---
5
TEATER
«Hedda Gabler»
Av Henrik Ibsen
Regi: Kjersti Horn
Med Jaye Nyamburah, Emil Johnsen, Kjersti Dalseide, Kyrre Hellum, Preben Hodneland, Geir Kvarme, Kirsti Refseth
Det Norske Teatret
---
Det var neppe et bevisst valg at landets to største teaterhus skulle spille hver sin «Hedda Gabler» i Oslo denne høsten. Men Kjersti Horns versjon på Det Norske Teatret kunne knapt vært mer forskjellig fra Mattis Herman Nyquists Nationaltheatret-oppsetning på Kanonhallen. En fellesnevner utover Henrik Ibsens forelegg, er likevel at begge løfter fram den latente humoren i det noe forslitte stykket.
Silkehanskene er ellers tatt av i møte med Hedda Gabler, nå Tesman etter giftermålet med Jørgen Tesman. Ved innflytning i nytt hus etter endt bryllupsreise får ekteparet virkeligheten midt i fleisen, med fatale følger.
Kjersti Horns «Hedda Gabler» er blitt en innimellom lystig svir av en forestilling, med komedien spillende under det viltvoksende og nesten burleske. Men kloen strammer seg stadig tettere rundt Hedda Gabler etter hvert som manøvrene hennes slår tilbake som rekyler. En for henne voldsomt kjedelig bryllupsreise er slutt. Hun er gift med den eneste mannen blant alle hennes beilere som tilbød seg å forsørge henne.
Kanskje har hun danset seg trett som hun sier, men Hedda er også blitt lovet et hjem med selskapeligheter og en standard som er datteren til avdøde general Gabler verdig. Herskapshuset de har flyttet inn i, har hun imidlertid aldri ønsket seg. Det var, som så mye annet, resultatet av en tankeløs replikk. Nå lamslås hun av erkjennelsen av hva som ligger i ekteskapets «evig og alltid». Tanken på barnet hun venter fyller henne med avsky, mennene som kappes om henne fyller henne med avmakt, og snart også redsel.
Nettet snører seg når Heddas gamle skolevenninne Thea Elvsted dukker opp på leting etter Tesmans akademiske konkurrent Eilert Løvborg, som er gjenoppstått fra den sikre undergang og har skrevet en bok som gjør han aktuell for professoratet Tesman er lovet. Og Assessor Brack på sin side begynner å kreve tilbake tjenester for alt han har hjulpet dem med under huskjøp og innflytting. Både Løvborg og Brack er blant Heddas forsmådde elskere.
Les også: «Kvit norsk mann» er en dirrende poetisk, personlig og politisk teaterforestilling (+)
Scenen er bygd opp som en stor toetasjes kube, og i aktskiftene dreier den rundt og endrer noe karakter. Gardiner åpnes, peisild tennes. Vinduene i stuen i første etasje vender ut mot publikum, mens etasjen over blir for oss lerretet som Mads Sjøgård Pettersens konstante videooverføring fra aktørene vises på. Han er også denne forestillingens stjerne, tett på som vårt utvidete øye på både forestillingen og personene, og indirekte også til tematikken.
Kjersti Horns filmatiserte teater i realtid har vi sett mange varianter av, blant annet den reneste «kinoversjonen» av «Raskolnikov», den ambisiøse «takeover»-versjonen av «Romeo og Julie» på Den Nationale Scene, og så den rene og stramme Jon Fosse-oppsetningen «Einkvan», som fortsatt spilles på Det Norske Teatrets Scene 2.
Les også: «Jente, 1983»: Et intens stille skrik (+)
«Hedda Gabler» byr på enda en variasjon, men kompleksiteten, og også åpenheten i denne løsningen, kler stykket. Vi ser alt som foregår både på avstand gjennom vinduene, og/eller i nærbilder fra videooverføringen. Hedda Gabler er som en fange i sitt eget hus, en som aldri slipper ut, som en gullfisk i bollen. For henne er det bare en utvei.
Kjersti Horn har laget den mest teksttro oppsetningen av stykket jeg kan huske å ha sett, selv om hun legger til noen ord og uttrykk av i dag. I det ligger også kimen til humoren. Særlig åpningen med Jørgen Tesmans tante Julle i Geir Kvarmes ferme skikkelse, i passiar med den tåreoppløste og emosjonelt oppøste husholdersken Berte (Kjersti Refseth), er et komisk anslag av de sjeldne. Julle og særlig Berte er i de fleste oppsetningene vi ser av «Hedda Gabler» strøket fra manus, men her er de med i alle scenene hvor de opprinnelig er skrevet inn. Berte blir som oss et vitne til den dødelige rutsjebanen Hedda Gabler settes utfor. Hun er tjeneren ingen ser, om hun så er rett foran dem. Den som med større og større forferdelse forstår, akkurat som oss, hvilken vei dette går. Det er en frydefull og nesten grotesk liten rolle.
Men før noe annet skjer haster Tante Julle og Berte inn fra regnet med handleposer, og starter utpakkingen i huset hvor kaoset råder med poser, esker, alskens dyrefigurer, planter, bøker og en innredning som i Sven Haraldssons scenografi ser ut som den er kjøpt på et opphørssalg. Men også utover i stykket ligger humoren fast. Det kan være så enkelt som et skjelmsk blikk inn i kamera når alt ser som svartest ut, henvendt til publikum, som bryter illusjonen. Eller det kan være i scenene hvor Jae Nyamburahs kule og henslengte, men også beregnende overlegenhet spidder den viljeløse, men grenseløst selvopptatte Tesman i Emil Johnsens skikkelse.
Det Heddas Gabler har med seg inn i ekteskapet, bortsett fra vissheten om at livet hennes slik hun kjente det er over, er farens gamle pistoler. Hennes endelige valg er likevel en gåte hos Ibsen som stadig er under debatt. Men i Kjersti Horns dramatisering blir årsaken til at hun skyter seg åpenbar på en ny måte. Oppsetningen har noe filmatisk over seg også i handling, gjennom måten Horn bygger opp dramatikken, og gjennom Erik Hedins musikk.
Det er ikke først bare føringene i teksten, men det tette, intime og nesten brutale samspillet og konfrontasjonene som trenger Hedda opp i et hjørne. Avkledd, fanget og fortapt mellom assessor Bracks iskalde maktovergrep og Tesmans følelsesløse dumskap. Det svært fysiske spillet mellom aktørene åpner opp scener som hos Ibsen er dulgte og antydende. Særlig er scenene mellom Jae Nyamburah og Kyrre Hellum rystende. Først komiske med Hellum som en Sporty Spice-utgave av Brack, så etter hvert svært ubehagelige.
Les også: Judas drar i land en mørk og seig «Jesus Christ Superstar» (+)
Også Nyamburahs desperate scener med Preben Hodneland i rollen som Eilert Løvborg gnistrer i et ensemble som holder sjelden høy kvalitet. Emil Johnsen i en litt annen rolle enn vi er vant til, skaper en listig tøffelnerd ut av Tesman, mens Kjersti Dalseide spiller kvinnen som gjennom «kameratskapet» med Løvborg, øyner et nytt liv for seg selv. Hun skaper en figur som både er komisk og som påkaller medynk. Det står jo en skygge av en annen kvinne mellom henne og den gjenreiste forfatteren. Vi vet hvem skyggen er. Jae Nyamburah gir henne en reise som går fra det sterke, egosentriske og bortskjemte, til randen av en depresjon og desperasjon som bare har en utgang. I Kjersti Horns hyperrealisme av en illusjon blir den både blodig og makaber.
