---
4
«Dissekering av et snøfall»
Av Sara Stridsberg
Regi: Camilla Kold Andersen
Med: Helene Naustdal Bergsholm, Heidi Goldman, Anneke von der Lippe, Maria Kristine Hildonen, Alfred Ekker Strande, Ingjerd Egeberg, Erland Bakker
Torshovteatret
---
Svenske dronning Kristina, som regjerte i vårt naboland fra 1632 til 1654, er en spennende historisk person. Hun var personlig katolikk, men regjerte et protestantisk land, og hun var en svært belest og kulturinteressert dame. Mest kjent er hun nok for å ha fått den franske filosofen Descartes over til slottet sitt i et iskaldt Stockholm. Det resulterte i at filosofen døde av influensa etter få måneder.
Kristina utfordret også forventningene både til det å være kvinne og til å være regent. På bakgrunn av hennes egen selvbiografi og andre historiske kilder, får vi et bilde av en dronning som ble oppdratt som konge, og som aldri ville gifte seg og få barn. Kristinas kjønnsidentitet var på et tidspunkt så sterkt debattert blant historikere at man i 1965 gravde opp levningene hennes for å se om hun fysisk sett faktisk var kvinne. Det var hun.
Kristinas utfordring av kjønnsnormer og monarki har inspirert forfatter og dramatiker Sara Stridsberg til å skrive teaterteksten «Dissekering av et snøfall» (2011). Men til tross for at Kristina selv må ha vært en skikkelig sprengladning av et menneske på 1600-tallet, er ikke stykket om henne det. På Torshovteatret er det blitt veldig teatralt og morsomt teater, selv om spillet stivner mer enn nødvendig i pipekrager og store skjørt.
Før man ser forestillingen kan det være greit å lese seg litt opp på historien til denne svenske regenten. Nationaltheatret har lagt ut en informativ tekst om «Den motvillige barnedronningen», som arvet tronen i en alder av bare seks år. Stridsbergs tekst forholder seg til mange reelle begivenheter og karakterer i den virkelige Kristinas liv. Samtidig presenterer Stridsberg og regissør Camilla Kold Andersen Kristina (i teaterteksten kalt Kongejenta) først og fremst som en helt.
Les også: Blodig moro med «Hedda Gabler» (+)
Hun er en kvinne som alltid er tro mot seg selv, og når hun gjør feil og er i overkant egoistisk, spilles hun av Helene Naustdal Bergsholm med så mye humor at vi i salen tilgir henne. Kongejenta har mye selvtillit og går liksom av med seieren uansett hva hun gjør, og det gjør henne mindre spennende som menneske.
I «Dissekering av et snøfall» treffer vi Kongejenta fra hun overtar tronen som barn til hun frivillig abdiserer som 27-åring og reiser til Italia. Fortellingen kretser i hovedsak om hennes forhold til den døde faren (Heidi Goldman), elskerinnen Belle (Maria Hildonen) og filosofen som vi må anta er Descartes (Anneke von der Lippe). Samtalene med dem blir et refleksjonsrom for Kongejentas tanker om å være kvinne og/eller mann, konge eller dronning, fri eller fanget. Men selv om Kongejenta selv ikke helt vet hvem hun er, oppleves aldri hennes kjønnsidentitet som noen egentlig kampsone. Det er vanskelig å ta krisene hennes helt alvorlig. Det skyldes flere ting. For det første er «Dissekering av et snøfall» blitt en ganske morsom forestilling, der særlig Helene N. Bergsholm formidler Kongejentas karakter og skjebne på humoristisk vis.
For det andre er forestillingen veldig teatral, noe som særlig understrekes av Ditte Tygesens kostymer. Disse er som klippet ut av 1600-tallets rojale portretter og skaper en distanse til fortellingen. Og enten er det de som gjør skuespillerne noe stive i snippen, eller så er det regien som ikke får spillet på gulvet til å løsne skikkelig. Mitt tredje punkt er at Sara Strindbergs behandling av materialet i dette dramaet blir noe overfladisk. Jeg vet ikke hvor mye hun har lest om sin dronnings historie, men hun graver uansett ikke dypt nok i den til at dramaet virkelig beveger. Kristina blir som nevnt for mye helt og for lite menneske, og karakterene rundt henne er også for ensidige.
Les også: «Kvit norsk mann» er en dirrende poetisk, personlig og politisk teaterforestilling (+)
Når «Dissekering av et snøfall» allikevel ender med å være en severdig forestilling, er det paradoksalt nok på grunn av noen av elementene jeg nettopp har ramset opp. For dette er blitt både lettfordøyelig og tidvis underholdende teater. Man tenker jo at barokken, kjønns- og monarkidiskusjonen er ganske tunge greier. Men ikke i dette tilfellet. Om teksten er for overfladisk, så er den i alle fall ikke tung. Og selv om den noe stive regien aldri lar skuespillerne få slå ut i full blomst, ser vi en letthet i tolkningen av de ulike karakterene som er prisverdig. Jeg har allerede nevnt Bergsholms Kongejenta, og i tillegg må Anneke von der Lippes filosof og Alfred Ekker Strandes Love (som beiler til Kongejenta uten hell) berømmes for å tilføre forestillingen lys og humor.
Selv om samfunnet ser annerledes på både kjønn og ulike samlivsfomer i dag enn det gjorde på 1600-tallet, skal Sara Stridsberg ha ros for å skildre en kvinneskikkelse som sier nei til både ekteskap og barn. Akkurat det betraktes ikke som spesielt radikale valg i dag, men det er sjelden at personer som tar slike valg er hovedpersoner i vår kulturs fortellinger om det å være menneske.
Det er fortsatt «den store kjærligheten» med påfølgende barneoppfostring som er normen, og både popsanger og politikk innretter seg mot mennesker som velger parforholdet. Slik sett er fortellingen om Kongejenta på Torshovteatret veldig velkommen, selv om ikke er teaterforestillingen ikke er helt prima.
