---
5
TV-DRAMA
«So Long, Marianne»
Manus og regi: Øystein Karlsen
Serieskapere: Ingeborg Klyve, Øystein Karlsen og Tony Wood
Åtte episoder – premiere 21.9
NRK
---
Sterke skuespillere med norske Thea Sofie Loch Næss i spissen løfter en i utgangspunktet ambisiøst fortalt historie gjennom åtte episoder, en historie som rommer så mye mer enn det kaotiske trekantforholdet som serien tar utgangspunkt i. «So Long, Marianne» er blitt et tidsbilde og – i fiktiv sammenheng – den første noenlunde biografiske framstillingen av en av verdens mest kjente sangere, låtskrivere, poeter og sjarmører, Leonard Cohen. Og en «dans gjennom kropp og ånd», som det het i den norske oversettelsen av en Cohens mest kjente sanger.
Serieskaper Øystein Karlsen har skapt en såkalt «inspirert av»-serie ut av en myteomspunnet historie, men faktagrunnlaget er godt inkludert. Norske Marianne Ihlen var gift med forfatteren Axel Jensen da de helt på tampen av 1950-tallet flyttet til den greske øya Hydra, et samlingspunkt for unge kunstnerspirer, forfattere og andre som søkte seg til en alternativ og frilynt livsstil.
Jensen hadde utgitt «Ikaros» og skriver på det som blir gjennombruddet, «Line». Marianne Ihlen dro hjem og fødte i løpet av perioden de bodde der, men da hun kom tilbake fra Norge med sønnen falt et allerede ødelagt ekteskap i grus. Axel Jensen hadde en lang historie med andre kvinner. Nå forlot han Marianne og sønnen, og flyttet sammen med en amerikaner.
Det er i denne perioden en ennå ukjent canadisk poet kjøper et hus på den greske øya. I ruinene av ekteskapet, med en liten gutt på armen, møter Marianne Leonard Cohen. De har begge en spirituell holdning til livet, og Cohen uttrykker den gjennom diktene han skriver og som han snart – med verdens laveste selvtillit – skal sette musikk til. I denne tidlige fasen sanger som «Bird on a Wire». Senere skal han skrive flere sanger til og inspirert av Marianne Ihlen, i fremste rekke «So Long, Marianne».
Cohen har i ettertid fortalt om hvordan han kom til Hydra og ble inspirert av kunstnerkoloniens ubestridte ledere, forfatterne Charmian Clift (Anna Torv) og George Johnston (Noah Taylor). Cohen skal ha kalt dem «The Ted and Sylvia of Australia», etter et annet tragisk ekteskap, de britiske poetene Ted Hughes og Sylvia Plath.
Måten serien særlig portretterer Clift og hennes omgangskrets, blant dem Marianne, bidrar til å vise hvordan kvinnene var noe mer enn bare «muser» for mennene, slik myten gjerne har framstilt dem. Anna Torvs scener med Thea Sofie Loch Næss som Marianne, blir definerende for hvordan serien fanger den reelle kampen de sterkeste av kvinnene førte for egen selvstendighet, stikk i strid med den rådende oppfatningen.
Styrken i «So Long, Marianne» ligger i måten den reflekterer over en tidsepoke, et hig etter jevnbyrdighet, løsrivelse og jakten på friheten og endelig selvstendigheten. Særlig skal dette komme godt fram gjennom de mest sentrale kvinnene, som Clift, og Marianne som er alene med sønnen Axel Jr.
Nettopp løsrivelsen er noe alle disse forblåste sjelene mellom kunsten og livet har felles. Cohens mor i Canada hadde store planer for sønnen som nå har droppet ut av Columbia University og forfølger en karriere som poet. Han skal skape kontroverser med både diktene og den seksuelt eksplisitte romanen «Skjønne tapere» («Beautiful Loosers», 1966). Men moren kan enda mindre godta at sønnen er sammen med en ikke-jødisk kvinne.
Les også: Mørkemannen Nick Cave er ikke ferdig med å sørge, men den nye platen har også glede (+)
Det rike livet på Hydra, med outsidere fra all verden, er spesielt godt håndtert i en serie som spenner over hele 1960-tallet og mer enn det, hvor så vel svenske Göran Tunström (Simon Lööf) som Allen Ginsberg (Ben-Lloyd Hughes) inntar periferien. Senere kommer de alle på banen, Andy Warhol, Lou Reed og Nico, New Yorks Chelsea Hotel, tilbakeblikkene på Cohens opplevelser under revolusjonen på Cuba, vennskapet med mentoren Irving Layton (spilt av Peter Stormare), og møtene med artister som Judy Collins og Pete Seeger, og den mektige musikkmogulen John Hammond. Resten er, som Axel Jensen en gang sa, «skrivd i stjernene».
