---
4
FILM
«Biru Unjárga - Føkkings Nesseby»
Regi: Egil Pedersen
No./Fi./Sv. – 2024
---
Tittelen til tross er ikke dette en samisk «Fucking Åmål». Tromsøværingen Egil Pedersen har tidligere stått bak flere musikkvideoer og kortfilmer, så det føles naturlig at langfilmdebuten «Biru Unjárga - Føkkings Nesseby» har formen til en utvidet novellefilm. En effektivt fortalt lavbudsjett-produksjon som er kjapt unnagjort på rundt 75 minutter; med samisk dialog pepret med engelske gloser. Dette representerer samtidig (sammen med fjorårets «Ellos eatnu - La elva leve» og «Tundraens voktere – Eallogierdu») et slags startskudd på en nybølge med norskproduserte filmer om den samiske hverdagen, som inkluderer Inga Elin Marakatts kommende «Mannet dearvan», Suvi Wests «Johanaš Johan» og Lisa Marie Kristensens «Girls».
Det gjenstår å se om noen av dem vil få den samme kulturelle slagkraften som Nils Gaups Oscar-nominerte «Veiviseren» (1987) i sin tid hadde, men er uansett en del av det norske samfunnet som sjeldent blir skildret på film. «Biru Unjárga - Føkkings Nesseby» er angivelig den første som er fortalt fra perspektivet til moderne samiske ungdommer, og med det faktum at foreldre er feilbarlige mennesker som innimellom kan føkke skikkelig opp.
Femtenåringen Elvira (Sarah Olaussen Eira) kan ikke vente med å komme seg bort fra døsige «føkkings» Nesseby, en nordnorsk kystkommune ved Barentshavet som har veldig vakker natur - men fint lite å tilby en rastløs tenåring. Elvira har bodd her hele livet sammen med moren Beate (Ingá Elisá Påve Idivuoma), et velmenende rotehode som hevder at hun ble gravid på en fertilitetsklinikk i Danmark. Elvira har alltid drømt om å finne den biologiske faren sin, og fantaserer at han egentlig er den danske «Game of Thrones»-barskingen Nikolaj Coster-Waldau (som spiller seg selv). Han dukker fra tid til annen opp i tørrvittige drømmesekvenser for å vise Elvira faderlig støtte, mens han prøver å lære henne å si ting som «gulrotjuice» og «wienerbrød» med dansk uttale.
Les også: Demi Moore gjør en sårbar kraftprestasjon i «The Substance» (+)
Å være femti prosent dansk har blitt en essensiell del av Elviras identitet; som representerer et håp om å bryte med hennes samiske opphav og komme seg ut fra den traurige hjembygda. Kanskje også en følelse av at hun er spesiell og annerledes, og kan rakke litt ned på disse sneversynte bygdeboerne som er begrenset av «samisk mentalitet» og «arktisk tankegods». At mamma Beate har kommet ut som lesbisk gjør ikke Elvira særlig imponert, og hun fikser ikke helt å se moren kysse kjæresten Rita (Ánne Mággá Wigelius) hjemme. Elviras attityde er «whatever makes her happy», men å komme ut av skapet er bare så fem år siden og typisk provinsielle Nesseby. Hadde vært mye kulere hvis hun i det minste var trans, eller noe sånt.
At mamma annonserer at Rita skal flytte inn hos dem gjør Elvira enda vrangere, og mer bestemt på å spore opp sin biologiske far i Danmark. Skolens manipulative influenser Margrethe (Sara Sofia Mienna) føler at familietraumene gjør Elvira tilstrekkelig kul til å bli invitert til hennes eksklusive livestream-vårfest, i alle fall så lenge hun ikke tar med seg den marxistiske bestekompisen Aslat (Amund Lode). Mest sånn at Margrethe kan utnytte henne for nedlatende dydsposering og ekstra likes på sosiale medier. Men rundt samtidig slippes den småkriminelle rabagasten Terje (Aslat Mahtte Gaup) ut fra fengselet, fast bestemt på å bli kjent med en datter han aldri har møtt.
Terje bestemmer seg å sette opp et telt og flytte inn like utenfor familiehjemmet til Elvira, og denne brysomme samens insisterende nærvær snur hele selvbildet hennes på hodet. Siden Elvira er en såpass selvsentrert, smålig og tenårings-lunefull er det et stort pluss at den unge debutanten Sarah Olaussen Eira er så sjarmerende i denne rollen - og omgitt av folk som alle har sine sære svakheter. Mamma Beate er et økonomisk katastrofeområde, temperamentsfull og sliter med å kommunisere med datteren. Mens Terje er en notorisk upålitelig rundbrenner som kan bli krakilsk i fylla, har defekt impulskontroll og definitivt ikke er en god innflytelse på en identitetsforvirret tenåring som fortsatt prøver å finne ut hvem hun egentlig er.
Les også: Tim Burton er tilbake i toppform i «Beetlejuice Beetlejuice» (+)
Til tider får vi en fornemmelse av at dette er en ungdomsfilm laget av en middelaldrende mann som strever litt for å skildre «kidsa nå til dags», med tidsriktige referanser til Insta-følgere, «woke»-lærere og sponsorer på sosiale medier. De engelske glosene som peprer den samiske dialogen lugger litt, men «Biru Unjárga - Føkkings Nesseby» har samtidig noen humoristiske, treffsikre og innsiktsfulle ting å si om å anse sin kulturelle identitet som en styrke fremfor belastning – og danne fred med erkjennelsen av at man kanskje ikke er så snøfnugg-spesiell som man håper på.
