Torsdagen på Bylarm sluttet så flott som det går an, med Tolou i Kulturkirken Jakob. Festivalens største og beste konsertlokale, som sangeren fra Tromsø fortjener. Dette er nemlig den første kveldens åpenbaring. Ida Tolou Kjeldsberg kommer med band, korister og dansere, soul, r&b og afrobeat på det hun forteller er hennes aller første ordentlige konsert. Vi kårer allerede «Love Me To Find You» til årets Bylarm-hit. Vi får også høre hennes nye singel «Call Me», en time før den kommer ut. Med en herlig følelse av vi er med på det beste som skjer i norsk popmusikk, akkurat her, akkurat nå.
Første band på Bylarm går på scenen klokka seks på ettermiddagen, på uteserveringen på Blå. Åpningsfesten på samme sted er fortsatt i full gang, med en larm som overdøver lyden fra scenen. Trioen ULD er også blant de aller mest lovende på programmet i år, mange er kommet for å høre dem, men området er langt og smalt, og dårlig egnet for en sånn anledning.
Dagsavisens reporter er nesten to meter høy, men her ser jeg bare håret til sangeren, og toppen av en kontrabass. Publikum larmer mye høyere enn bandet. En av de andre Bylarm-artistene blir intervjuet rett ved siden av meg, midt i folkemassen, midt i en pågående konsert. Journalist og artist må snakke ekstra høyt for å overdøve både bandet på scenen og resten av publikum. Det nærmer seg parodien på konsertbråk.
Det lille vi hører av ULD høres veldig fint ut, men mens de fleste andre spiller to ganger i løpet av Bylarm var dette deres eneste opptreden denne gangen. Heldigvis kan vi være ganske sikre på å høre mye mer fra dem i framtida.
Les også: Helgens nye låter: Bargee leker dum & deilig og Blomst gjør det med stil (+)
Det nye Bylarm-lokalet på loftet på Blå, Himmelen, er for dem som vil oppleve de som spiller der. Men også her er jeg nesten to meter høy, og ser bare et par caps der det i det minste går an å høre at det står et band og spiller. Eller sitter de? Er scenen lavere enn gulvet? Disse to første konsertene torsdag ble i det minste en verdifull påminnelse om hvordan de som er under gjennomsnittlig høye alltid har det på klubbkonserter. Jeg utvekslet erfaringer om dette med Bylarms høyreiste grunnlegger Erlend Mogård Larsen, vi som er vante til å hensynsfullt stille oss bakerst i lokalet (ofte tilfeldigvis i baren), og likevel får med oss hva som foregår. Mange ser aldri noe som helst.
De jeg nå altså ikke ser, men bare hører, er gruppa Dance The Conga. «Naiv» et ord som ofte blir misbrukt om popmusikk, men her passer det. Gruppa snakker et enkelt engelsk siden skal være noen danske venner til stede, og spiller «Brexit Girl» i tilfelle det er noen engelske der også. De prøver nok å gjøre seg mer naive enn de egentlig er. De hadde nettopp fått et låtskriverstipend fra NOPA, Norsk forening for komponister og tekstforfattere, og sangene deres er fengende nok. En befriende humørfylt halvtime dette.
På den samme scenen ser jeg litt senere Randi Oline. Det vil si, jeg ser henne bare så vidt, men hun har noen skjermer som henger under taket, med fargerike naturbilder. Hun er kanskje den eneste som har opptrådt på VG-lista på Rådhusplassen før hun kommer til Bylarm, og gjør sin hit-versjon av Cezinandos «Kristoffer Robin» mot slutten av sin korte halvtime. Men hennes egne sanger bekrefter at hun har mye annet å fortelle, at hun har en sterkt melodisk teft og et inntrengende uttrykk som kan ta henne langt videre.
Fra samme generasjon, med like personlige tekster, men en helt annen utførelse av både sanger og sceneopptreden, pop mer enn viser, gjør Synne Sørgjerd en overbevisende opptreden på Ingensteds. Det hjelper selvfølgelig å stå på en scene der folk i salen kan se henne. Hun har allerede flere sanger som publikum avslører at de har hørt før. Hun avslutter med «Siden du dro», den med de entusiastiske «noen å hate»-linjene som maner fram Raga Rockers, og trekker store historiske linjer i norsk musikk. Igjen en konsert til å bli i godt humør av.
Les også: Bylarm 2024: Disse artistene bør du se (+)
Den nye, kompakte logistikken på Bylarm fører altså til noen uheldige sceneløsninger. Men de tette folkemengdene fører også med seg mye god feststemning, som publikum tar med seg inn til de ordentlige konsertlokalene. Med flere genuint interesserte fans enn avmålte bransjefolk? Kanskje er det også en bevisst bevegelse i bookingen, inn mot flere poporienterte artister som trekker et nytt publikum, litt som sommerens Øya?
Siden folk er så tett samlet er det også lettere å treffe bransjekontakter, og høre siste nytt. Her møter jeg som så ofte før på Bylarm manageren Geir Luedy, som i årenes løp har kommet til festivalen med helt nye artister som Susanne Sundfør, Aurora og Sigrid. I år for første gang med et engelsk band, Punchbag fra London. De spiller på den nevnte uteserveringen, men så høyt og utagerende at selv ikke publikum klarer å overdøve dem. Gruppa kombinerer gammel punka energi med mer skamløse poptendenser, svært lett å like, og med muligheter for bandet til å nå langt. I neste uke signerer de med det renommerte plateselskapet Mute. Husk hvor du leste det først.
Enda senere, også på denne uteserveringen på Blå kommer noen av våre andre forhåndsfavoritter, Naema fra Trondheim, med sofistikert souljazz som bryter ut i ren jazzimprovisasjon i de lengste låtene. Det er rett og slett praktfullt. Men fortsatt er dette Bylarms partysone. I tillegg er det en DJ som fyrer løs på den andre siden av Blå-bygningen, sikkert fint nok på denne andre siden av bygningen, men sammen med alle de høyrøstede festløvene utgjør dette et sammensurium av lyd. Det blir sikkert en helt annen opplevelse å høre Naema innendørs på Ingensteds lørdag.
Les også: Strålende med Susanne Sundfør i Oslo Spektrum
Vi avslutter rapporten fra denne lange dagen med begynnelsen. Vi tjuvstarter nemlig Bylarm med et besøk på en vinbar på Grünerløkka, der plateselskapet Universal og bookingbyrået Union Stage presenterer vinneren av konkurransen «Norges neste countrystjerne». Bransjen benytter noen ganger anledningen til å vise fram sine nye funn før hovedprogrammet begynner, off-Bylarm. Med artister som har et forsprang, med signerte platekontrakter og produksjoner i boks.
20 år gamle Tobias Sten fra Stord er imidlertid fortsatt befriende ung og ny. Han klatrer opp på bardisken, med gitar og munnspillstativ, der han klarer seg godt uten mikrofoner og andre moderne påfunn. I løpet av 27 år på Bylarm kan jeg ikke huske å ha sett noen artister som har vært uetablerte nok til gjøre noe lignende. I urbanitetens episenter synger han sin nye singel «Heim te ståvo», og får et tettpakket lokale til å holde helt kjeft. Men er det country?