Nick Broomfields dokumentarfilm «Marianne & Leonard: Words of Love» omhandler for øvrig det samme forholdet som «So Long Marianne» er inspirert av. Av svært mange som har fortalt historien er ikke minst Marianne Ihlen selv, i radioprogrammet og boken «So long, Marianne – ei kjærleikshistorie».
TV-serien «So Long, Marianne» er et solid, men langstrakt drama, åtte episoder på 45 minutter hver. Men dette bærer – i hvert fall om man har interesse for Leonard Cohen og datidens kulturbrytninger. Den internasjonale samproduksjonen for blant andre NRK, ha ifølge Rushprint kostet 170 millioner. De kronene får skinne i en produksjon som strekker seg fra vinterlige forhold i Montreal og på Fagerborg i Oslo, til solrike Hydra, Atens pulserende liv og New Yorks lurvete bohemmiljø. For å nevne bare noe.
Les også: Mild bris over «Milliardærøya»
Men først og fremst er det kjærlighetsdramaet og poesien Karlsen legger i forgrunnen når han maler denne lyriske og store, men også mørke fortellingen i stort format, om to mennesker som forble venner livet ut.
Brevet Cohen skrev til Marianne Ihlen og som hun fikk lest opp før hun døde i 2016, rørte en hel verden. Tre måneder senere døde den verdensberømte poeten. Slik fulgte han etter henne, så nærme at hun kunne strukket ut hånden, slik han forutså i brevet. Dette rammer på mange vis inn «So Long, Marianne» – hvor Lise Fjeldstad spiller Ihlen som gammel. Thea Sofie Loch Næss spiller henne som ung, mens amerikanske Alex Wolff spiller Leonard Cohen.
Og det er 60-tallet. De dro for å kutte båndene til det tradisjonelle, til egne foreldre, og Hydra blir et eneste stort kollektiv for mennesker som vil finne seg selv i en forvirrende brytningstid. Men selv om Leonard og Marianne har lange avstikkere til Oslo og bor i Montreal en periode, ligger hele tiden Hydra der som et nav i deres felles fortelling. Arkivfilm fra Aten eller andre steder i verden, musikken også utover Leonard Cohens sanger, og nydelig bruk av svart-hvitt i særlig tilbakeskuende scener i handlingsforløpet som hopper fram og tilbake kronologisk, er fint turnert.
Karlsen er hovedforfatter, med Jo Nesbø og MyAnna Buring på laget. De tar ingen spekulative snarveier, selv om forelegget som kort og godt kan oppsummeres som sex, dop og visesang, ikke mangler muligheter til å ta serien i en annen retning enn den valgte. Men her er selvsagt scener som foreslår hvordan alt går av skaftet, hvordan sjalusien eter opp egenverdet, og hvilken tiltrekningskraft Cohen hadde på alle rundt seg, spesielt kvinnene. «So Long Marianne» er likevel blitt en dramaserie som løfter fram det mellommenneskelige, den som skulle bli så tydelig i Cohens sanger, og hvor Karlsen viser kunstneriske ambisjoner på et helt annet nivå enn vi har sett i serier som «Exit».
«Quislings siste dager»: En påminnelse om hvordan despotene kan komme til makten (+)
Foran et galleri av gode birolleprestasjoner, spiller Jonas Strand Gravli forfatteren Axel Jensen som en beregnende, egosentrisk dott, en nærmest forrykt en sådan. «So Long Marianne» framstiller den norske forfatteren i et særdeles ufordelaktig lys, men Gravli får fram en sårbarhet i det grenseløse.
På tilsvarende vis løfter amerikanske Wolff fram canadisk-jødiske Cohens poetiske framtoning, den forførende stemmen og den skjøre personligheten, men også klønete og litt forpinte gutten, han som ifølge ryktene «ligger med alt som har puls» da Marianne møter han. Det gnistrer i samspillet mellom Wolff og Thea Sofie Loch Næss, men dette er på knivseggen. Wolff («Hereditary», «Oppenheimer») kan til tider bli vel inderlig og framoverlent «lyrisk» som Cohen, i overkant spirituell. Det gjør han også troverdig som en poet som hadde en melankoli over seg som sto i kontrast til hans senere image som «A Ladies Man», eller den nærmest utilnærmelige skikkelsen bak (særlig i Norge) monstersuksessen «I’m Your Man».
Thea Sofie Loch Næss viser et internasjonalt format av rang i rollen som Marianne Ihlen. Hun blir limet i denne fortellingen, pulsen i et vakkert, opprivende, vondt og dypt kjærlighetsdrama som vies god tid og plass nok til at Loch Næss, som aksler den mest sammensatte av figurene, kan spille ut nyansene.
Så vil selvsagt diskusjonen komme om fiksjon og virkelighet, om portrettet av Cohen og hans kunstnerskap, av Marianne Ihlen og av Axel Jensen. Men det er serieskapernes frie diktning og faktabaserte versjon som gjør dette til drama og ikke dokumentar. Med det blikket er «So Long, Marianne» verdt tiden den tar.
