– Jeg hadde hørt om de såkalte russerfangene i Norge. At de fleste var tyske krigsfanger. Men at det også var mange sovjetiske kvinner blant disse? Og at mange av disse «østarbeiderinnene» fødte barn i fangenskap mens de var i Norge? Det ante jeg ikke, sier Trude Teige til Dagsavisen.
I hennes nye roman, «Mormors utrolige venninner», er en slik «østarbeiderinne» fra Ukraina, datidens Sovjetunionen, en av hovedpersonene.
– Det begynte med at jeg ble kontaktet av en kvinne på Sørlandet. Hun sa hun hadde en sterk historie å fortelle fra krigens dager, sier Teige.
Den tidligere TV2-profilen er nå forfatter på heltid. Hun får mange slike henvendelser fra lesere.
Veldig ofte forteller folk om familiemedlemmer med historier som ligner på dem Teige allerede har fortalt i romanene «Mormor danset med regnet» eller «Morfar pustet med havet», om tyskerjenter eller nordmenn i japansk fangenskap.
Men denne gangen var det annerledes:
– Kvinnen fortalte at moren kom fra Sovjetunionen under krigen. Hun ble gift med en norsk nazist, selv om nazistene så ned på dem de kalte «slavere», altså russere og østeuropeere. Det var en helt vill historie. Jeg ble veldig nysgjerrig, sier Teige.
Østarbeiderinner i Bodø
Menneskene vi kaller «russerfanger», kom egentlig kom fra hele Sovjetunionen. De fleste var krigsfanger nazistene hadde tatt ved Østfronten, oftest soldater fra den Røde armé.
– Men nazistene hadde også sivile sovjetere som tvangsarbeidere på norsk jord. Blant disse var det over tusen kvinner. I faglitteraturen om krigen, nevnes kvinnene knapt, sier Teige.
– Så jeg begynte å lete. Leste tusenvis av sider i bøker som handlet nesten bare om menn, der kvinnene var gjemt bort i bisetninger og fotnoter. Jeg ville finne ut hvem de var, og hvor i Norge disse kvinnelige tvangsarbeiderne ble satt til å jobbe, sier Teige. Det hun fant ut, var at mange av kvinnene var ukrainske. En del ble utplassert i aluminiumsindustrien i Sauda. Enda flere ble sendt til Nord-Norge, særlig Bodø.
– I Bodø bygde tyskerne det som var verdens mest moderne fiskeforedlingsfabrikk. Der var det nesten tusen arbeidere. En del norske og tyske, men flest østarbeidere og østarbeiderinner. De levde litt bedre enn russerfangene, men også de bodde i bevoktede leirer med lite mat og dårlig hygiene, sier Teige.
Les også: Mímir Kristjánsson: – Verdens eldste selvbedrag er å ta én øl (+)
Voldtekt som våpen
Mange av kvinnene fikk dessuten barn mens de satt i fangenskap, forklarer hun.
I noen tilfeller var barna resultat av kjærlighetsforhold mellom østarbeiderinnene og fangevokterne eller andre menn med tilgang til leirene. Slik er det for ukrainske Nadia, en av kvinnene i «Mormors utrolige venninner».
I andre tilfeller var graviditetene resultat av voldtekter.
– I alle kriger, til alle tider, har voldtekt blitt brukt som et våpen. I Vietnam, på Balkan, i Afrika, i verdenskrigene, overalt. Også kvinner ble torturerte under krigen, både av nazistene og av motstandsbevegelsen. Seksualisert vold var en vanlig del av torturen, sier Teige.
I «Mormors utrolige venninner» er der en scene der en motstandskvinne utsettes for en grove overgrep som del av tortur.
I den første boka av mormortrilogien, «Mormor danset i regnet», skriver Teige om de sovjetiske soldatenes voldtekt av tyske kvinner i slutten av krigen.
– Russerne voldtok tyske kvinner da de rykket vestover mot slutten av krigen – akkurat slik tyske soldater hadde voldtatt russiske kvinner da de rykket østover i starten, sier hun.
Tysk suksess med tyskerjente
I «Mormor danset i regnet» handler det også mye om «tyskerjentene», altså norske kvinner som var i forhold med tyske soldater, og hvordan de ble behandlet i Norge og i Tyskland etter krigen.
I Tyskland har responsen på den boka vært enorm. Trude Teige har solgt bøker i hundretusenvis, og møter utsolgte hus overalt hvor hun drar i hele landet.
– Særlig mormorboka har nok satt i gang mange diskusjoner i tyske familier. Noen hadde kanskje en norsk bestemor, men ante ikke noe om hennes bakgrunn eller hvordan hun hadde det under og etter krigen. En ny generasjon begynner å lure på hva bestefar egentlig var med på som soldat i fjerne land. Unge mennesker ante ikke at Tyskland anno 1947 fortsatt var utbombet og ødelagt, sier forfatteren.
Alt dette kommer tyske lesere opp til henne og forteller i de saktebevegende signeringskøene etter Teiges opptredener hos tyske bokhandlere og kulturhus. Mange sier at mormorbøkene har fått dem til å grave seg bakover i egen familiehistorie.
