lei av gudenes vrede og mer verdslig krangling, søksmål og misunnelse. De oppsøker fuglenes verden, der de sammen bygger et rike i skyene for å herske over menneskene og blokkere for gudene. De blir oppsøkt av flere mennesker, inntrengerne setter seg i gudenes sted, og konfliktene hoper seg opp. Dårskapen blir morsommere og morsommere.
Constance Tenvik vever på Munchmuseet
Constance Tenvik forholder seg fritt til forelegget. Filmen viser et guddommelig bakkanal der velvilje, kjærlighet og glorifisering gradvis blir erstattet av selvtilfreds misunnelse, svik og åpenlys krangel. På vevnadene viser hun fortolkninger av egne malerier. De er ganske grafiske i formen, men overføringen til jacquardvev gir de i utgangspunktet overdrevent naivistiske maleriene en ekstra kvalitet som tilfører bildene detaljert klarhet.
Les også: Årets utgave av Høstutstillingen har noe for alle
Hun utnytter det flere etasjer høye rommet til fulle, men hun sørger samtidig for å grunne opplevelsen med to malte stålskulpturer med hoder formet i tekstil av stykkets to hovedpersoner. Oppsettet er organisert som på en tradisjonell titteskapsscene, men når du går rundt oppdager du at vevnadene har fine baksider. Sentralt i installasjonen finner du et stativ med fargesterke vingepar av den typen som gjerne brukes som teaterrekvisitt. Så her er det masse pekere til fugler.
Utstillingen med den merkverdige, fuglelydinspirerte tittelen «Tio-tio-tinx», fremstår som et «gesamtkunstverk», et allkunstverk som kombinerer musikk, dans, film og billedkunst i flere former. Constance Tenvik (født 1990) har for vane å ta i bruk et vell av materialer, sjangre og uttrykksformer, og hun presenterer det mangefasetterte verket med sterke farger og fengende musikk. Med flere dansere fra operaen har dansen fått en sentral plass i filmen. Noe som ikke er det minste rart, for i magasinet D2 fortalte Tenvik at hun syntes det ville være «(…) trist om det var flere som så dansevideoene mine enn kunsten min.»
Metteson, Harald Beharie og Ine Marie Wilmann i film
Filmen er en fest på flere måter, ikke minst for dem som er opptatt av kjendiser. Musikken er laget av den profilerte, Berlin-baserte DJen Ellen Allien, mens vi blant filmens skuespillere finner artistene Metteson og Sei Selina, kunstneren og modellen Inti Wang, danser, koreograf og Hedda-prisvinner Harald Beharie - og skuespillerne Kathrine Thorborg Johansen (Gro Harlem Brundtland i «Makta»), Henrik Holm (Even i «Skam») og Ine Marie Wilmann (kjent blant annet fra filmen om Sonja Henie og «Troll»).
Med en slik mobilisering av kjente fjes kan Constance Tenvik fort stå i fare for å bli avfeid som en hipsterdronning. Bortsett fra at det begrepet antagelig er utdatert allerede, er det én vesentlig faktor som gjør antagelsen til skamme: Hun makter å gi den fascinerende, antikke historien samtidsrelatert gyldighet. Med sin blanding av alvor og skjemt i kombinasjon med hennes lekne, formmessige fleksibilitet åpner hun tematikken og lar publikum bli medspillere. Og ved å sette menneskenaturens ytterpunkter opp mot hverandre, skaper hun en leken og inviterende installasjon som det er en glede å dykke ned i.
Les også: Arif på Munch har mye å gi (+)
Constance Tenvik ser galskapen i Elon Musk
Når utstillingen også makter å få oss til å se galskapen i Elon Musks kolonialistiske prosjekter i verdensrommet (han er indirekte nevnt i den innledende veggteksten) og knytte det til en grunnleggende, menneskelig svakhet, ja da har Constance Tenvik greid å veve inn perspektiver av et format vi knapt kunne drømme om.
Men alt dette er for så vidt underordnet den gleden den visuelt løsslupne og lekne installasjonen kan gi publikum.
