---
5
FILM
Regi: Coralie Fargeat
«The Substance»
England – 2024
---
Hvert år dukker det opp minst en av dem. Snakkis-filmer som skaper mye oppstyr på festivaler, og pisker opp fete overskrifter om publikummere som sjangler sjokkskadet mot utgangene, eller kaster opp i benkeradene. I år er den filmen «The Substance», som blant annet provoserte kinogjengere på en festival-visning i Groningen så grundig at folk rømte kinosalen, noen brast bokstavelig ut i gråt og minst en publikummer besvimte. God gratisreklame, og sikkert fornuftig å ta sånne historier med en dose skepsis. Men undertegnede opplevde «The Substance» på en fullpakket førpremiere, og mot slutten måtte filmen stoppes fordi en person fikk et epileptisk anfall. Hvorvidt filmen var en utløsende faktor, vites ikke, men distributøren Arthaus vil uansett klistre opp en epilepsiadvarsel i forkant av visningene.
Før den tid takket flere publikummere for seg, og snek seg ut under noen av de mer groteske sekvensene. De av oss som ble sittende frem til den hemningsløst blodige slutten forlot kinosalen lettere fortumlet, utslitte og med en klar fornemmelse at vi virkelig hadde vært igjennom noe spesielt. Å sette opp en provokasjon som dette på den trygge kino-storstuen Colosseum er oppviglersk i seg selv, og nærmest et sosialt eksperiment i å undergrave forventninger. Så det var litt gøy å oppleve at filmvisningen startet med fnisete «venninnegjenger på kino-vorspiel»-stemning mens en entusiastisk PR-representant understrekte at «det er lov til å le, eller skrike. Eller gå ut hvis det blir for mye. Her dømmer vi ingen!».
Enda morsommere at atmosfæren i kinosalen gradvis forandret seg fra «woo-hoo, morokveld!» til anspent «gud hjelpe oss alle!»-stemning mens «The Substance» gikk helt av skinnene og så mye, mye lengre enn noen var forberedt på. Så ja, ingen tvil om at dette kan bli i meste laget for de fleste, på en måte vi sjelden opplever på kino i dag.
Franske Coralie Fargeat skapte en del oppstyr med råtass-debuten «Revenge» (2017), som snudde «rape & revenge»-sjangeren på hodet. Gullpalme-nominerte «The Substance» er et helt annet beist, med enda skarpere tenner. En syrlig satirisk og dypt forstyrret «body horror»-fabel om berømmelse, alderdom, kroppspress, kvinneforakt, selvforakt, forfall og showbiz-narsissisme. I yngre dager var Elizabeth Sparkle (Demi Moore) en populær skuespiller med egen stjerne på Hollywood Walk of Fame-promenaden, men nå er denne stjernen for lengst famlet, nedslitt og tilgriset med matrester.
Elizabeth klamrer seg til sin fordums storhet med et Jane Fonda-aktig workout-program på TV, og hun har åpenbart kjempet en hard kamp mot aldringsprosessen. Men så fort hun fyller femti bestemmer den avskyelige TV-sjefen Harvey (Dennis Quaid, som virkelig maner opp sin indre Weinstein) at Elizabeth for lengst har gått ut på dato og må byttes ut med en yngre skjønnhet. Hun sparkes ut med et nedlatende klapp på skulderen og en kokebok innpakket i stygt gavepapir. Lykke til videre i livet, og velkommen til en tilværelse i obskuritet. Kort tid senere blir Elizabeth involvert i en bilulykke, og en ung sykepleier setter henne i kontakt med et kryptisk institutt som tilbyr en eksperimentell behandlingsform de hevder kan reversere aldringsprosessen.
Jeg vil nødig avsløre de ekstremt smertefulle konsekvensene av å takke ja til dette Faust-tilbudet, men det gir Elizabeth sjansen til å gjenoppstå som en ung utgave av seg selv. Hennes alter ego er Sue (Margaret Qualley), en uimotståelig sexbombe som tar over livet til Elizabeth, kupper hennes jobb som ny vert for treningsprogrammet – og forvandler det til en masturbatorisk kombinasjon av Eric Prydz-musikkvideoen «Call on Me» og treningsvideoen til Traci Lords. Den slibrige TV-bossen Harvey eksploderer ekstatisk i underbuksene av denne fenomenale suksessen, og annonserer at hans nye yndling Sue skal lede kanalens storstilte nyttårs-show.
Denne eksperimentelle aldrings-behandlingen har selvfølgelig sine klare begrensninger, og strenge regler som må følges uten forbehold. Elizabeth og hennes unge motsvarighet Sue må alternere hver sjuende dag, alltid huske at de er samme person og ethvert brudd på rutinene vil ha alvorlige konsekvenser. Jeg avslører neppe noen store spoilere ved å si at reglene vil bli brutt. Det er litt fristende å si at «The Substance» er mer stil enn substans. Selve historien er i sin essens en enkel fabel med klar folkeeventyr-moral; en moderne «Dr. Jekyll og Mr. Hyde» som kunne ha vært regissert av en ukarakteristisk manisk David Cronenberg.
Coralie Fargeat skaper en burlesk fantasiverden der alt er opphøyd allerede i oppløpet, og gir henne rikelig med muligheter til å fylle filmen med skrudde kameravinkler, hektisk redigering og groteske stereotyper. Ingen av dem mer grotesk enn Dennis Quaids TV-sjef Harvey (en rolle øremerket Ray Liotta, som døde like før innspillingen startet), et oppsamlingsheat av avskyelige mannsgris-egenskaper lånt fra metoo-gjengangere som Harvey Weinstein og Brett Ratner. Men oppe i all denne grenseoverskridende galskapen gjør Demi Moore en totalt dedikert, sårbar kraftprestasjon som lett overgår noe hun har gjort tidligere.
Dette er en rolle som både reflekterer og redefinerer hele hennes skuespillerkarriere; som krever alt hun er istand til å gi og eksponerer de mest ubehagelige aspektene av å være en middelaldrende, kvinnelig skuespiller. Coralie Fargeat sikter inn store, tidsriktige mål her, pirker entusiastisk i betente sår og iscenesetter alt med så mye aggressiv energi at det kan bli utmattende – særlig i en film som varer i 140 minutter, og er så målrettet i sin dedikasjon til å konfrontere oss med ting vi helst vil skrubbe bort fra hjernen med stålull etterpå. «The Substance» ender med et av de mest hemningsløse ute av kontroll-klimaksene jeg kan huske å noensinne ha sett i en respektabel, prisvinnende kinofilm.
Alt er samtidig stilsikkert iscenesatt, drevet av en så krystallklar visjon og krydret med en sløy sans for makaber humor. Coralie Fargeats totale mangel på måtehold har resultert i en av årets mest kompromissløse filmopplevelser, som banker oss til underkastelse og tvinger oss til å kapitulere. Hvorvidt det er en anbefaling eller advarsel er åpent for debatt, men «The Substance» er uansett en sjelden provokasjon som på alle måter virkelig lever opp til hypen.
