---
5
LÅT
Bargee
«Dum & deilig»
---
Selvfølgelig, Knutsen & Ludvigsens kanskje mest elskede sang spiller en rolle i samplene på denne låten, og er nok også en del av selve ideen. Filip Bargee er fortsatt mest kjent som skuespiller, men her gir han oss det som kan bli et endelig gjennombrudd også som artist på egne bein. En låt som er proppa med overskudd, nostalgiske detaljer og tekstlinjer som nærmest er som skrudd for sitatordboka. En partysatire over de «dumme og deilige» hvor Bargee på ingen måte skåner seg selv, «fuckings deilig» på klubben hvor han drikker Perignon, dom sådan.
Brage Andre Abrahamsen har produsert, mens Bargee selv har skrevet. Det er en lekende lett idé, fint inspirert av Knutsen & Ludvigsen, som klaffer hundre prosent også utenfor papiret. Her smelter Bargees melodiske og lakoniske rapping sammen med lette beats og lekre detaljer. Med denne skrur han seg inn mot sounden han skapte sammen med Tyr på låten «Brunette & Blondine», som hadde den samme humoren over seg. Dette føles som om Bargee er i ferd med å finne artisten i seg, og nå er han også klar for Bylarm. Da kommer «Dum & deilig» til å bli en fest.
---
4
LÅT
Jonas Alaska
«On The Floor»
---
Jonas Alaska har knapt vært mer nedpå enn i «On The Floor», en sang om å bli eldre, om vissheten om at barna også vil bli eldre og at en selv går høsten i møte. Nok en fin livsbetraktning fra en artist som ikke er redd for inderlige vendinger og nære tanker. Dette er veldig vakkert, melankolsk og melodisk intens, kun med gitaren, distanserte koringer og barnesorl i bakgrunnen.
Selv om Jonas Alaska også tidligere har komponert og spilt inn en rekke låter som har vært strippa for staffasje, er det som om «On The Floor» viser en ny side ved han. Enda tettere på, enda mer uutgrunnelig og med en tydelig artistisk nerve. Låten er igjen et samarbeid med Mikhael Paskalev, og om man ser bort fra Lillebjørn Nilsen-hyllesten «Bare Lillebjørn» hans første utgivelse på egen hånd siden det gjennomproduserte albumet «Girl» fra 2001. Akkurat som Nilsen-hommagen er også denne låten nærmest et råekstrakt, en komposisjon fra hjertet og uten noe unødige effekter.
---
5
LÅT
Joa
«I Don’t Want Nobody But Your Body»
---
Joa heter egentlig Johanna Skippervold og er fra Hellerud i Oslo. Hun kunne debutert som artist allerede som 15-åring, da selskapet Playground tilbød henne kontrakt og utgivelse. Hun valgte heller å vente, lære mer og fullføre skolen. Nå, også etter et år på Limpi, kommer debutsingelen «I Don’t Want Nobody But Your Body» som første ledd i en hel serie utgivelser det kommende året.
Med i apparatet bak er også Made Management, som har blant andre Aurora, Sigrid og Moyka i stallen. Akkurat det betyr lite om ikke musikken står på egne bein, men det gjør den definitivt i Joas tilfelle. «I Don’t Want Nobody But Your Body» er en tangentdrevet låt hvor Joa stiller seg til skue uten å pakke seg inn i store produksjoner. Det er organisk, nært og nærmest «hjemmesnekret» modig, og slett ikke uten kraft verken gjennom stemme eller akkompagnementet når det slår inn. Selv nevner Joa Julia Michaels og – en gjenganger i våre dager – Phoebe Bridges når det gjelder låtskrivere å se opp til. «I Don’t Want Nobody But Your Body» vokser for hver lytting, og tåler fint å bli nevnt i det åndedraget.
---
4
LÅT
Mads Gjetmundsen
«Kom inn og sjå»
---
Andre låt ut fra Mads Gjetmundsen er nok et lovende spor fra en artist som i solosammenheng former et litt annet lydbilde enn da han hadde bandet Ma Jester. Mange av de samme folkene er riktignok med over i soloversjonen, men dette er tydelig Gjetmundsen egne visjoner, fine popmelodier med et lyst og svevende akkompagnement – i denne omgangen med nydelige bidrag fra gitarist Iver Armand Tandsether (en klippe også i Mall Girl) og Håkon Brunborg Kjenstad på pedal steel.
Kristian haug, også gitar, har vært med Gjetmundsen siden starten, og er en av flere i musikkmiljøet fra Toten som preger flere band. Blant disse er Fieh, hvor Gjetmundsens trommeslager Ola Øverby og bassist Andreas Rukan har vært med siden starten. Med andre ord er dette et solid lag, og «Kom inn og sjå» har da også en rytmisk bølge i seg som nikker mot RnB-sjangeren, kanskje litt mot americana og mot visepopen. Gjetmundsens gode stemme legges seg lys og levende over det hele med dialekten som ytterligere identitetsmarkør.
