---
4
DOKUMENTARFILM
«Geronimos tapte stamme»
Regi: Håvard Busnes
No./Mex./USA/Fi. – 2024
---
Det høres litt som en guttedrøm, i alle fall hvis du vokste opp for rundt hundre år siden: å dra ut på farefulle eventyr til den ville prærien i Mexico for å finne sporene etter en forsvunnet Apache-stamme. Det var akkurat hva Helge Ingstad gjorde, og dokumenterte i sin bok «Apache-indianerne: Jakten på den tapte stamme» (1939). Spoiler: han fant dem ikke. Denne forfatteren, juristen, sysselmannen og eventyreren gjorde sitt beste for å være Norges motsvarighet til Jack London, og tilhørte en æra da store hvite lykkejegere bega seg ut på lettere imperialistiske eventyr i den utemmede verden, drepte forsvarsløse dyr med hagle og vendte tilbake til sivilisasjonen med eksotiske historier om sine møter med «primitive villmenn».
Målet var sjeldent å bli virkelig kjent med fremmede kulturer eller møte andre folkeslag som likeverdige mennesker, snarere å stadfeste sin egen overlegenhet, bevise at man hadde styrke til å overvinne elementene og gjerne stjele alt som ikke var spikret fast. Helge Ingstad var en mann av sin tid. En privilegert rikmannssønn som tilbragte fire år som pelsjeger i Canada (dokumentert i debutboken «Pelsjegerliv – blant Nord-Canadas indianere» fra 1931), dro ut på en rekke ekspedisjoner og blant annet ble æresmedlem av sagnomsuste «Explorer’s Club» i New York.
Les også: Demi Moore gjør en sårbar kraftprestasjon i «The Substance» (+)
Ingstad Mountain i Alaska, Ingstad Creek i Canada og asteroiden 8993 Ingstad er alle oppkalt etter ham, og for flere generasjoner av skandinaver var hans bøker deres fremste innsikt i fremmede kulturer. Blant dem som vokste opp med Helge Ingstads beretninger er danske Lars Kristian Andersen, som har lang fartstid som manusforfatter og trolig er best kjent for å ha skrevet det prisbelønte krigsdramaet «Flammen & Citronen» (2008). Han har hatt en livslang fascinasjon av indianere, og bestemte seg for å sette i gang et dokumentar-prosjekt sammen med sin norske kollega Håvard Busnes («Opprørske oldemødre», «Trond Giske – makta rår»). Målet var å følge i fotsporene til Ingstad gjennom Mexico, og oppnå det han aldri klarte: å finne den tapte Apache-stammen. Herfra går ikke ting helt som de håpet på.
Allerede i oppløpet innrømmer Andersen at «jeg gikk inn i en verden som ikke er min, og prøvde å fortelle en historie som ikke tilhører meg», mens han motvillig innser at hele prosjekter er konstruert på et etisk vaklende fundament. Det som var helt akseptert i Helge Ingstads tid er nå langt over grensen til «problematisk», og tanken på at to skandinaver drar ut på guttetur, tar seg til rette og setter seg som mål å finne en urbefolkning som bare vil være i fred, er komisk tonedøvt. Denne stammen skal ha vært ledet av den legendariske krigeren Geronimo: selve symbolet for den amerikanske urbefolkningens kamp for retten til å eksistere. Etter at Geronimo overga seg til den amerikanske hæren i 1886, ble angivelig flere fra hans stamme værende i Sierra Madre-fjellene, der de levde i skjul og konstant frykt for å bli slaktet av meksikanere.
Siden den gangen har det stadig versert rykter om at etterkommere av denne Apache-stammen eksisterer i det skjulte, men siden de i så tilfelle bare vil være i fred, finnes det ingen definitiv dokumentasjon på deres eksistens. Lars K. Andersen og Håvard Busnes begir seg uansett til Mexico for å spore dem opp, og det blir en langtur som totalt tar sju år; full av blindspor og humpete sideveier. På ferden får Andersen et hjerteattakk, oppdager at hans barndomshelt Helge Ingstad bokstavelig talt hadde skjeletter i skapet (eller i alle fall på loftet) og kjemper stanakket mot erkjennelsen at hele prosjektet er en poengløs øvelse i kulturarrogant hybris.
Les også: Tim Burton er tilbake i toppform i «Beetlejuice Beetlejuice» (+)
Enkelte representanter for urbefolkningen føler det kan være en ressurs å få kontakt med Apache-stammen, siden de kan sitte på informasjon om gamle tradisjoner og kunnskaper som har fått tapt i tiden. Andre føler at deres ønske om å få være i fred må respekteres, og at Lars K. Andersen enten er en velmenende klodrian eller en kynisk opportunist som bare er ute etter å utnytte urbefolkningen for egen vinning. Etter å ha sett «Geronimos tapte stamme» er det nærliggende å sympatisere mest med sistnevnte.
Andersen virker lite interessert i kulturen han vil lage film om, enda mindre nysgjerrig på menneskene han møter og fremfor å stille relevante oppfølgingsspørsmål nøyer han seg ofte med å smile fårete med unnvikende blikk. Han virker umiddelbart lite tillitsvekkende, så det er lett å forstå at flere han prøver å få kontakt med ikke engang vil snakke med fyren. Andersen klarer attpåtil å gjøre seg skikkelig uvenner med en nøkkelperson som kunne ha reddet inn hele filmen, noe som antyder at hans mangel på sosial smidighet blir en form for selv-sabotasje som er en belastning for hele prosjektet.
Jeg kan knapt forestille meg en person mindre velegnet til å lede en dokumentar som dette. Andersen virker mest opptatt av å forsikre at han selv blir fanget opp av kamera, gjerne mens han vandrer påtatt tankefull rundt i vakker natur fanget opp av dronekamera, eller stifter fotografier på vegger i motellrom som en privatdetektiv i ferd med å løse en komplisert konspirasjon.
På et tidspunkt kommenterer regissør Håvard Busnes forsiktig at Andersen muligens ikke er den rette personen til å fronte en dokumentar som dette, og at de burde tone ned hans nærvær foran kamera – noe han ikke takler særlig bra i det hele tatt. Det er selvfølgelig fullt mulig at Lars K. Andersen gjør en kalkulert skuespillerprestasjon for å skape en dramatisk nerve som korresponderer med filmens tema, og bevisst skrur opp sine usympatiske sider for å understreke poenget.
Les også: Mild bris over «Milliardærøya» (+)
Så med mye velvilje kan man kanskje se hele «Geronimos tapte stamme» som en meta-kritikk av den typen dokumentar Andersen hadde som mål å lage. Men med tanke på at dette er aller første gang han opptrer foran kamera er det mer nærliggende å mistenke at han rett og slett ikke fikser oppgaven særlig bra, og stadig snubler i sitt eget ego.
Mot alle odds klarer Andersen å få kontakt med en person som er så positivt innstilt, vennlig og imøtekommende at han egenhendig haler hele filmen i land: Pius LaCroix-Garcia, som er tippoldebarnet til selveste Geronimo. Hans historie, ukuelige optimisme og urokkelige tro på prosjektet er antageligvis eneste årsak til at det engang ble fullført, og burde ha vært hele fokuset her. Men jeg må innrømme at Lars K. Andersens insisterende nærvær er så destabiliserende at det i seg selv gjør filmen skikkelig fascinerende, og sørger for at den til tider føles som en treffsikker «Documentary Now!»-parodi på seg selv.
Les også: «Og festen fortsetter!» er ikke direkte festlig (+)
