Kultur

Opera i djevelsk inspirerende utforbakke

Kast gjerne flere operaer i retning Vidar Magnussen. For publikum er det bare å komme seg opp av sofaen og ile til «The Rake’s Progress» på Operaen.

Dagsavisen anmelder

---

5

OPERA

«The Rake’s Progress»

Musikk: Igor Stravinskij

Libretto: W. H. Auden og Chester Kallmann

Regi: Vidar Magnussen

Med Thomas Atkins, Mari Eriksmoen, Aleksander Nohr, Tone Kummervold, Jens-Erik Aasbø, Astrid Nordstad med flere

Operakoret, Operaorkestret

Den Norske Opera & Ballett

---

I engelsk komedie fra 1700-tallet er en «rake» en fast rolletype: en rik, dekadent aristokrat som skruppelløst tar for seg av kroppslige nytelser og rusmidler uten tanke på nedturen som følger. «A Rake’s Progress» er også tittelen på en serie trykk laget av William Hogarth midt på 1700-tallet, en form for tidlige karikaturer som er blitt sammenlignet med dagens tegneserier og storyboards. «Progress» betyr i denne sammenheng utforbakke, og det er lett å forstå at bildeserien kan inspirere en opera.

Også som opera er «The Rake’s Progress» (1951) en karikatur, laget med en kombo av inderlighet og distanse som ofte kjennetegner komponist Igor Stravinskijs musikk. Inspirert av effektiviteten i Mozarts operaer tar han et skritt tilbake og vil undersøke mekanismene som får operaer til å virke: kjærlighet, grådighet, galskap, pakter, forbannelser, den uunngåelige døden – og spillet, som rommer sangen og musikken.

På overflaten blir rollefiguren Tom Rakewell fristet av den tvilsomme Nick Shadow – kanskje djevelen, kanskje Toms egen skygge – til å reise fra bygda og sin forlovede Anne Truelove til byen for å få kloa i en lettjent arv. Under dette ligger en haug dramatiske og musikalske referanser. Blant dem er Shakespeares fortelling om Venus og Adonis, som med John Blows musikk regnes for å være den første engelske operaen.

The Rake's Progress

Hos Stravinsky er handlingen i utgangspunktet lagt til 1700-tallet, men i librettoen pakker poet W. H. Auden moderne sarkasmer inn i rimmønsteret til engelske heltedikt. Når Tom, som jo helst vil slippe å jobbe, drømmer fram en maskin som kan gjøre stein til brød, er det tydelig at utsiktspunktet er etterkrigstid, industrialisering og masseproduksjon.

På en måte vil Stravinskij ha oss til å se alt dette utenfra, som et maskineri både han, publikum og karakterene kan manipulere. I det Tom reiser i retning London, bordeller og et giftermål med den skjeggete damen Baba, som betyr slutten for Tom og Anne, henvender Nick Shadow seg direkte til salen og slår fast at nå starter nedturen: «the progress of a rake begins.» Librettoen har flere slike metakommentarer, og etter hvert får også rollefigurene agens og mulighet til å påvirke og kommentere sin egen historie.

Les også: Blodig moro med «Hedda Gabler» (+)

Samtidig må denne moderne distansen jevnlig kollapse for at operamekanismen skal fungere. Tom vinner reforhandlingen med djevelen fordi hans Anne, som han aldri får, faktisk elsker ham. Og til syvende og sist vil han jo ikke dø.

The Rake's Progress

Vidar Magnussens regi rommer både utenfrablikket og omsorgen mellom karakterene i nennsomme illusjonsbrudd. Aktørene må for eksempel hjelpe hverandre med å løfte opp og krype under flere lag av florlette baktepper med 1700-talls landskapsbilder for å komme inn på scenen. Snart blir det oversatt til flere lag av bevegelse der varianter av librettoens sedaner – stoler på hjul – blir flittig brukt.

Les også: «So Long, Marianne»: Et langt og lyrisk kjærlighetsdrama

Hogarts maleriserie, industriens samlebånd og moderne sedaner samkjøres når en rekke av arbeidere bærer innpakkede malerier ut av en bil og opp en trapp i uendelig loop mens Tom og hans to kvinner barker sammen foran dem. Det kan minne om trappescenene hos musiker og operaregissør Christoph Marthaler, og er veldig fint gjort.

Den ukrainske dirigenten Kirill Karabits er presis og har mye relevant repertoar i beltet. I partiene der orkesteret spiller alene, er klangen klar og balansert.

The Rake's Progress

I samspillet med sangerne savner jeg at orkesteret gir mer motstand, gjør mer enn å akkompagnere. Det er noe med den globale framdriften som ikke er helt løst, det går litt trått. Kanskje tåler musikken større kontraster. På lignende måte som maleri-serien til Hogarts, kan Stravinskijs musikk plutselig gjøre et sprang over i et helt annet rom, og disse bruddene kan bli tydeligere. Hovedscenen i Bjørvika er stor å fylle med kammerbesetning, men en litt mer løssluppen tilnærming kan gjøre mye.

Men at orkesteret holder tilbake, gir sangerne plass. Og solistene fikser spennet mellom det inderlige og det parodiske, mellom poesi og kabaret. Aleksander Nohr som intrigemaker Nick Shadow er forestillingens omdreiningspunkt med fleksibel sang og fin transformasjon fra tvilsom kompis til fullblods djevel. Astrid Nordstad som bordellmamma og Tone Kummervold som Baba turnerer det samme spennet og bygger sammensatte og uforutsigbare damer, mens Jens Erik Aasbø og Mari Eriksmoen kler hverandre som de mer stabile far og datter Truelove. Thomas Atkins viser den sårbare Tom gjennom å innimellom strekke operaidiomet mot musikal og kabaret.

Les også: Bokanmeldelse Tore Renbergs «Lorden»: Psykologisk thriller (+)

Scenografi (Gjermund Andresen) og kostyme (Christina Lovery) bruker koret aktivt og transformerer dem fra arbeidere på bordell til deltakere på auksjon til psykiatriske pasienter. Noen kyllinggule drakter og oppmarsjerte badekar blir mer visuelle effekt enn dramaturgisk funksjon for meg, men i sluttscenen på Londons galehus Bedlam finner uniformering av pasienter og personregi sammen på en fruktbar måte.

The Rake's Progress

Opera fra etter 1950 er sjelden vare i Oslo. Denne forestillingen gav meg følelsen av å bo i en litt større by. Det gjør ingenting at den i tillegg får husets eget solistensemble til å skinne.

Nå som Nasjonaloperaen har bestilt tre nye kammeroperaer med premiere i 2024 og 2025, er det enda viktigere at huset tar ansvar for å gjøre publikum kjent med musikk som binder det historiske standardrepertoaret sammen med vår tid.

The Rake's Progress