Les også: Mener Trump kan ha valgt feil visepresidentkandidat (+)
Kollektivskyld
Teige poengterer at hun skriver romaner, ikke faktabøker. Personene er oppdiktede. Men flere av dem er inspirert av faktiske mennesker. Og det historiske bakteppet stemmer.
– En stor del av tyskernes egen krigshistorie er fortiet. De snakker ikke om det. Mye på grunn av «Kollektivschuld», altså kollektiv skyld. Når man tar opp den tyske sivilbefolkningens lidelser, for eksempel at hundretusenvis av tyske kvinner ble voldtatt av russiske soldater, har standardsvaret vært noe sånt som at «det kan vi ikke klage på, for krigen var vår feil».
Mange av kvinnenes krigshistorier er like dramatiske som mennenes.
— Trude Teige
I «Mormor danset i regnet» flykter tyskerjenta Tekla og hennes tyske mann til byen han kom fra. Der finner de ut at de fleste av hans kvinnelige slektninger har blitt utsatt for fæle lidelser. Mange har tatt sitt eget liv.
– Det har vært skrevet bøker om temaet tidligere, men de har hatt lave salgstall og begrenset suksess. Jeg kom utenfra, som utenlandsk forfatter uten en agenda, og fortalte en historie med en norsk kvinne i sentrum. Slik fikk også tyske lesere vite ting de ikke kjente til. Jeg tror mye av suksessen min i Tyskland skyldes dette, sier Teige.
Les også: Høstutstillingen: Har vi for mange kunstnere? (+)
Kvinner i historien
Hennes uttalte prosjekt er å utvide krigshistorien. Hun vil fortelle de historiene som fortsatt mangler. Gjerne med kvinnene i sentrum.
– For å kjenne vår identitet som nasjon, må du kjenne historien. I Norge er krigen en veldig viktig del av denne. Men om du kun forteller menns heltehistorier, ser du ikke våre faktiske verdier.
– Mange av kvinnenes krigshistorier er like dramatiske som mennenes. Men de er ofte dramatiske på et helt annet nivå. Det er ofte skjebnefortellinger som handler om å være menneske under nesten umenneskelige forhold, sier Teige.
KGB-spionasje
Ved siden av østarbeiderinnen Nadia, er sykepleieren Birgit den viktigste personen i «Mormors utrolige venninner». Hun er inspirert av KGB-spionen Gunvor Galtung Haaviks (1912–77) historie.
Både den faktiske og den oppdiktede kvinnen lærer russisk av en eldre russisk venn før krigen, og jobber som sykepleier ved sykehuset i Bodø gjennom krigen. Begge forelsker seg i en russisk krigsfange i Bodø.
Etter krigen gir russisk-kunnskapene Birgit jobb i Utenriksdepartementet, med utplassering ved den norske ambassaden i Moskva. Slik var det også for Haavik, men her er det visse forskjeller mellom henne og oppdiktede Birgit.
– Det var veldig gøy å skrive Moskva-scenene. Jeg begynte på boka da russerne nettopp hadde invadert Ukraina, så jeg hadde ikke lyst å dra dit. I stedet lette jeg opp kilder som viser hvordan ambassaden og byen så ut på 1950-tallet. Jeg leste masse, som A. R. Jacobsens «Iskyss» om Gunvor Galtung Haavik, sier Teige.
Les også: Øystein Sunde: – Halvdan og jeg så på hverandre, og sa: «du og?» (+)
Ukrainske døde
Haaviks spionhistorie er spesiell. Samtidig ser forfatteren mange paralleller mellom etterkrigstida og nå.
– De fiendtlige holdningene fra Moskva er de samme. Vanlige folk blir indoktrinert til å hate Vesten, nå som da. Historien gjentar seg.
– Jeg tenkte mye på det da det begynte å komme ukrainske flyktninger, særlig kvinner og barn, til Norge. «Hvor mange vet at ukrainske kvinner ble ført hit som slaver her under krigen?», tenkte jeg. På TV så vi åpningen av massegraver med ukrainske soldater. Men vet nordmenn at det ligger ukrainere i massegraver i Norge også? spør Teige.
Vennskap viktigst
Hun ser på «Mormors utrolige venninner» som en fortelling om kjærlighet og svik, om krig og kald krig.
Men, som tittelen røper, er dette aller mest en historie om vennskap.
– Blant mormor og venninnene er det en tyskerjente, en frontsøster, en spionmistenkt og en slavisk tvangsarbeider. De har alle en vond bagasje å bære. Likevel viser de en raushet overfor hverandre, selv om de ikke ville tatt samme valg som venninnene. Kanskje nettopp derfor – fordi de alle har vært i situasjoner der det kun handlet om å overleve, om å finne kraft og styrke til å leve også etter krigen.
– Vennskapet deres er kjernen i fortellingen, sier Trude Teige.
Les også: Blodig moro med «Hedda Gabler»
---
Trude Teige
- Jobbet 22 år i TV2, som profilert journalist og programleder.
- Debuterte som forfatter med den historiske romanen «Havet syng» i 2002.
- Har skrevet 15 bøker. Er nå forfatter på heltid.
- Skriver krimserien om Kajsa Coren, og historiske romaner.
- Gift. Mor til en datter på 33 og en gutt og en jente på 25 år.
- Bor i Asker, skrivestue i Grimstad.
---
