Kultur

Blodig krim med lyriske innslag

Brutale drap på gamle damer, mørke drømmer og døde som snakker er blitt en kraftfull mikstur fra Karin Fossum. Om noen uker fyller hun 70 år. Samtidig kan hun feire 50 år som forfatter.

Dagsavisen anmelder

---

ROMAN

Karin Fossum

«I begynnelsen var mørket»

Cappelen Damm

---

I høstens roman «I begynnelsen var mørket» møtes krimforfatteren og lyrikeren Karin Fossum. Dikteren av stramme, kontante dikt kommer til syne i de fineste setninger og karakteristikker av mennesker i den nye spenningsfortellingen. Men forfatteren svikter ikke lesernes forventninger. Mørkets gjerninger er gruoppvekkende. De skakkjørte og onde sirkles inn. Den skarpe psykologen er på plass. Det samme er de smarte, kvikke og sjarmerende. Det er bare å lene seg tilbake og la seg omslutte av det fossumske univers.

Mørket siver inn allerede i åpningslinjene i en slags drømmeaktig sekvens. Litt forvirrende det hele, før teksten lander i et gammelt grendehus der en sovende unggutt ligger gjemt bak en stabel stoler. Her har det vært en fest, forlatt av alle bortsett fra ham som ikke kom seg hjem. Lyden av en bil får den unge til å våkne. Mer våken blir han av stemmene til to menn. To stemmer som får den unge til å ligge musestille.

Karin Fossum
«I begynnelsen var mørket»

Karin Fossum debuterte som lyriker i 1974 med boka «Kanskje i morgen», som ga henne Tarjei Vesaas debutantpris. Men det er som krimforfatter av en lang rekke med det man kan kalle kvalitetskrim, hun har hatt suksess. Med den uforglemmelige, sindige Konrad Sejer som gjennomgangsfigur. Kanskje ble han for sindig og for ensom. I høstens krimroman er det den muntre åttebarnsfaren Eddie Feber som løser problemene.

Les også: Tinder for Bygde-Norge: – De orker ikke mer

Han opptrer nå i sin fjerde roman, stadig frisk og freidig, smart og utradisjonell. Ingen må la seg lure. Sammen med trauste Margot von Hanno sirkler Feber inn forbryterne. Denne gangen godt hjulpet av en sjarmerende rødhåret krølltopp på 17 år, med navnet Ruben Kornell. Det er han som ligger sovende i grendehuset.

Debuten som krimforfatter med «Evas øye» i 1995 ble en braksuksess. Det er åpningen i denne boka som straks renner ned i hukommelsen til leseren av høstens roman. Også der blir et menneske uforvarende vitne til onde hensikter. Sånn sett er høstens roman både et nikk til lyrikeren Fossum og til den ferske, unge krimforfatteren.

Den harde virkeligheten smeller inn i drømmen til unge Ruben Kornell i grendehuset, og med den kommer spenningen. Hvordan skal man overbevise rutinerte politietterforskere om at en forbrytelse planlegges når alt man kan vise til er egen magefølelse og glimtet av en hvit støvel?

Men Ruben Kornell må man ikke underkjenne. Han sjarmerer seg rett inn på kontoret til etterforsker Feber, som synes å kjenne igjen sin egen ungdom i den frimodige 17-åringen.

Les også: Nav-forskere: Hovedgrunnen til uføreeksplosjonen blant unge (+)

Han som bor i et lite hus hos en gammel dame som ganske snart skal ligge død i sin egen seng, slått i hjel til det ugjenkjennelige med en hammer. Gruoppvekkende. Og Ruben Kornell blir naturlig nok mistenkt. En ung gutt som får bo gratis hos en gammel dame med navn Gertie, mot å hjelpe henne med å slå plenen og gjøre innkjøp. Og som vet at det skal finnes et testamente om at huset skal overføres til ham ved hennes død.

Men kan en ung mann som drømmer slik som dette være en morder: «Natten var mild, og månen var mektig og hvit da de gikk ut på gårdsplassen. Gertie minnet om en avblomstret løvetann, tynn som en stilk og med hår som hvite fnokker, og hun syntes det var vakkert alt sammen, det som Ruben fortalte».

Etter en tid følger enda et mord, og så enda ett. Og mønsteret synes å være det samme. Enslige gamle damer i tilbaketrukne små hus. Fortellingen spinner videre med den kvikke Ruben på sidelinja. Han tilfører teksten mye energi i fine dialoger og etter hvert i en dramatisk bortføring. Eddie Feber og Margot von Hanno får sine tilmålte passasjer med proft politiarbeid. Spenningen holdes ved like gjennom hele romanen ved stadig nye drypp av innsikt. Nye mennesker og nye samtaler dukker opp. Løgner avsløres og gamle damer viser seg ikke å være demente, men klare som kildevann.

Karin Fossums psykologiske skarpsinn og innsikt i menneskelig dårskap blir stadfestet. Enden på denne blodige visa skal på ingen måte røpes. Men krimforfatteren Fossum velger å slippe løs sine lyriske sider i en avslutning som noen kanskje ville kalle pompøs, men som denne anmelderen synes kler både fortellingen og menneskene som forfatteren har sluppet løs i en brutal virkelighet. En både overraskende, gjenkjennelig og storartet roman fra Karin Fossum.

Les også: Tinder for Bygde-Norge: – De orker ikke mer

Les også: Anmeldelse: Judas drar i land en mørk og seig «Jesus Christ Superstar» (+)

Les også: Advarer Harris: – Hun ser ut til å gjemme seg (+)