---
5
ALBUM
Blomst
«STIL»
---
Oslo-kvartetten fjerde album «STIL» ligger til grunn når de denne helgen avslutter Bylarm Black, festivalen i festivalen. Låtene herfra er som skapt for svette, rocka og herostratiske konserter, og det er ukontroversielt å si at albumet er det beste de har gitt ut så langt i karrieren. Ida Dorthea Horpestad er glatt en av landets sterkeste vokalister i sin sjanger, en råtass med et ømt og humoristisk hjerte i bruddet mellom sprelsk punk og yppig rock. Overordnet ligger det mye Jokke og Valentinerne i bunnen, og produksjonen til Preben Sælid Andersen fra Death By Unga Bunga forsterker følelsen av hverdagsfest.
Flere av låtene har vært ute en stund, sterke spor som «Schtøgg», «Ypper» og «Økernsenteret». Nye høydepunkter her er «Stikk meg tusen ganger», om frykte sprøyter og stikk, den jublende tøffe åpningslåten «Dans til du dør» og avsluttende «Daukjøtt», som tross tittelen er en smellvakker punkpoperle med bandkoringer herfra til månen. Albumtittelen er for øvrig en forkortelse av bandmedlemmenes fornavn, altså Stian Fjeld Engen (bass), Teodor Frømyhr-Andersen (trommer), Ida Dorthea Horpestad og Lasse Febakke Straum (gitar).
---
4
LÅT
Inger Lise Hope
«Paralyzed»
---
Inger Lise Hopes framføring av «Adagio» i TV-programmet «The Voice» 2024, er sett av nærmere tre millioner på YouTube. Ikke overraskende gikk hun seirende ut av hele denne musikkonkurransen. Om noen har fortjent å bli kalt selve «stemmen», så er det Hope. Nå gir hun ut singel, og et utsolgt Stavanger Konserthus utgivelseshelgen viser at hun har en enorm lokal plattform i hjembyen som skyldes mer enn bare TV-showet.
Hope har tidligere gitt ut blant annet albumet «Tusen», med tekster på dialekt og i en sjanger nærmere jazz- og visepopen som fortsatt ligger ute og er verdt å sjekke ut. «Paralyzed» er noe helt annet, og internasjonalt rettet med engelsk tekst. En låt hvor hun virkelig får brukt stemmen, mens Erik Sortdals produksjon går i retning Céline Dion og de store musikalenes signatursanger som Hope også har mye erfaring fra. Det blir selvsagt veldig fint, men balansen mellom fint og kjedelig er hårfin i denne sjangeren. «Paralyzed» vipper om lag midt imellom, med en fin intro med spartansk arrangement, før det dessverre køles for mye på med store og dels svulstige strykerarrangementer og andre bastante virkemidler. Men for en stemme!
---
5
LÅT
Kamilla Wigestrand
«Bare en sånn dag»
---
Oslo-artisten Kamilla Wigestrand er i ferd med å skru sammen et riktig så fint prosjekt. Låtene «Tekst meg (når du er full)» og «Hvis jeg ser litt lei meg ut» er poplåter med nydelige hverdagsbetraktninger, hvor Wigestrands fantastiske stemme finner seg til rette i et litt alternativt landskap hvor alt slettes ikke behøver å være pent. Tredje låt ut, «Bare en sånn dag», beviser at her er det noe egenartet på gang. Hun er en fortellende sanger, med tekster som mange vil kjenne seg igjen i. «Bare en sånn dag» handler om slike dager da man hater alt og bare har lyst til å synes synd på seg selv.
Wigestrand deltok i «Idol» i 2018, og ga to år senere ut albumet «Bare så du vet», en langt mer pyntelig affære enn det hun nå har begitt seg ut på. Det er fortsatt både nært og jordnært, men vokalen er sterkere og produksjonen mer rufsete, nesten som en litt nedpå variant av Synne Sørgjerd. Denne låten er skrevet av Wigestrand selv sammen med Vetle Sigmundstad, som også har produsert.
---
5
LÅT
Undertakers ft. Ivar Nikolaisen
«It’s All Gone to Shit»
---
Ukas tyngste punkrockbidrag kommer (selvsagt) fra Trondheim, og varsler at debutalbumet til kvintetten Undertakers ikke er langt unna. Disse fem karene har herjet rundt en stund allerede, både på scener og med enkeltspor her og der, men nå er besetningen på plass og planene for høsten lagt. Releasekonserten for albumet «Ivory Tower» i november er ikke overraskende lagt til Svartlamon, men allerede nå går alt til hundene med god hjelp fra en innleid gjestevokalist.
Et band som kaster store doser pønk (med ø) og hardcore inn i en pakke som oser av scandirock, kan knapt få et bedre godkjentstempel enn at Ivar Nikolaisen (The Good The Bad and The Zugly, Kvelertak) stiller med grom gjestevokal. Ole Pedersen i front for bandet greier ellers brasene selv til daglig, sammen med et lag (Johan Grødal (gitar), Runar B. Karlsen (gitar), Vegard M. Berg (bass), Karl Skorstad (trommer)) som øser av seg knallhard, seig, tung og breial rock som med glimt i øyet går rett til kjernen av alt denne sjangeren handler om. Det er bare å glede seg til skiva.
