---
MUSIKK
Tindersticks
«Soft Tissue»
City Slang
---
Tindersticks har laget noen av de mest stemningsmettede sangene vi har hørt på plate de siste 30 årene. Konsertene deres har vært utsøkte studier av smektende melankolsk musikk og smart påkledning, med hjertet langt utenpå både skjortene og dressjakkene. Stil og god smak satt i system. 31 år etter deres første album kommer albumet «Soft Tissue», med påfølgende konsert på Sentrum Scene i Oslo 10. oktober.
Tindersticks begynte som så mange andre som en entusiastisk kameratgjeng som spilte sammen med store ambisjoner, og som startet plateselskap for å gi ut sine egne plater.
Det første albumet etter at gjengen fra Nottingham hadde fått en platekontrakt, bare kalt «Tindersticks» (1993), viste dem som et spennende nytt alternativ, med sanger som ga ny mening til begrepet «stemningsfullt». Frontmannen Stuart Staples var ingen stor underholder, men sang innstendig og overbevisende. En så lidenskapelig stemmebruk kan hos andre tippe over i det parodiske, med Staples beholdt troverdigheten.
I tillegg spilte gruppa som om de hadde vært europeere, ikke briter, hele sitt liv. Husk at dette skjedde mens britpop var dagens nye orden, en langt mer utadvendt bevegelse enn alle disse nedtrykte betraktningene til Tindersticks. De ble så vidt vi kjenner til aldri invitert på te hos Tony Blair i No. 10. Den første utenlandsturen til Tindersticks kom som oppvarmingsgruppe for Nick Cave & The Bad Seeds, et oppdrag som passet godt til deres eget uttrykk. De har siden vært minst like store på kontinentet som i hjemlandet.

Tindersticks kom med dvelende og delikat musikk, som ofte ble beskrevet som mørk, melankolsk og trist.
– Dette har blitt sagt om oss hele tida, siden Stuart synger så lavt og dypt. Vi er ikke så triste mennesker egentlig. Mange av sangene er kanskje melankolske, men mange er laget med et glimt i øyet, med humor og ironi som gjør dem tragikomiske. Mange synes nok de er litt vanskelige, men vi hjelper aldri til med å forklare hva de handler om, sa gitaristen Neil Fraser som snakket på vegne av gruppa den gangen, og fortsatt er med i 2024. Staples selv har aldri vært lett tilgjengelig for intervjuer.
Fraser forklarte også de strøkne antrekkene gruppa stilte opp i: – De er komfortable, og vi synes musikken vår har så mye stil at det passer. Det er ikke for å skape distanse til rocken at vi ikke går i dongeri. Egentlig er vi som de fleste andre band – vi drikker og røyker altfor mye, avslørte han.
Det andre albumet het forvirrende nok også bare «Tindersticks» (1995). Her utviklet de denne formen til perfeksjon, med delikate produksjoner, smektende strykere og sublime sanger – bare med en tendens til å lage litt for lange album i den nye CD-alderen. Men sanger som «A Night In» og «Another Night In», sistnevnte fra «Curtains» (1997), var noe av det fineste det gikk an høre fra denne tida.
«Curtains» hadde også den åtte minutter lange monologen «Ballad Of Tindersticks», der Stuart Staples ironiserer over deres nye tilværelse: «Showbiz people/always there to be interested in what you say/we are artists/we are sensitive and important/We nod our heads earnestly».
«Bathtime» ble Tindersticks’ største singelhit, med en 38. plass på den britiske singellista i 1997. I Frode Gryttens novellesamling «Popsongar», 24 fortellinger knyttet til 24 sanger, er «Mr. Kevin Flynn» inspirert av denne «Bathtime». Men den eneste direkte referansen til Tindersticks i novellen er når hovedpersonen ser plakatene med navn på personer som skal hentes på flyplassen, og det står «Stuart Staples» på ett av dem.
Tindersticks har alltid vært noe for seg selv. Høyt elsket hos de spesielt interesserte, men ikke veldig godt kjent i de store publikumsmassene. Derfor var det mange som lurte på hvem som sang og spilte den følelsesladede sangen «Tiny Tears» i «The Sopranos», sesong 1, episode 12, mens mafiabossen Tony Soprano får et sammenbrudd på toalettet, og senere i samme episode så vidt unnslipper et drapsforsøk. Det var vel et bilde på den nedtrykte stemningen i mange av sangene deres.
– Folk sier så, og vi er vel sånne mennesker innerst inne. Vi har valgt å uttrykke oss slik, og det er mange som har sagt at de finner det oppløftende. Sangene inneholder mye optimisme også, som trøst for dem som måtte få dårlig samvittighet for å kose seg med andres elendighet på denne måten, sa de i et intervju i 2001, nå representert av Dickon Hinchliffe. Han kommenterte også deres overraskende medvirkning i «The Sopranos»:
– Vi var litt overrasket over at de ville bruke musikken vår i en så stor TV-serie, og vi gir den ikke bort til hvem som helst. Sangene våre lever et stykke ute på kanten, og et sammenbrudd kan være en del av livet, mente han.

