---
2
FILM
«Megalopolis»
Regi: Francis Ford Coppola
USA, 2024
---
Fint lite ville ha gledet meg mer enn å kunne si at «Megalopolis» er en mesterlig triumf og velkommen påminnelse om Francis Ford Coppolas fordums storhetstid. Men det ville dessverre være ren løgn; dette ufokuserte kaoset kvalifiserer ikke engang som et nobelt feilskjær. Vanskelig å forestille seg en filmskaper som har gått igjennom mer ekstreme bølgedaler enn Coppola: han startet karrieren med billige sexfilmer, regisserte noen av de største mesterverkene i filmhistorien og har de siste årene viet tiden til vin og eksperimentelle lavbudsjettproduksjoner. En mann som har opplevd enorm suksess, monumentale nedturer og i en alder av 85 år burde nyte pensjonisttilværelsen i ro og mak mens han myser mot solnedgangen med et glass selvprodusert årgangsvin.
Francis Ford Coppolas «Megalopolis»
Men nei. Isteden har Coppola cashet inn sine betydelige verdier, solgt sin kostbare vingård og investert vanvittige 1.2 milliarder kroner rett fra egen lomme for å få virkeliggjort drømmeprosjektet «Megalopolis». Et retrofuturistisk sci-fi-epos som har vært under utvikling i over førti år, og tidligere var på nippen til å bli laget i 1989 og 2001. Dette er ikke første gang Coppola risikerer alt for et filmprosjekt ingen andre vil finansiere: han investerte sine egne sparepenger for å få virkeliggjort «Apocalypse Now» (1979) og musikalen «One From the Heart» (1981). Den ene et tidløst mesterverk, den andre en så spektakulær flopp at regissøren ble helt ruinert.

«Megalopolis» har dessverre mest til felles med sistnevnte, og ligger godt an til å bli årets største økonomiske katastrofeområde. Det er lett å beundre at Francis Ford Coppola synker til bunns med flagget til topps, og har satset alt på et kreativt risikoprosjekt som grenser mot økonomisk harakiri. Ikke helt ulikt det Kevin Costner gjorde tidligere i år med sitt flerdelte western-epos «Horizon: An American Saga». Men i motsetning til Costner ser Coppola ut til å ha totalt mistet grepet om sin egen visjon i årenes løp, og mangelen på begrensninger ser ut til å ha vært kreativt lammende.
I teorien er dette en dystopisk fremtidsvisjon der New York kolliderer med det romerske imperiets siste dager. Alle sivilisasjoner faller til slutt, og noe nytt reiser seg i asken. Ifølge Coppola er tegnene klare; vi nærmer oss det amerikanske imperiets fall. Redningen blir kreative genier ikke ulik ham selv, som kan skape en ny og bedre verden hvis de ikke konstant blir motarbeidet og sabotert av smålige taskenspillere som ikke forstår seg på ekte storhet. Så, ja. «Megalopolis» er en perfekt tittel på dette megalomaniske egoprosjektet.
Adam Driver i Megalopolis
Den geniale arkitekten Cesar Catilina (Adam Driver) har ambisiøse planer om å forvandle metropolen New Rome til en harmonisk utopi, men den visjonen krever at alt konstrueres i ruinene av storbyen. For å bygge noe nytt må du jo først rive ned det gamle.

Cesar er dessuten i besittelse av den magiske evnen til å stoppe tiden, men det spiller absolutt ingen rolle i historien så glem at jeg engang nevnte det. Cesars revolusjonerende byfornyelse-prosjekt møter sterk motstand fra den korrupte borgermesteren Franklyn Cicero (Giancarlo Esposito), og kickstarter en massiv maktkamp formet etter den Katilinariske konspirasjonen for å styrte den romerske republikken i år 62 f.Kr. Nøkkelspillerne i dette kompliserte taskenspillet inkluderer borgermesterens fagre datter Julia (Nathalie Emmanuel), Cesars søkkrike bankier-onkel Hamilton Crassus III (Jon Voight), den opportunistiske partyprins-fetteren Clodio (Shia LaBeouf) og den utspekulerte TV-verten Wow Platinum (Aubrey Plaza). Ja, Wow Platinum.
Shia LaBeouf og Audrey Plaza
Skuespillerne ser ut til å ha blitt strandet uten noen form veiledning, noe som leder til et kakofonisk sammensurium av kolliderende toner og utagerende teaterøvelser – som spenner fra gravalvorlig melodrama til burlesk farse. Ofte samtidig. Folk ser ut til å forandre motivasjon og personlighet fra scene til scene, mens flere rollefigurer forsvinner sporløst ut av historien uten å ha fylt noen klar funksjon. Shia LaBeouf og Audrey Plaza kommer best ut av dette kaoset, og treffer de riktige notene av opphøyd galskap. Man får inntrykk av at Coppola mistet mesteparten av manuset etter å ha helt rødvin på laptop-tastaturet, og bestemte seg for å bare improvisere resten med hjelp av reseptbelagte røykevarer (noe som ifølge flere rapporter fra settet var akkurat hva som skjedde).

Dette er et spektakulært ufokusert, overlesset spetakkel, som ser oppsiktsvekkende syntetisk ut til å være en så kostbar storproduksjon. Muligens fordi Coppola valgte å spille inn det meste foran digre videovegger med digitale bakgrunner («Megalopolis» var den første spillefilmen til å noensinne ta i bruk det virtuelle LED-studioet Prysm Stage i Atlanta), fremfor å følge sin opprinnelige visjon om å konstruere enorme kulisser i Romas Cinecitta-studio. En runde omfilminger ble dessuten utført foran grønnlerret av «budsjetthensyn», noe som neppe gjorde situasjonen bedre - og muligens bidro til at filmen i det ene øyeblikket er så visuelt imponerende at du kan miste pusten, men i det neste ser så digital-polert ut at det grenser mot amatørmessig.

Coppola har skapt en film som er oppsiktsvekkende ute av kontroll og sprekkeferdig av vidtspennende ideer om De store tingene: menneskelig natur, definisjonen av sivilisasjon, om vi skaper samfunn som holder oss tilbake fremfor tillater oss å blomstre - og hvorvidt kun fantasien setter begrensninger på hva vi kan få til. På sitt beste føles dette som en Art Deco-designet karuselltur-fritolkning av Ayn Rands «The Fountainhead», iscenesatt med en teatralsk maksimalisme Baz Luhrmann ville ha gitt en entusiastisk salutt. Men «Megalopolis» er bare unntaksvis på sitt beste, og mest et usammenhengende, utmattende mageplask som aldri noensinne oppnår høydene Coppola sikter etter.
Det som kunne ha blitt en festfyrverkeri-forestilling med elementer fra Fritz Langs «Metropolis» og Baz Luhrmanns «Romeo + Juliet», minner isteden mer om den komisk inkompetente filmtrilogien basert på Ayn Rands «Atlas Shrugged» og karrieredreperen «Southland Tales». Tilbake i 2022 produserte strømmetjenesten Paramount+ «The Offer», en interessant miniserie om alt kaoset bak kulissene under innspillingen av «The Godfather», der Coppola ble sympatisk portrettert av komikeren Dan Fogler. Jeg mistenker at en oppfølger-serie (eller i det minste en «Heart of Darkness»-aktig dokumentar) om den spektakulært turbulente produksjonen av «Megalopolis» kunne ha blitt mye mer fascinerende enn selve filmen.