Tindersticks har spilt i Oslo en rekke ganger. Selv har jeg et spesielt forhold til konserten på Rockefeller i september 1997, den siste kvelden jeg var ute før tunge ryggproblemer holdt meg hjemme i nærmere et halvt år. Denne vinteren ble Tindersticks’ tristesser symbolet på det gode utelivet, og alt jeg gikk glipp av. Heldigvis kunne jeg hjemmefra glede meg over at oppvarmingsbandet Cornershop fikk den samme vinterens flotteste singelhit, med «Brimful Of Asha».
Da Tindersticks omsider kom tilbake til Oslo, til Konserthuset i 2001, var jeg selvfølgelig på plass, og fikk nyte gruppa med fullt strykeorkester i ryggen, lokale musikere de hentet inn for hver by på turneen. En luksuriøs kveld som viste fram Tindersticks fra deres beste sider.

Tindersticks fortsatte å gi ut plater med jevne mellomrom, bortsett fra at en viss slitasje holdt dem borte i fem år, fra 2003 til 2008. «Albumene til Tindersticks har vært begivenheter i over 25 år nå. Som alltid høres det nye ut som et av deres beste», skrev jeg om «No Treasure But Hope» i 2019. I «The Amputees» sang Staples «I miss you so bad» som om ingen hadde gjort det før. Kunne dette bli for mye av det vonde? «Trees fall with no one to hear/ Tears fall into our beer», som han fortsatte i «Trees Fall»? Nei, det måtte være såpass.
Parallelt med deres album har Tindersticks laget musikk til en rekke spillefilmer, først og fremst ni soundtracks til den franske regissøren Claire Denis, de fleste av dem gitt ut på egne plater. Musikk som godt kan høres uten filmene, og også inneholder noen overraskelser – som «Les Salauds» fra 2013, der de framfører en coverversjon av Hot Chocolates «Put Your Love In Me».
Til å være et slags kultband har lyden av Tindersticks forbausende mye felles med denne britiske hitmaskinen fra 70- og 80-tallet. Hot Chocolate som vel er så langt nede på det alminnelige kredibilitetsbarometeret som det går an å komme, men som noen av oss alltid har hatt veldig stor sans for. Mest kjent for megahiten «You Sexy Thing», men også for en lang rekke sanger i den mer følsomme delen av popmusikken. Tindersticks-albumet «The Sometime Rain» fra 2012 begynte pussig nok med den lange monologen som het «Chocolate», tett fulgt av «Show Me Everything», som hørtes ut som den var snytt rett ut av en annen av Hot Chocolates største suksesser, «Emma».

Etter det ganske så eksperimentelle «Distractions» fra 2021 er det nye albumet «Soft Tissue» akkurat så vakkert som vi er vant til fra denne kanten. Åpningen «New World» er fullblods soulmusikk så det holder. «Baby, I was falling/but the shit that I was falling through/I thought it was just the world rising» synger Stuart Staples, med den gode følelsen av dårlig stemning. Høydepunktet er likevel smellvakre «Failing, The Light», som nær sagt selvfølgelig handler om gode minner som er i ferd med å forsvinne i mørket. Bra da at albumet slutter så fint som det går an med «Soon To Be April», noe så sjeldent som en ordentlig optimistisk sang om lysere tider.
